Voksenvenner: Soldier

Dette er den første av mange fortellinger om bardommens voksenvenner.

I et gammelt fotoalbum fant jeg et falmet bilde av en mann i kakiuniform. På bildet sto det: "Remember one when you grow old."

Nå er jeg gammel, og jeg skulle ønske det var mulig å fortelle denne mannen at jeg aldri har glemt ham, og at han har vært en av de viktigste personene i mitt liv.

Jeg har aldri visst navnet hans; han var bare "Soldier". Han var min Soldier og jeg var hans Ninni Baba i noen få år, til jeg ble revet ut av dette livet. Og på grunn av ham og vennene hans var soldater de snilleste menneskene jeg visste da jeg var et lite misjonærbarn i India.

Misjonærkollegaene til foreldrene mine skremte meg; det skal jeg komme tilbake til.

Soldatene var krigsveteraner; dette var tidlig på 50-tallet. Og i min verden var soldater et vennlig nærvær.

Noen ganger hjalp de til med praktiske oppgaver på misjonsstasjonen, noen ganger arrangerte de fest og leker for barna, der alle fikk premie. Jeg fikk alltid sisteplasspremie i løp og opplevde det som helt greit. Sisteplass var også en plass.

Barn var viktige mennesker, det viste disse soldatene tydelig.

Hver jul utførte de balansekunster med raklete stiger for å pynte det enorme edelgrantreet på gårdsplassen vår med kulørte lyspærer. Og de slukket julenissen da han tok fyr en gang, men det er en helt annen historie.

Noen ganger bare var de. De var flinke til å bare være.

Satt de på huk og røkte og ropte meg bort til seg?

"Kom, Ninni Baba, kom og sett deg hos oss litt."

Satt jeg på huk, mens tærne krøllet seg i hemmelig lykke, sammen med disse vennlige, tøffe mennene som småpratet uten å ense meg noe særlig?

Det kan jeg ikke vite. Det er lett å henge falske minner på følelser. Jeg stoler ikke på minnene; jeg stoler på tryggheten jeg opplevde sammen med dem, tilliten, aksepten og inkluderingen. 

Det jeg vet, er at jeg ofte, når jeg leter etter kilden til viktig kunnskap og viktige verdier, kommer til soldatene. 

    Verdighet.

    Aksept.

    Menneskeverd.

    Ansvar.

    Det du gjør er viktig. Hensikter og unnskyldninger er irrelevante.

    Forskjellen på "manners" (skikk og bruk) og "manner" (væremåte). 

    Om mulig, lev slik at du kan se deg selv i øyene. Med en undertone av at det ikke alltid hadde vært mulig under krigen.

    Ære er det du vet om deg selv. Omdømme er det andre mener om deg. 

    Når vi har levd i storm i mange år, blir ikke alt plutselig bra når det slutter å blåse.

Fra stille samtaler som jeg ikke vet om jeg husker, henger det igjen noe om problemet med å tilpasse seg fredstidens kjedsomhet, noe om uvitenheten til alle som ikke var berørt. Noe om at dette kunne man ikke snakke med vanlige folk om.

Viten om de uberørtes uvitenhet var noe jeg tok med meg inn til Støttesenter mot incest på 80-tallet, slik alle andre som kom dit gjorde. Og det var svært helbredende å være sammen med andre som visste om dette. Var det også slik for soldatene?  Hjalp de hverandre gjennom post-traumatisk stress?

Soldier og jeg møttes i en felles interesse for naturen. Et behov for å være i naturen, la seg omslutte av omgivelsene og synke inn i dem, hvile i dem. Senere i oppveksten var jeg så heldig at jeg møtte andre gode hjelpere som delte dette behovet med meg.

Soldier festet et sete på stanga til sykkelen sin, og der dinglet jeg lykkelig med beina og holdt godt fast i styret på vei ut i jungelen, til interessante steder.

Å sitte stille i timevis og vente på at smådyr skal vise seg … er det såpass sært at en voksen mann gjenkjenner en venn i et barn som har den samme interessen?

En sjelden gang kjøper jeg en boks Corned Beef eller Snurring, og tårene triller når jeg skjærer skiver skrått rett ut av boksen og spiser det kaldt. Da ser jeg for meg Soldier som spidder en sånn skråskive på jaktkniven sin og rekker den til meg når vi er ute på tur. Er det et ekte minne? Jeg vet ikke. 

Fint er det, i hver fall. 

Sorgen er ekte; sorgen over å ha blitt revet bort fra Soldier og andre som var viktige for meg, uten å være forberedt på det og uten å få tatt avskjed med dem. Det var så mange tap som måtte fryses ned fordi de var for tunge å bære.

Godheten er ekte – følelsen av å være trygg og verdsatt. 

Tilliten til mennesker som fortjener tillit. 

Gleden ved å minnes god kontakt og godt samvær. 

Den mistet jeg aldri, ikke engang da jeg hadde fortrengt hvor den kom fra.

Og noe annet som er ekte, er støtten.

Som jeg skrev i Tre lag med ingenting, var Noen som hadde sett meg en viktig faktor da jeg begynte å tine på gamle overgrepsminner og følelser. 

I en skremmende og kaotisk tid, da jeg innerst inne visste at jeg ville drukne og dø, sa Soldier noe i en drøm:

"One cannot sink who is a boat." 

Jeg lurte litt på ordlyden, bruken av ordet "one", og koplet det ikke til Soldier før jeg leste det han hadde skrevet på fotografiet: "Remember one when you grow old." (Husk en når du blir gammel).

Bildet han ga meg i drømme, om å være en båt, har hjulpet meg veldig i årene siden. Slipp taket i virkeligheten du klamrer deg til, følg strømmen, følg tidevannet og bølgene i sine opper og neder og hiter og diter i stedet for å klamre deg fast ved ett nivå og på ett sted.

Da jeg begynte på enda en runde med opptining for et års tid siden, avsluttet stemmen til Soldier en lang og dystopisk drøm med ordene "Best go unburdened into the unknown". (Best gå ubebyrdet inn i det ukjente) Drømmen skal jeg fortelle om en annen gang. Ordene gir jeg videre til den som finner mening i dem.

Og misjonærene? Jeg var redd dem fordi de sa stygge ting både om og til "de innfødte" som de var så opptatt av å bringe Guds kjærlighet til. Og hadde stramme snurpemunner.

Mye senere fikk jeg vite at foreldrene mine trakk seg ut på grunn av rasismen som var utbredt i dette misjonsselskapet.

 

En slags fortsettelse her, en hyllest til de som åpner en plass i verden: 

   

https://eventyrene.com/2016/09/08/til-de-som-apner-en-plass-i-verden/