(Bodylotion gjør godt, men det gjør ikke samme nytten.)
Jeg er på skriveferie igjen, og som vanlig går det med mye
tid til å gi meg selv lov til å tro at jeg kan tenke. At det jeg skriver betyr
noe.
Hjernen min vet det – hjernen kan lese hvor mange som er
innom bloggene mine.
Hjernen min kan
lese kommentarfelt og registrere det som står der.
Hjernen min
ønsker seg også kommentarer fra fagfolk, noe det hittil ikke har vært så
overveldende mye av. Jeg
bare nevner det litt småbeskjedent sånn i forbifarten.
Og en paranoid
del av meg ser for meg en krets av fagfolk som venter som gribber på at jeg
skal tilte, jeg som føler så mye og tenker så feil og nekter å være positiv.
En annen del av meg går i baklås over ros.
Jeg finner skam i baklåsen. Igjen.
Jeg savner teflon.
Låsespray.
Er det teflon i stempling av stemplere?
I systematisk systemkritikk?
Det er i hvert fall ikke systemkritikk i positiv tenkning!
Etterord:
Æsj, tenker jeg. Skal jeg nå legge ut enda mer om sperrer!
JA, tenker jeg. Det skal jeg.
Jeg vil være så ærlig som mulig, og da må det med ... at hvert skritt framover, hver klare tanke, kommer fra floker av tvil og angst og skam.
Det er deilig å merke at jeg begynner å få tilbake kreativiteten.
Og jeg tenker: Opplever mennesker som lærer å tenke positivt og sky dysfunksjonelle tanker en oppblomstring av kreativitet?
Ingrid, jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, om å gå i baklås av ros.
SvarSlettOgså er det disse fagfolkene da, jo jeg ser de titter innom bloggen min, og det jeg kan huske, er det vel kun en av de, som har kommentert et innlegg på bloggen min. HURRA for den personen!
Jeg har tenkt om disse fagfolkene som er innom og leser, vil de også helst ha en slags "happy ending story" i stedet for en mer "never ending story"?
Klem til deg.
Gjenkjennelse gjør alltid godt! Takk, Bibbi.
SlettFagfolkene? "En slags" er nok sentralt her. Hvor mange happy ending storyer har de? Egentlig? Sett i lys av statistikken om hvor mange som "må" medisineres, hvor mange som "må" uføretrygdes?
Disse fasadepusseterapiene ... er det blitt forsket i langtidsvirkningene av dem? For mennesker med ulike sinnelag og mestringsmekanismer?
Har lest et sted at det ikke finnes forskning på langtidsvirkninger av kognitiv terapi. Og så spørs det hva langtids er da.
SlettTror det er svært vanskelig for en del fagfolk å ta inn det som står i blogger skrevet av de som har opplevd psykiatrien på sitt verste. I alt sitt alvor ville vel hele fagidentiteten stå på spill, ville den ikke?
Langtids? Jeg kan tenke meg to-tre år. Jeg tviler sterkt på at det går gå lenger med knyttet vilje.
SlettFagidentiteten på spill, ja. Og ... yrkesgrunnlaget. Jeg tenkte på det da min klage ble avslått: Hva veier et tungt tilfelles prestisje og troverdighet mot det til en overlege?
(og selv jeg har problemer med å skrive "prestisje" i sammenheng med "tungt tilfelle")
Med knyttet vilje ja, et godt uttrykk.
SlettIbsen dumpet plutselig ned i hodet mitt med: Tar du livsløgnen fra et menneske... Kanskje dette sitatet kunne omskrives?
For jeg tror denne typen grunnleggende kritikk av et helt system, ideologi, det er fryktelig truende og uhåndterlig.
Men det betyr ikke at den skal forstumme. Ser litt lenger nede i kommentarfeltet nevnt kritikk for kritikkens skyld. Klarer ikke helt å forstå hva det skulle være innen dette "tunge" feltet....
Jeg skriver om hjelperrollen nå - og da passer det med "Tar du livsrollen fra et menneske ..."
SlettSelv om vi ikke når fram til de som har makt, kan systemkritikk lette oss for forvirring, skam og avmaktsfølelse.
Jeg oppfattet "kritikk for kritikkens skyld" som det jeg kaller "åsså sa de åsså sa jeg ..." Når man egentlig har gitt opp, og bare ramser opp urettferdigheter i hakk-i-plata-modus. Jeg har vært der, og var nok svært plagsom da.
Men det var min tolkning. Anonym, hva mente du med "kritikk for kritikkens skyld"?
Jeg er enig, systemkritikk kan lette, bla. for skam og avmakt.
SlettDet å stå fast, liksom spinne i det du kaller "kritikk for kritikkens egen skyld" oppfatter jeg litt annerledes, tror jeg. Det kan virke som hakk i plata, men du verden hvor glad jeg er for at hjelperen min skjønte at jeg bare måtte tømme meg for all uretten, kroppen måtte kvitte seg med dette. At det måtte ta sin tid, og at hakkingen hadde en hensikt, i et større perspektiv.
Det kan hende dette er ulikt, men jeg får det til å stemme for meg, i min historie,jeg ble alltid hysjet videre, nesten før jeg hadde vært i det. Akkurat som positivitetsprofetene driver med.
Jeg skrev et langt og veloverveid innlegg her i dag tidlig som har forsvunnet i eteren. På'n igjen:
SlettVed nærmere ettertanke tror jeg ikke Ibsen trenger å skrives om: Det yrkeshjelpere tror på når de er i en hjelperrolle ... hvis de innbiller seg at det er Sannheten, er det jo en livsløgn!
Litt mer om "hakk i plata": Dustin Hoffman viser dette fenomenet svært godt i spillefilmen "Lenny", om komikeren som ble dømt for "obskønitet" og endte med å stå på en scene og ramse tørt opp fra sakspapirer. Enhver av oss kan komme i et slikt modus når vi har snakket for lenge om urett til døve ører og øyne som ikke ser, slik at vi nesten blir kvalt av den usynlige skammen.
og jeg lurer på om ikke en del terapidrevne selvmord og suicidaliteter stammer fra dette fenomenet. Jeg skal skrive om en bok av en psykiater om manipulering i psykoterapi ... det interessante der er ikke først og fremst det han betrakter som manipulering, men det han syns er OK - ikke minst å IKKE si når man er uenig med pasienten, men å "tenke spørsmål". OK å sitte og lytte oppmerksomt og nikke og mistro alt som blir sagt, med andre ord.
Slik jeg ser det, er det noe helt annet enn den uttømmingen som du beskriver - du snakket *med* en som lyttet aktivt, som tok imot det du sa, og det er det helbredelse i. Å snakke *til* en som ikke tar imot, det er ... tærende? Uttørrende?
Kommer tilbake til "kritikk for kritikkens egen skyld" litt lenger nede, nå som jeg har tenkt litt mer over det.
Jeg følger deg i det du skriver om hakk i plata. På en måte er det som om man i visse livssituasjoner bare fortsetter å hakke inntil noen tar imot, trykket er så stort. En slags overlevelse kanskje? Forsøk på å trenge igjennom? Opphengthet fordi det ikke blir møtt, det som vil uttrykkes...?
SlettMen som du sier, slitsom, i grunnen for alle parter.
Disse terapeutene som sitter der med steinansikter og putter alt pasientene sier inn i skjemaene sine, sitt verdensbilde, ja de er det grunn til å kritisere. Og spesielt når de framstår som sannhetsmonopolister, eller fundamentalister, som er i sin fulle rett til å manipulere andre.
Disse må først og fremst kritiseres for å være en del av et system og noen holdninger som må møtes med kritikk, mener jeg. Og slett ikke for kritikkens egen skyld, men fordi denne systemvolden avler krenkelser og overgrep og uhelse. En annen sak er på hvilken måte denne systemkritikken skal fremføres, for å nå frem.
Jeg tenker litt høyt nå: Kan det hende at dette "kritikk for kritikkens egen skyld" er en type beskyldninger eller en hersketeknikk som brukes for å stoppe kritikk? En slags fortolkning av andres nødvendige motstand og innvendinger, ev. overlevelse?
Opphengthet fordi det ikke blir møtt, og alt det andre du skrev. Og mer? Fordi vi har lært den løgnen at "det hjelper å snakke om det"? Vi har lært at vi ikke skal finne oss i urettferdighet - det vi ikke har lært, er at urettferdighet som ikke blir sett tolkes dithen at den som ser det er feil?
SlettJeg tenker på den hjerteskjærende gråten til småbarn som helt har gitt opp at noen skal komme ...
Og steinansiktene, ja. Og hva med de som lytter oppmerksomt, nikker og er helt med i det som blir sagt, og så skriver noe helt annet?
Psykoterapeuter burde være i frontlinjen når det gjelder samfunnskritikk. Hvorfor er det ikke det?
Det med kritikk? og overgrep for overgrepenes skyld? Jeg har spurt hva som var ment nederst på siden. Jeg har frontkollidert med "hensikter" så ofte i mitt liv at det begrepet kommer først fram - og det er en hersketeknikk: Ikke lov å kritisere hvis ikke du har gode hensikter med kritikken. Ikke lov å kritisere overgrep hvis overgripere "ikke mente det".
Jeg har en mengde tanker omkring dette i skrivekøen min, blant annet en artikkel om hvorfor jeg ikke fornyer mitt medlemsskap i "foreningen for ikkevoldskommunikasjon". Kortversjon: Det ble for voldelig for meg.
Jeg tenker også på småbarnet som gråter og ingen kommer. Til slutt blir barnet helt stille. For det erfarer at det ikke nytter å uttrykke egne behov.
SlettSteinansikter er en erfaring, mangel på informasjon er en annen, manipulasjon på de mest finurlige måter er en tredje og det finnes sikkert mange flere teknikker, eller hva jeg skal kalle det, for å fikse folk.
Beskyldninger om "kritikk for kritikkens skyld" ligner positivitetspreiket synes jeg. En slags justis eller hersketeknikk for å unngå ubehag og forstyrrelser i den etablerte maktorden.
Takk for innspill, gamle ugle! Jeg tror vi skriver om det samme selv om vi bruker forskjellige ord.
SlettEgne behov, ja. Og jeg tenker: Går det an å være så uoppmerksom på andres behov hvis man selv har kontakt med sine egne?
Fikk ikke med sist at jeg også har erfaring med steinansiktene. Og ble sterkere skadd av de oppmerksomt lyttende og nikkende//i ettertid objektiviserende og tolkende. Dette er i skrivekøen. (jeg må bli minst 150 år gammel for å rekke alt!)
Hersketeknikk om kritikk, ja. Dette passer inn i det jeg skal skrive om Freud og beskyttelse av autoriteter mot de svakes anklager.
Det er klart du trenger teflon. For å fortsette litt i metaforen, jeg tror noe må ut av systemet, før "panna" er klar til å teflonlegges.
SvarSlettPositiv tenkning og systemkritikk? Ikke hvis positiv tenkning betyr positiv definert av systemet, for systemet. Kritiske røster har blitt møtt med beskyldninger om negativitet, hersketeknikker, ignorering, taushet, knebling osv osv til alle tider.
Så sånn sett kan vi bare stole på oss sjøl, og tenke positivt på vegne av oss selv.
Kreativiteten er en venn, en kraft, tenker jeg.
Og jeg liker ærlighet. Punktum.
Du har rett, GU - nytter ikke å teflonbelegge oppå en masse skam og gørr!
SlettTakk for respons, skriver mer senere.
Min systemkritik bunder altid i egne erfaringer, forsøget på at bearbejde dem og gøre problematikkerne synlige for andre - så vilkårene kan ændres for dem, der kommer efter.
SvarSlettIkke kritikken for kritikkens skyld... Selvom jeg har oplevet overgreb udelukkende for overgrebenes egen skyld.
Det samme ser jeg og næres ved i din blog.
SlettJa, Anonym, det blir litt mening i det når vi kan forvandle skader til erfaringer og bruke dem i arbeid for å hindre at andre blir skadet.
SlettKritikk for kritikkens skyld? Jeg tenker: Det er en vanlig borgerrettighet å anklage fremmede som påfører oss fysiske skader. Man fremmer en anklage, og anklagen blir etterforsket.
Det er en borgerrettighet jeg vil at alle barn skal ha overfor sine foresatte, og jeg vil at alle som trenger hjelp skal ha det i forhold til menneskene som hjelper dem.
Takk for ord om bloggen - de gjør godt!
Anonym, noen ganger tror jeg at jeg forstår noe når jeg leser det, og så begynner jeg å tvile ... og jeg har det slik nå når det gjelder "kritikken for kritikkens skyld" og "overgreb udelukkende for overgrebenes egen skyld".
SlettHva mener du med dette? Slik jeg leser det nå, kan det henge sammen med hensikter ... hensikten med kritikken og hensikten med overgrepene. Er det slik du har ment det?