torsdag 16. juni 2011

Psykiater, greier du
å ta imot historien til
personer som psykiatrien har skadet?



Åpent brev til dr Trond F. Aarre:

Jeg ble rasende da jeg leste innlegget ”Vi trenger brukerne”  i erfaringskompetanse.no :  

"Jeg trygler dere om å være oss til hjelp. Jeg håper vi har nok brukere til å åpne øyene våre når vi dummer oss ut. Dere må si til oss når vi er på feil jorde, sa Aarre som fikk spørsmål om hvem som vil høre på brukeren hvis brukeren blir definert som gal."


Jeg har ennå ikke lest ditt ”Manifest for psykisk helsevern”, bare bestilt det, så jeg aner ikke hva du står for og hva manifestet går ut på. Det eneste jeg vet om deg, er det du er sitert på i ”Vi trenger brukerne :
”vi dummer oss ut”
”er på feil jorde”
”Systemet skal få respekt"


Min første impuls var å dunke deg i hodet med ordet ”skade”: 

SKADE! 
SKADE! 
SKADE! 
SKADE! 
SKADE!

Det at psykiskhelsevernere dummer seg ut er ikke noe stort problem for kundene deres.
     
Problemene oppstår når de påfører mennesker som trenger hjelp nye skader i tillegg til skadene som de hadde fra før.
     
Og systemet skal få respekt når det viser respekt for brukerne. 


Jeg var rasende da jeg leste uttalelsene dine, og jeg har erfart at raseri/aggresjon er et forsvar mot smerte. Jeg har også erfart hvor viktig det er å gi slipp på raseriet/aggresjonen og la smerten komme fram.
     
Det er bare så usigelig vondt å kjenne på den smerten som sitter igjen etter psykoterapeutisk korrekt og lovlig psykisk helsevern.
     
Jeg greier å kjenne på det likevel. Jeg har hatt et gyselig halvår der jeg har sammenliknet det jeg har sagt (og heldigvis også skrevet) med hjelpeveseners tolkninger. 

Og spydd. Og hulket.
      
Og den smerten som aggresjonen min forsvarer meg mot – den kan beskrives med ett ord: Avmakt.
      
Som barn lovet jeg meg selv at når jeg ble voksen, skulle ingen mer få eie meg – da skulle jeg eie meg selv.
      
Som voksen erfarte jeg at jeg kunne beskytte meg selv alle andre steder  – unntatt i helsevesenet. Der eide andre ”realitetene” om meg.
     
Alle har rett til å eie sin egen historie. 
Ingen har rett til å invadere en annens historie. 


Det er et viktig  grunnprinsipp for meg. Og det funket ikke i helsevesenet, for der hadde eksperter på psykisk helsevern rett til å invadere min historie med sine tolkninger av virkeligheten fagkunnskaper og sin kliniske erfaring. 


I helsevesenet var jeg like hjelpeløs som jeg hadde vært da jeg var liten, og alle mine forsøk på å ta ansvar, beskytte integriteten og forsvare meg ble behandlet som paranoia, fantasier, overføringreaksjoner og andre psykiatriske symptomer.

I helsevesenet var selvforsvar sykt, slik selvforsvar hadde vært slemt da jeg var barn. 

Ingen i helsevesenet hørte meg, ingen så meg. Og som fylkeslegen skrev da jeg omsider sendte en klage: "Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen ble brakt inn som 'oppmann' i slik sammenhengen." (ordrett sitert)

Det er min historie. Andre har tilsvarende historier. Mange andre. Og jeg mister troen på at vi kan nå fram med historiene våre når jeg leser at: ”Systemet skal få respekt ved at vi tar med brukerne rundt bordet og snakker sammen. Likemenn rundt bordet – det er det mest forfriskende man kan gjøre.”
     
For meg er ordet ”forfriskende” et slag i ansiktet, enda en stein til den flokete byrden av bagatellisering og usynliggjøring som jeg er i ferd med å vikle meg ut av.


Mitt største behov i forhold til hjelpevesenet er behovet for å ta ansvar, eie mitt eget liv, min historie, min styrke, mine tanker, handlinger, synspunkter, følelser ... og ikke minst mine skader, smerter og problemer.
     
For 20 år siden måtte jeg  fjerne meg helt fra helsevesenet for å få dekket dette behovet. Og slik jeg ser det, kan det bare dekkes i kontakt med mennesker som har det samme behovet for å eie sitt eget liv og sine egne resurser og smerter og problemer.
     
Så jeg har en utfordring til deg, dr Aarre: Møt meg som min likeverdige og vis meg at " ...  Du kan være til stede hos smerten, min eller din egen, uten å gjøre noe for å skjule eller blekne eller fikse den.”  

Det  kan bli konstruktivt og lærerikt for oss begge, om enn kanskje ikke så forfriskende.

Enhver yrkeshjelper som kan være til stede hos smerten uten å skjule eller blekne eller fikse den, har min respekt og tillit.
     
Og når det er innbakt i ”systemet”  at kunder har en soleklar rett til å være i sin egen smerte, sin egen historie, uten at yrkeshjelpere prøver å skjule eller blekne eller fikse den ... da skal  ”systemet” få min respekt og tillit. Ikke før.


5 kommentarer:

  1. Interessant blogg, leser som både psykiatrisk pasientt og sykepleier, med respekt. Har både vonde og gode erfaringer med psykisk helsevern -fra det stadiet på en tidligere institusjon hvor overtrampene mot meg ble så grove at det ble klagd inn for Helsetilsynet (fikk medhold), til hvor jeg er innlagt nå, et sted hvor jeg blir møtt som et helt og verdifullt menneske.

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig tilbakemelding, Ingeborg. Det er alltid godt å høre om mennesker som får medhold i klage, og like godt å høre at andre får hjelp som virkelig hjelper dem.

    Selv om jeg ikke fikk medhold i min klage, har jeg vært heldig ... et av de mange innleggene på skrivelisten min er "Takk til en hjelper som hjalp"

    Jeg ønsker deg alt godt!

    SvarSlett
  3. En kommentar: Systemet kan ikke kreve respekt. Systemet må gi respekt det.
    Det betyr at systemet pålegger de som utøver tjenesten å respektere "brukerne" (liker ikke ordet).
    Opplever "brukerne" respekt, vil systemet og de som praktiserer det, også kunne få respekt.
    Men de er bare hjelpere, det handler egentlig ikke om dem og deres dyrebare system.
    Systemet er samfunnets det. Kunne vært greit om borgerne fikk respekt. Da får systemet respekt også. Og blir ikke til for seg selv lenger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp! Gi respekt ... og vise på den måten at det fortjener respekt. Som jeg sa til borderlinediagnostiserende dr Alltidrett, da han ville lære meg at min mistillit til ham var overføring og bare mitt problem: "Tillit kan ikke læres. Tillit er noe andre må vise meg at de fortjener."

      Og ja, jeg misliker også "bruker". Har brukt "kunde", men kanskje "medmenneske" er bedre?

      Hvem er Systemet til for? Jeg har ikke noe svar nå, bare et intenst ønske: at Systemet skal fremme helbredelse, vekst og utvikling. Og det begynner med en erkjennelse av likeverd i handling, og ikke bare i ord, og aktivt arbeid for å sikre helt grunnleggende borgerrettigheter for medmennesker som får hjelp innen Systemet.

      Jeg har visst skrevet det samme som deg, GU ...

      På vei inn til Tromsø. Nå blir det boblebad mens jeg nyter byens lys.

      Slett
  4. Kos deg med Nordens Paris du. Vi blogges.

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.