Psykiater, greier du å ta imot historien til personer som psykiatrien har skadet?

Redigert 6.11.13
Se også: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/03/oppdatering-080311.html

Åpent brev til dr Trond F. Aarre:

Jeg ble rasende da jeg leste innlegget ”Vi trenger brukerne”  i erfaringskompetanse.no :  

"Jeg trygler dere om å være oss til hjelp. Jeg håper vi har nok brukere til å åpne øyene våre når vi dummer oss ut. Dere må si til oss når vi er på feil jorde, sa Aarre som fikk spørsmål om hvem som vil høre på brukeren hvis brukeren blir definert som gal."

Jeg har ennå ikke lest ditt ”Manifest for psykisk helsevern”, bare bestilt det, så jeg aner ikke hva du står for og hva manifestet går ut på. Det eneste jeg vet om deg, er det du er sitert på i ”Vi trenger brukerne” :

”vi dummer oss ut”

”er på feil jorde”

”Systemet skal få respekt"

Min første impuls var å dunke deg i hodet med ordet ”skade”: 

SKADE! 
SKADE! 
SKADE! 
SKADE! 
SKADE!

Det at psykiskhelsevernere dummer seg ut er ikke noe stort problem for kundene deres.
     
Problemene oppstår når de påfører mennesker som trenger hjelp nye skader i tillegg til skadene som de hadde fra før.
     
Og systemet skal få respekt når det viser respekt for brukerne. 

Mer her: http://freudfri.blogspot.no/2013/06/evaluating-authority.html

Jeg var rasende da jeg leste uttalelsene dine, og jeg har erfart at raseri/aggresjon er et forsvar mot smerte. Jeg har også erfart hvor viktig det er å gi slipp på raseriet/aggresjonen og la smerten komme fram.
     
Det er bare så usigelig vondt å kjenne på den smerten som sitter igjen etter psykoterapeutisk korrekt og lovlig psykisk helsevern.
     
Jeg greier å kjenne på det likevel. Jeg har hatt et gyselig halvår der jeg har sammenliknet det jeg har sagt (og heldigvis også skrevet) med hjelpeveseners tolkninger. 

Og spydd. Og hulket.
      
Og den smerten som aggresjonen min forsvarer meg mot – den kan beskrives med ett ord: Avmakt.
      
Som barn lovet jeg meg selv at når jeg ble voksen, skulle ingen mer få eie meg – da skulle jeg eie meg selv.
      
Som voksen erfarte jeg at jeg kunne beskytte meg selv alle andre steder  – unntatt i helsevesenet. Der eide andre ”realitetene” om meg.
     

Alle har rett til å eie sin egen historie. 

Ingen har rett til å invadere en annens historie. 

Det er et viktig  grunnprinsipp for meg. Og det funket ikke i helsevesenet, for der hadde eksperter på psykisk helsevern rett til å invadere min historie med sine tolkninger av virkeligheten fagkunnskaper og sin kliniske erfaring. 

http://ingridvaa.blogspot.no/2013/08/martha-og-jeg.html

I helsevesenet var jeg like hjelpeløs som jeg hadde vært da jeg var liten, og alle mine forsøk på å ta ansvar, beskytte integriteten og forsvare meg ble behandlet som paranoia, fantasier, overføringreaksjoner og andre psykiatriske symptomer.

I helsevesenet var selvforsvar sykt, slik selvforsvar hadde vært slemt da jeg var barn. 

http://ingridvaa.blogspot.no/2011/12/avfloking-vi-helsevesenet-som.html

Ingen i helsevesenet hørte meg, ingen så meg. Og som fylkeslegen skrev da jeg omsider sendte en klage: "Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen ble brakt inn som 'oppmann' i slik sammenhengen." (ordrett sitert)

 http://ingridvaa.blogspot.no/2013/09/lenge-fr-tilsyn-og-rettsvesen.html

Det er min historie. Andre har tilsvarende historier. Mange andre. Og jeg mister troen på at vi kan nå fram med historiene våre når jeg leser at: ”Systemet skal få respekt ved at vi tar med brukerne rundt bordet og snakker sammen. Likemenn rundt bordet – det er det mest forfriskende man kan gjøre.”

     
For meg er ordet ”forfriskende” et slag i ansiktet, enda en stein til den flokete byrden av bagatellisering og usynliggjøring som jeg er i ferd med å vikle meg ut av.

Mitt største behov i forhold til hjelpevesenet er behovet for å ta ansvar, eie mitt eget liv, min historie, min styrke, mine tanker, handlinger, synspunkter, følelser ... og ikke minst mine skader, smerter og problemer.
     
For 20 år siden måtte jeg  fjerne meg helt fra helsevesenet for å få dekket dette behovet. Og slik jeg ser det, kan det bare dekkes i kontakt med mennesker som har det samme behovet for å eie sitt eget liv og sine egne resurser og smerter og problemer.
     
Så jeg har en utfordring til deg, dr Aarre: Møt meg som min likeverdige og vis meg at " ...  Du kan være til stede hos smerten, min eller din egen, uten å gjøre noe for å skjule eller blekne eller fikse den.”  

Det  kan bli konstruktivt og lærerikt for oss begge, om enn kanskje ikke så forfriskende.

Enhver yrkeshjelper som kan være til stede hos smerten uten å skjule eller blekne eller fikse den, har min respekt og tillit.
     
Og når det er innbakt i ”systemet”  at kunder har en soleklar rett til å være i sin egen smerte, sin egen historie, uten at yrkeshjelpere prøver å skjule eller blekne eller fikse den ... da skal  ”systemet” få min respekt og tillit. Ikke før.