TRAUMESPRÅKET

Jeg ble spurt av mennesker i krise om jeg kunne skrive en kort forklaring på hva traumebevisst hjelp er, som de kunne vise til hjelpere.  Og det ble til dette. 

Dessverre hender det at fagfolk møter mennesker i psykisk krise som om de var delfinene i denne tegningen av Gary Larson. Delfinene snakker spansk, og forskerne hører bare meningsløse lyder.

På samme måte kan hjelpere som ikke forstår traumespråket, se og høre og registrere bare symptomer. Da kan mennesker som i utgangspunktet har store skader, bli skadet enda mer av fagfolk som oppriktig ønsker å hjelpe, som gjør det de mener er riktig, det de har lært at man skal gjøre. De kan bli skadet av fagfolk som mener å vite at vurderingene de gjør er vitenskapelig basert. Fagfolk som handler i beste mening, og som ikke vet hvor uvitenskapelige kunnskapene deres er.

I ”The body keeps the score”  nevner traumeforskeren og psykiateren Bessel van der Kolk denne vitsetegningen i forbindelse med forskning om mennesker som hadde fått en borderlinediagnose. 

Van der Kolk og teamet hans forsto at symptomer som dissosiasjon og ”desperat klamring” begynte med barns behov for å hanskes med overveldende følelser og brutalitet som det var umulig å unnslippe.

På 90-tallet var han med i PTSD-arbeidsgruppa da DSM, den amerikanske oversikten over psykiske diagnoser, skulle revideres. Gruppa foreslo å opprette "Kompleks PTSD" som en ny traumediagnose for mennesker med barndomsskader, men da DSM IV ble utgitt i 1994, var ikke denne diagnosen tatt med, og arbeidsgruppa hadde ikke fått vite at den var utelatt.

Ifølge van der Kolk innebar utelatelsen at mange ikke kunne få en korrekt diagnose, og at terapeuter og forskere ikke kunne finne fram til passende behandling. ”Hvordan kan vi hjelpe mennesker som strever med senvirkningene etter overgrep og svik, når vi er tvunget til å stille diagnoser som depresjon, angst, bipolar og borderline, som ikke handler om problemene deres?”

Nå, mer enn 20 år etter at ”komplekse traumer” først ble foreslått som diagnose, er det mulig å få traumebevisst hjelp her i Norge. Dessverre er ikke dette tilgjengelig for alle, for det er mange hjelpere som ikke forstår traumespråket. Men noen gjør det.

INNFØRING I TRAUMESPRÅKET

RVTS Sør (regionalt resurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en utmerket oversikt som heter "Traumeforståelse":

http://traumebevisst.no/edukasjon/traumeforstaaelse.php

Og Tone Weire Jørgensen og Heine Steinkopf ved RVTS Sør har skrevet en fin artikkel om behov som mennesker i krise kan ha.

Traumebevisst omsorg, teori og praksis: 

http://sor.rvts.no/filestore/Filarkiv/Dokumenter/Fagstoff/Barnevern/Artikkel3-Traumebevisstomsorg.pdf

I resten av denne oversikten har jeg uthevet visse avsnitt fra denne artikkelen og nummerert dem, med tanke på at mennesker som trenger hjelp kan sammenlikne dette med hvordan de blir møtt. Forfatterne skriver om barn, men det som står her gjelder like mye for voksne.

1)

Med utviklingstraumer mener vi at barnet utsettes for krenkende eller skremmende opplevelser eller at deres sentrale behov ikke blir møtt, og at dette har oppstart tidlig i barnets liv. Det ligger i betegnelsen utviklingstraume at barnets utvikling påvirkes og skades. Ofte brukes også begrepet komplekse traumer for å beskrive det samme.

(...)

Begrepet komplekse traumer benyttes når det er/har vært en vedvarende belastning som har begynt i tidlig barndom. Vedvarende innebærer ikke at frekvensen må være høy (jmf antall voldsepisoder eller overgrep, men at handlingen innebærer at barna lever i en konstant og vedvarende frykt for nye episoder.

Forslag til fagfolk: legg til side symptomtenkning en stund og still spørsmålene i ACE-studien, som kartlegger barndomsopplevelser. (Her er en lenke til en kort norsk beskrivelse med lenke: Ti spørsmål om barndommen)

 2)

TBO [Traumebevisst omsorg] er altså to ting: en forståelsesramme, og de metoder og intervensjoner som følger av denne forståelsesrammen. På en måte kan vi si at TBO er ”huset” vi bygger opp rundt barnet og omsorgspersonene, det er grunnpilarene som alt omsorgsarbeid og behandling hviler på. Metodene, verktøyet og intervensjonene vi anvender inne i ”huset” er ”interiøret”. Rekkefølgen er viktig; huset først, deretter interiøret. Huset må være preget av tre hovedprinsipper TRYGGHET, RELASJON og AFFEKTREGULERING. Howard Bath (2009) kaller dette «de tre pilarene for traumebevisst omsorg».

På side 6 i artikkelen er det nyttig  informasjon om toleransevinduet og den tredelte hjernen :

3)

Innføring av alternative beskrivelser [av barnet]

Et sentralt prinsipp i TBO er at vi tolker atferden som et smerteuttrykk. Det ligger alltid en følelse bak handlingen, det er denne følelsen vi skal møte. Det gjør en stor forskjell når vi tolker det sinte barnet som: nå har han det veldig vondt, smerten gjør at han ramler ut av toleransevinduet – han trenger noen som kan regulere ned aktiveringen. Fremfor at vi tolker som vi ofte gjør når vi kun seg atferden: Nå er han helt umulig igjen- han må ta seg sammen. Da oppfatter vi det som en villet atferd- fremfor at vi forstår at han faktisk ikke har noe annet repertoar til rådighet

4)

Bruce Perry (1999) har vist hvordan hjernen formes av bruken. Dette kan også utnyttes i det godes tjeneste. Barnets hjerneutvikling vil påvirkes av god samhandling, på samme måte som den påvirkes negativt av et dårlig miljø.

Det er viktig at det traumatiserte barnet utvikler en forståelse for at traumene tilhører fortiden, og at det er nødvendig at de forstår sammenhengene mellom sine følelsesmessige reaksjoner og vonde følelser eller minner som setter reaksjonene i gang. Vi kaller disse for triggere. Ved å hjelpe barna til å identifisere triggere, vil de kunne utvikle en forståelse for egen atferd og egne reaksjoner, og se at disse reaksjonene ikke lenger er nødvendige for overlevelse.

5)

Fagfolk og forskere har brukt lang tid på og forså hvordan hjernen organiserer seg under kontinuerlig stress. Denne kunnskapen må læres av de som utfører TBO for å kunne møte den traumatiserte best mulig. Det vil si at omsorgsgiverne både må kunne ta inn ny kunnskap og også ha evnen og viljen til å omsette det i praksis.

TBO har derfor like mye fokus på den voksnes fungering som på barnets smerte. Personer, institusjoner eller miljøer som ønsker å jobbe traumebevisst må tåle å se innover i seg selv og tåle å bli korrigert. Evnen til samregulering er en sentral ferdighet i TBO. For å kunne regulere andre, må man være regulert selv.

(uthevelsen er min)

6)

For å regulere ned barnets affekt må omsorgspersonen formidle til barnet at dets ubehag, tristhet, sinne og opplevelse av å ha blitt krenket er forståelig og rimelig.

7)

Traumebevisst omsorg er en modell som er grunnlagt i forskning fra ulike felter, og spesielt hjerneforskning og nevrovitenskap, utviklingspsykologi og tilknytningsforskning. Forskningsmessig og fornuftsmessig godt forankret. Samtidig er modellen intuitivt forståelig for mennesker som står nært traumatiserte barn og unge, i fosterhjem og institusjoner. Den stiller krav til omsorgspersoner, særlig i forhold til forståelse og evne til selvrefleksjon, men ser ut til å være en modell som skaper håp og utvikling for fosterfamilier.