onsdag 5. april 2017

TIL DE SOM ÅPNER EN PLASS I VERDEN

lykkelig

DEN SOM DELER VERDEN INN

I ”OSS” OG ”DEM”,

BLIR AUTOMATISK EN AV DEM *



Det lærte jeg som barn, uten å være klar over det, av en kinesisk flyvertinne, indiske krigsveteraner og andre som åpnet en plass i verden for meg.

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det. Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn; det er landsbyene som viser barna at ”alt er bra, det er bare du som er feil”.
Jeg drømmer om landsbyer som vet og viser barn at ”hvis du merker at noe er feil, da er det en grunn til det, det er ikke du som er feil”.
Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: ”Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!”
Når jeg leser om å fange opp sårbare barn, tenker jeg at alle barn er sårbare, avmektige. Jeg tenker at barna som kalles ”sårbare”, kan være barn som trenger hjelp til å få slutt på det. Hjelp fra hele landsbyen ... og god hjelp fra mennesker som får betalt for å hjelpe barn.
Og jeg tenker at velmente forsøk på å fange opp meg kunne blitt et skadelig angrep på den nådeløst lykkelige fasaden jeg trengte for å leve. Nådeløst lykkelig, ja, men jeg var heldig som barn, jeg kjente noen mennesker som jeg følte meg trygg sammen med, mennesker som åpnet en plass til meg i verden.
Og jeg var uheldig. 
Jeg ble født uten min egen plass i verden. Jeg ble født som statist i selvbildet til voksne – slik de hadde vært født som statister, bærere av en giftig arv som strekker seg bakover, slektsledd etter slektsledd.
Ingen hadde vært selvstendige individer i familiene der vi vokste opp.
”Så lykkelig ser hun ut hele tiden”, skrev mor bakpå bildet jeg la ut øverst. Og ja, det stemmer nok, min statistrolle i familien var å være lykkelig.
”Ikke bit negler!” sa mor strengt noen år senere. ”Det er bare ulykkelige barn som biter negler!”.
Jeg sluttet å bite negler og bet hardt i tommelen i stedet, om kvelden, når jeg skulle sove og tårene sprengte på. Jeg kunne ikke gråte, for det er bare ulykkelige barn som gråter.
Da jeg var åtte, hadde jeg flyttet fra USA til Norge til India til Norge til India, og hver gang vi flyttet, mistet jeg mennesker som jeg følte meg trygg sammen med og var glad i. Sorg var en del av permafrosten i livet mitt, og jeg tiner på den fremdeles.
Da jeg var sju, begynte jeg på en todelt grendeskole utenfor Mandal. Da jeg var åtte og et halvt, gikk jeg på en britisk pensjonatskole med 700 gutter i India, der far var lærer, en skole som liknet litt på Galtvort i Harry Potter-filmene.
darjeeling_from_above_st-_paul27s_school
I mellomtiden hadde jeg gått på to andre skoler også ... så det ble fire nye skoler på 18 måneder.
Skolebytter skjedde i en tåke av irriterte lærere. Jeg visste ikke ting de forventet at jeg skulle vite, jeg visste ting de ikke visste, og begge deler var like feil.
Etter noen uker greide jeg å tilpasse meg, men lykkefasaden var under hardt press den første tiden, og det var viktig å opprettholde den for å bli ikke-mobbet av medelever.
Ikke-mobbet, ja. Jeg var under konstant mobbepress, og jeg måtte ikke-reagere hele tiden. Og det var jeg jo vant til – lykkefasaden kom godt med i skoleårene, det skal den ha.
I min første uke på den nye skolen åpnet mr Bannerjee en plass til meg i verden. Tegnesalen var hans domene, og i min første tegnetime var oppgaven å lage et mønster.
drodle
Jeg tegnet min vanlige drodlerekke med stiliserte blomster.
Mr Bannerjee gikk rundt og fulgte med, og da han kom til meg, sa han: ”Dette vitner om en sikker farge- og rytmesans. Vil du gjøre meg en tjeneste? Kunne du tenke deg å lage en frise med slike blomster, som jeg kan henge oppunder taket?”
Gjett om jeg kunne! Jeg fikk en stor bunke med tykt svart papir ... og krukker med plakatfarger ... og satte i gang med å male blomster til en frise – en blomst per ark, som skulle henges på veggen, oppunder taket rundt hele rommet.
Jeg malte langsomt for å trekke ut tiden, for å kunne sitte helt i fred, på plass i min verden. Her var jeg anerkjent, jeg var trygg, jeg kunne løsne litt på lykkefasaden ... og puste.
Hadde jeg en sikker fargesans? Det vet jeg ikke. Jeg vet at mr Bannerjee og andre voksne ga meg en grunnmur av viten om hva trygghet er, hva tillit er, hva det betyr å bli sett og hørt og ha en plass i verden.
De har vært med som en trygg støtte - i en livslang prosess med å frigjøre meg fra statistroller i andres selvbilder, frigjøre meg fra senvirkninger etter vedvarende stress og overgrep i oppveksten.
På dette stedet ble jeg også kjent med en prest som jeg trodde var en voksenvenn, som var kjent for sin store godhet ... og som etter noen år gjorde meg til statist i sine seksuelle fantasier.
I ettertid ser jeg tydelig hvordan hans oppførsel skilte seg fra de ekte voksenvennenes, og det er en annen historie. Denne historien fortsetter med en viktig erkjennelse:

Vi kan bare hjelpe andre

så langt som vi har hjulpet oss selv.

I ukene det har tatt meg å skrive dette, har jeg husket voksenvenner med sorg og glede, husket kontakten med dem, lett etter noe de hadde felles, lurt på hvorfor og hvordan de så meg og møtte meg der jeg var …
… og når jeg ser tilbake i lys av egne voksenerfaringer, tenker jeg at de hadde kontakt med det sårbare i seg, det avmektige. Derfor kunne et avmektig og sårbart og såret barn føle ro og tillit sammen med dem.
Jenta jeg var den gangen, ble bare forvirret når voksne snakket om kjærlighet og godhet og vennlighet. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til henne og si at forvirringen var helt naturlig – hun følte seg ikke elsket fordi hun var statist i selvbildet til mange av disse som snakket så mye om kjærlighet og godhet og vennlighet.

Kjærlighet, godhet og vennlighet er ikke hensikter og ord, de er handlinger, noe vi gjør.

Det viste voksenvennene meg. De står taust og støttende inni meg når jeg leser om sårbare og robuste barn, om friske og psykisk syke, om alle de andre inndelingene i samfunnet.
Og jeg tenker at de kanskje hadde likt studien som jeg lenker til nederst, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vonde og vanskelige barndomsopplevelser.
Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og hvis dere ser på dem, finner dere kanskje et lys inn til egne skygger som kan sperre for evnen til å se barn som har det vondt, sperre for evnen til å vite og vise at ...

DET FINS IKKE NOE ”OSS OG DEM”

DET FINS BARE OSS






Bildet av skolen: By University of Houston Digital Library (http://digital.lib.uh.edu/u?/p15195coll29,164) [Public domain], via Wikimedia Commons
* David Gerrold, fra "The Quotebook of Lazarus Long"
Lenke til studien jeg nevnte:
https://eventyrene.com/2016/10/02/ti-sporsmal-om-barndommen/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.