VERKTØYKASSE FOR RELASJONER

(OBS: Dette er et utkast. Det hadde vært fint med innspill og tilbakemeldinger) 



Mennesker skades i relasjoner og heles i relasjoner.

Individer blir skadet når fellesskapets historier invaderer deres historier. "Alt er bra, det er bare dine reaksjoner som er feil" er en invaderende og skadelig historie. En frigjørende historie er: "Når jeg reagerer på noe, er det en grunn til det, det er ikke mine reaksjoner som er feil." 

I mange år har jeg brukt åtte verktøy når jeg trenger å se nærmere på mine relasjoner til andre og finne f ram til min historie. Jeg skal beskrive dem så godt jeg kan, og legger dette ut med et ønske om innspill og tilbakemeldinger og kritikk.

På de to neste sidene er det en tabell med verktøyet, og her er forslag til noen spørsmål:

Hvilket verktøy bruker jeg nå?

Hvilket verktøy trenger jeg?

Har jeg unngått et verktøy i det siste?

Bruker jeg bare ett verktøy?

BLÅS UT HVIS DET TRENGS "Reager først, kommuniser etterpå" er en regel jeg skulle ønske jeg hadde lært mye tidligere i livet. Jeg kan spy ut reaksjonene mine først, uten å sensurere. Helst sammen med en jeg stoler på, en som vet at det er en utblåsning. Eller for meg selv - tenke det, si det høyt, skrive det, rope det i skogen. I en utblåsning kan det dukke opp informasjon som jeg ikke er klar over. Derfor er det også viktig å se på det som ble blåst ut. Kanskje ta det med inn i SETT SPØRSMÅLSTEGN eller FINN KORN AV SANNHET eller FINN ANSVAR.	BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER Det går ikke an å tenke en følelse eller føle en tanke. Jeg blir flokete i hodet når jeg prøver å fortelle og føle samtidig, eller prøver å beskrive midt i en utblåsning. Med dette verktøyet forteller jeg bare. Jeg beskriver uten å tolke eller prøve å forstå, og jeg ser på situasjonen og følelsene bare fra min synsvinkel.
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER Noen ganger, når jeg har kontakt med følelsene i nærvær av andre, prøver de å flytte meg inn i ""beskriv situasjon og følelser".   Da har jeg ofte reagert med dissosiering eller forvirring eller skam over at jeg er feil, gjør feil, reagerer feil. Og da er det frigjørende å vite at det som skjer, er at den som lytter, avviser følelsene mine. Og at den avvisningen er vedkommendes ansvar, ikke mitt.   Noen ganger sitter jeg fast i en følelsesmyr, og  omgivelsene er drittlei. Hvis jeg får signaler om det, bruker jeg SETT SPØRSMÅLSTEGN	SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJONEN Her kan jeg ta noen skritt tilbake og se på situasjonen med et utenfrablikk.   Hva har andre gjort, hva har jeg gjort? Tanker skaper følelser. Har jeg så sterke og vonde følelser at jeg stenger av for informasjon? Hvilke tanker er det, i så fall, som skaper denne vonde følelsen? Hvem har gitt meg disse tankene? Vil jeg beholde disse tankene? "FINN KORN AV SANNHET" og "FINN ANSVAR" hører egentlig inn her, men jeg har skilt dem ut som separate verktøy.
FINN KORN AV SANNHET I REAKSJONER Det er alltid et korn av sannhet i sterke reaksjoner. Jeg vokste opp med knekte antenner, og et viktig ledd i frigjøringen min er å reparere antennene – bekrefte intuisjonen. Det gjør jeg blant annet ved å lete etter den utløsende faktoren i nåtiden når jeg reagerer sterkt på noe – og det skjer når småting som skjer treffer verkende sår eller tynn hud som har vokst over store skader. I terapi og i andre relasjoner er slike sterke reaksjoner blitt avvist som "overreaksjoner". Jeg kaller dem "dobbeltreaksjoner": Jeg reagerer på noe her og nå, noe som kan være en bagatell, og den reaksjonen blir forsterket av hendelser i fortiden. Også når kornet av sannhet er like bagatellmessig som et sandkorn på en badestrand, blir antennene mine litt sterkere når jeg kan holde opp dette kornet og si "Ja, dette utløste reaksjonen." Jeg kan trenge hjelp til å finne kornet, og jeg kan hjelpe andre med å finne korn. Jeg tar med et eksempel nederst i dokumentet.	FINN ANSVAR: HVEM EIER HVA? Jeg eier det jeg gjør, det er en del av meg, slik armene og beina og resten av kroppen er en del av meg. Jeg eier det jeg gjør og det jeg tenker og det jeg tror på. Det har jeg ansvar for. Mennesker som skader og krenker meg i nåtiden, eier det de gjør, også når skadene og krenkelsene ikke er ment sånn, også når de bare er bagateller – et sandkorn på en strand. Jeg eier et valg: "Skal jeg ta opp skaden/sandkornet med den det gjelder?"  Ofte er svaret nei, noen ganger er det ja – når jeg trenger å sjekke om personen er tillit-verdig, for eksempel, eller jeg er i ferd med å miste viktige deler av meg selv i en relasjon.  De som skadet meg da jeg var hjelpeløs ... de eier det de gjorde. Barn som blir skadet, har ikke ansvar for at de ble skadet, og de eier likevel skadene, så urettferdig er verden. Det er barna som bærer skadene med seg.     Voksne eier det de gjør, også når de gjør det på grunn av skader i fortiden. Bortforklaringer og unnskyldninger er vanlige, men de erstatter ikke den respekten og selvrespekten som følger med eierskap for egne handlinger. Da jeg begynte å bruke denne verktøykassa, erfarte jeg hvor frigjørende det er å kunne si "Jeg gjorde dette, og det var feil". Herlig å kunne ta noe ut av barndommens klamme tåke av skyld og skam, vaske vekk gørra og holde det opp mot lyset, se hvor lite og ufarlig det ofte er i forhold til Skammen og si "Der er du, ja. Deg har jeg lært noe av. Ha det!"
SI HVA JEG ØNSKER OG TRENGER Dette har vært skremmende, noen ganger helt umulig, og det er fremdeles vanskelig. Jeg måtte kople ut kontakten med egne behov for å overleve, og bare det å tenke på egne behov vekket dødsangst.	SE FRAMOVER: HVA ER VEIEN VIDERE? Hvor er jeg i livet mitt? Hvor vil jeg?  Hvordan vil jeg ha det i framtiden? Med meg selv? I kontakt med omgivelsene?

EKSEMPEL PÅ LETING ETTER KORN AV SANNHET:

Da jeg vikarierte på SMI i 1988, ba en kvinne ba om å få snakke med meg, og hun fortalte at hun hadde følt seg krenket og invadert sist vi hadde kontakt. "Jeg følte at du tok plassen min". Jeg måtte tenke meg grundig om, for jeg hadde ikke opplevd noe ubehagelig, men kom fram til at jeg hadde blitt for ivrig i samtalen vår - jeg hadde kommet med forslag om hva hun kunne gjøre uten at hun hadde bedt om det - det hun ville, var bare å fortelle hvordan hun hadde det.

Hennes konfrontasjon og min respons skapte en vinn-vinn situasjon: Hun fikk bekreftet intuisjonen, det sansene fortalte henne, og jeg fikk en erfaring som jeg kunne ta med meg videre ... at det jeg trodde var et forsiktig innspill, ble opplevd som invaderende.

Jeg fortalte en psykiater om dette, for å forklare hva jeg mente med "korn av sannhet", og han svarte at jeg hadde reagert feil: "Du lot henne ta kontrollen."