REIDAR HJERMANN OM BARNEARBEID

Takk til @Sigrun_ som la ut denne lenken 1. mai:

Barnearbeid på norsk

UTEN FRIHET. "Jeg mistet mye av friheten min fordi jeg måtte passe mamma", sier en jente.

Hun setter ord på det mange opplever, at egen utvikling kommer i annen rekke når de må ta vare på sine egne foreldre.

KronikkAv REIDAR HJERMANN, barneombud

Oppdatert: 20.okt. 2011 01:18

Reidar Hjermann skriver blant annet dette: 

Ifølge FN finnes det over to hundre millioner barn i verden som jobber under uverdige og til dels farlige vilkår for at deres fattige familier skal overleve. I Norge har vi ikke denne gruppen barnearbeidere. Våre "barnearbeidere" utøver omsorgs- og hjelpeoppgaver fordi deres voksne omsorgspersoner ikke strekker til.

Barn som omsorgsarbeidere.

Foreldreansvaret pålegger foreldre å ta vare på barnet - ikke barnet til å ta vare på foreldrene. Likevel oppstår det store rolleforskyvninger i en del familier, når barn strekker seg for langt for å ivareta voksne som ikke klarer seg selv. Vi vet ikke hvor mange barn som gjør en jobb som omsorgsarbeidere, men vi vet at de er der, og vi vet at de er mange. Barn er kompetente, og barn skal hjelpe til i hjemmet. Noen barn gjør imidlertid mer enn det som bør forventes av dem, de tar ansvar fordi foreldrene ikke gjør det. Noen av disse lever i ekstreme livssituasjoner, med familievold, der foreldrene har rusproblemer, psykiatriske lidelser eller de har en livssituasjon som setter dem ute av stand til å fylle foreldrerollen.I mange av disse familiene må barna gjøre en innsats for at hverdagen i det hele tatt skal henge sammen.

Og dette: 

Barns grenseløse lojalitet.

Rolleforskyvninger i familien henger sammen med barns tilpasningsdyktighet og deres nesten grenseløse lojalitet. Det kan se ut som om dette ligger nedfelt i oss alle, og det kan starte veldig tidlig i livet. Pat Crittenden er en internasjonalt anerkjent forsker. Hun påpeker at babyer som har foreldre som er brå, invaderende og lite sensitive i sin omsorg blir på vakt og avventende. Allerede når de er mellom tre og seks måneders alder, lærer de seg å hemme egne følelsesuttrykk for å ikke belaste foreldrene. Barn med aggressive foreldre lærer seg raskt å skjerme seg og forebygge aggressive utfall fra voksne ved å ikke protestere, og ved å unngå blikkontakt.Når disse barna blir eldre, er de blitt mestere i å undertrykke egne behov og ivareta sine omsorgsgivere, og således hemmes de i sin egen utvikling. Disse barna er i stor risiko for å utvikle psykososiale og emosjonelle vansker.

Og dette debattinnlegget til Reidar Hjermann får meg til å tenke. På mye. 

På kommentariatet som ynder å forakte "navere" og "narkomane" og "innvandrere". 

På mennesker som frykter at de kan være psyke i hodet fordi de har hatt en lykkelig barndom og ikke har grunn til å ha psykiske problemer. 

Jeg tenker på mennesker som utøver psykisk og fysisk vold, mennesker som sprer møkk i familien sin, på arbeidsplassen, i kommentarfelt; jeg tenker på velmenende og oppegående mennesker som ser ned på "dyrking av selvmedlidenhet". 

Jeg tenker på hetsen av langtidssykmeldte som går tur og gjør andre hyggelige ting for å bygge opp kreftene: "Orker du dette, er du frisk nok til å jobbe!"  

Hvor kommer denne fysiske og psykiske volden fra; hvorfra kommer den velmente vissheten om at løsningen er å ta seg sammen? 

Jeg tenker på slektninger, naboer, barnehagepersonale, lærere, helsepersonell som ikke ser at barn har det vondt, er overarbeidet og utslitt, ikke ser at barna spiller en barnerolle i stedet for å være barn. 

Og jeg spør: Hva er det som gjør at disse menneskene ikke ser bak fasaden til snille og stille og rolige barn som har det vondt?

Hva er det som gjør at eksperter på barn prøver å disiplinere bort uønsket atferd i stedet for å se sammenhengen mellom oppførsel og uønskede livsproblemer?

Jeg tenker på mennesker som føler empati for ransofres utrygghet ... 

– Traumatiseringen mange opplever etter vold må ikke undervurderes. Ved et ran opplever du at noen tar kontroll over deg og tvinger deg til å gjøre noe du ikke har lyst til. Mange sliter med psykiske ettervirkninger av det og får dårlig søvn, de kan ikke lenger gjøre normale ting, sier Stubberud. (Takk til @Doremus42 for denne lenken)

... og som ikke evner å sette seg inn i situasjonen til barn som ikke aner hva trygghet er, fordi det ikke finnes noe slikt i deres verden.  

Jeg tenker og jeg spør. 

Og jeg har ikke svar. 

Men jeg har en oppfordring:  

La oss alltid huske menneskesinnets enestående ukjennelighet.