søndag 4. mai 2014

Et møte med Inger Eggen


_MG_5271
Jeg leste et debattinnlegg av Inger Eggen i Klassekampen, og med hennes tillatelse legger jeg det inn her. Og jeg kaller dette et møte fordi det var sånn det føltes å lese hjemmesiden hennes: hun skriver så klart og levende om frigjøring fra senskader etter samfunnets usynlige krig mot barn, og jeg har lest gjennom hjertets tårer - som bare kommer når noen tar kontakt med det sårbare i meg.



Og jeg blir så glad når jeg hører om mennesker som har fått god hjelp i det psykiske helsevernet!

Her er adressen til hjemmesiden: http://www.ingereggen.com/

Først kommer debattinnlegget, så litt informasjon om bøkene hennes.

Traumeenheten i Bodø legges ned, innlegg i Klassekampen 3.mai 2014

Traumeekspert og psykiater ved Modum Bad, Ellen Jepsen, advarte 28. april i NRK Nordland mot å legge ned traumeenheten i Helse Nord. Hun er en som har forsket på pasienter som alle har en barndom preget av omsorgssvikt, seksuelle overgrep og vold. Resultatet av den forskningen viser at tre måneders intensiv behandling har hjupet denne pasientgruppen. Jeg er en av de 90 pasientene hun forsket på.

Tryggheten og de faste rammene, som en sykehusavdeling med faglig kompetente mennesker innen traumefeltet er, skal opphøre i Bodø. Hvorfor?


Størsteparten av min årelange behandling har vært poliklinisk, og den har fungert godt. Men veien mot å bli hel nok til å takle hverdagen, uten de krykkene en psykolog er og skal være, startet som innlagt på Modum Bads traumeavdeling.


Det ser ikke ut til at besluttende myndigheter er klar over hvor viktig opplevelsen av trygghet er for heling av tidlige, langvarige og dype skader i et barn. Når jeg ikke har lært hva trygghet er, eller har levd i så utrygge omgivelser at jeg blir psykisk syk og ufør av de erfaringene livet påfører meg, holder det ikke å gå en gang i uken til en psykolog. Trygghet må læres og det tar tid, lang tid. Læres må også tillit til psykologen, tilhørighet til andre og kraften i eget mot til å bli kjent med gleden det er å være tilstede i eget liv.

Trygghet er ikke bokstaver satt sammen til et norsk ord jeg burde forstå, trygghet er en god følelse i kroppen jeg må lære å stole på. Som innlagt på traumeavdelingen erfarte jeg at faglig dyktige personer var i nærheten når jeg satt fast i et traume fra da jeg var liten, ute av stand til å forstå at det vonde var og ikke lenger er. Noen hjalp meg ut av situasjonene som slet meg ut og bekreftet min iboende galskap. Uten å ha vært i de trygge rommene hadde jeg ikke evnet å kjenne etter hva vold og overgrep har gjort med meg, noe jeg var nødt til om jeg skulle leve videre. Selvforakt og utmattelse truet med å ta fra meg livet, forvirringen og smerten i tilværelsen fylte hele meg. 


Den gang mente jeg at verden var et bedre sted uten Inger, det mener jeg ikke i dag.


Jeg, som alle mine medpasienter, har like stor rett til livet som andre mennesker har. Så hvorfor ta fra oss en mulighet til å se framover og tro på heling og et håndterlig liv?

Kan hende er det arrogant å påstå at besluttende myndighet ikke vet hva de snakker om, men det tror jeg ikke at de gjør. Det er godt at de ikke vet det, for jeg unner ingen å være så preget av sykelig skam, skyld og selvforakt som jeg og mine medpasienter er. Likevel bør de evne å lytte til de som sitter på kunnskap og erfaring om de forskjellige pasientgruppene. De bør handle etter deres råd og la faglig forskning og kompetanse veie tungt. Uten et døgntilbud og aktiv læring for å erfare at noen endelig passer på, uten å få et visst begrep om at trygghet, tillit og tilhørighet er mulig en gang i framtiden, er ikke heling mulig, ikke for en pasient som meg.

Riktignok er jeg ikke arbeidsdyktig og har kostet samfunnet dyrt, jeg sliter fortsatt, men har lært å takle følelsene mine når de overvelder meg og kroppen gjør vondt. Jeg skjemmes ikke lenger over at jeg ikke tålte livet jeg ble født inn i. Endelig.


Prosessen mot den friheten startet da jeg ble innlagt på Modum Bad for åtte år siden. Den prosessen startet da jeg lærte litt om ordet trygghet, og da jeg gjennom mine medpasienter så at jeg ikke var alene i verden om å leve slik jeg gjorde.

Jeg forstår ikke hvorfor vi som pasientgruppe ikke skal få en mulighet til en gang å tåle egne livserfaringer og se ut over egen smerte.


For å få det til trenger vi faglig kompetente psykologer og trygge miljøterapeuter med kunnskap om traumebehandling. Da kan vi oppnå trygge nok rammer til å prøve oss fram, i en traumeavdeling på et sykehus som kan og vet hvordan hjelpe oss. 


Er det virkelig så vanskelig å forstå, så umulig å forholde seg til?


Er det virkelig fortsatt noen som vil oss så vondt, ikke lenger som barn, men som syke voksne?




Boken Bare jeg…..

Etter oppholdet på Modum Bad i 2005, etter å ha møtt andre som meg selv og innsett at jeg var blitt psykisk syk av å være den jeg var, bestemte jeg meg for å skrive om hvordan det var å leve med en dissosiativ lidelse. Ikke minst ville jeg si litt om hvor tidkrevende og slitsomt det er å ha så mange stemmer og personer i hodet som mener vidt forskjellige ting om det meste.

Hele mitt liv har jeg visst at det har vært noe galt med meg, at jeg ikke var som andre jenter og kvinner, men jeg nektet å forholde meg til hvorfor det var slik. Jeg orket ikke å se inn i all den smerten og all den nøden jeg opplevde var så stor del av meg. Jeg ville ikke forholde meg til at jeg var et mishandlet og voldtatt barn som led.

I min verden var alle snille og alt var fint og slik det skulle være. Det var bare Inger som var gal, annerlede, ikke forsto og var for dum til å fatte hva de holdt på med alle sammen.

I løpet at tre måneder på Modum, forsto jeg litt av hva ordet trygghet betydde. Jeg så i praksis at behandlere og støttepersonell passet på, jeg turte å vise fram mer av det skammelige og skjulte jeg brant etter å si noe om.

Da oppholdet var over, var det som å bli kastet ut i en verden jeg ikke hadde den minste mulighet til å klare meg i, og jeg søkte straks om nytt opphold. Ventetiden ble på to år, og den brukte jeg til å skrive Bare jeg…, og selvfølgelig gå i fortsatt terapi for å klare av med hverdagen. Å arbeide var utelukket. Til det var jeg alt for redd, forvirret og utrygg, til det levde jeg alt for mye i min egen sykdom jeg til tider følte styrte alle mine tanker og handlinger.

Det jeg forteller mest om i Bare jeg… tror jeg er hvordan det oppleves å leve i et indre kaos, forvirringen som preger så mye av hverdagen, både da jeg var ung og opp til skrivende stund. For å vise det måtte jeg skrive noe om hvorfor jeg utviklet dissosiasjonen som strategi for å klare meg. Noen hendelser var det ikke mulig å komme unna for å forklare alvoret i hva voldtekt og vold gjør med et barn.



image
Bildet av dukken preger forsiden av boken min, og den ble gitt meg av en nabo som mente jeg trengte den bedre enn han gjorde. Jeg gikk til ham for å drikke et glass saft og for å klappe katten hans. Han visste ikke hvor viktig han var og ble, og jeg har møtt flere slike mennesker.Noen gode voksne ga meg en viss selvrespekt, for det er godt å bli sett, godt å bli respektert og lyttet til, selv om en er liten og redd. Jeg tror mennesker med tid og ro nok til å se er meget viktige for et skadet barn. Jeg har vernet om dukken i femti år, og når jeg ser på den husker jeg et alvolig smil og smaken av ripssaft.




Kroppen min brøt sammen da jeg var passert de femti, og da måtte jeg ta et valg. 


Skulle jeg gi meg over til fysisk sykdom og la kroppen bare bli sykere, og slik fortsatt fortrenge min psykiske lidelse som tok all tid og alle krefter å skjule? 


Eller skulle jeg innrømme mitt nederlag og erkjenne det jeg visste så alt for godt, at jeg ville dø av fysisk sykdom om jeg ikke tok min indre verden på alvor og gjorde noe med den?

Den kan kjøpes på 
Hertervig Forlag, Psykiatrisk Opplysning og koster 150 kroner. Den er i posten i løpet av et par dager. 


Boken Fra traumer til vonde minner

Undertittel på boken er: Om dissosiasjon og integrering, og det er det boken handler om. 

Jeg prøver å beskrive gjennom egne livserfaringer dissosiasjonens natur og veien ut av den. Jeg har ikke andre enn meg selv å bruke til dette formålet. Selv om det er eget liv jeg behandler, tror jeg at mange vil kunne kjenne seg igjen, og jeg håper virkelig at det i det spesielle, som her er mitt liv, finnes noe allment som andre kan lære av. 


Terapien har fått meg til fysisk å forstå at også jeg er et menneske som alle andre mennesker er, og ikke minst, at det er godt å kjenne seg igjen i andre, lære av andre og komme videre.

Første steg mot denne erkjennelsen kom gjennom medpasienter på Modum Bad. Jeg forsto deres blikk, bevegelser, kommentarer og reaksjonsmønter bedre enn jeg forsto noen andre mennesker jeg har møtt på min vei. Det var stort.


Etter mange år i terapi, etter å ha lest litt om hva fagkompetansen kan og lærer bort i forhold til integrering av et splittet jeg, fant jeg ut at jeg ville skrive om hvordan denne integrering kan foregå på innsiden, fra en pasients ståsted.

I dag er jeg på vei mot å avslutte terapien jeg startet på i etterkant av første opphold på Modum bad i 2005. Det har vært en lang vei og jeg fyller seksti år til våren. Likevel vil jeg med styrke påstå at arbeidet og slitet en langvarig terapi er, både for pasient og psykolog, er det beste jeg noen gang har brukt krefter på. Det har gitt meg en håndterlig hverdag. 


Og det, ja det er ikke lite.

Jeg holder foredrag om veien mot et helere liv.

Det gjør jeg alene eller sammen med psykologspesialist Ingunn Holbæk, som driver undervisning om traumebehandling rundt om i landet. Målet er å spre kunnskap om dissosiasjonens natur og hvordan en splittet person kan bli hel nok til å takle hverdagen med mer tilstedeværelse og mindre angst.

Jeg er meget takknemlig for å få formidle noe jeg mener er viktig og sier ja takk til invitasjoner så langt det lar seg gjøre.

Det er alt for mange traumatiserte barn i samfunnet vårt, alt for mange barn som lider og som får store og varige skader av det de opplever. Å styrke hjelpeapparatet slik at flere kan få en god og kunnskapsorientert behandling, gir mening.

Det jeg bruker egen erfaring og liv til å si noe om, er at barn er uskyldige, alle barn er uskyldige, også Inger. Jeg prøver også å få fram betydningen av faglig psykologisk kompetanse som et vesentlig bidrag for å få til en integrering og forsoning.

Jeg utviklet et spaltet personlighet, en psykisk lidelse jeg ønsker å vise er en normal mennskelig reaksjon på unormale og ekstreme livserfaringer. Dissosiasjon er en overlevelsesstrategi som i utgangspunktet både er fornuftig og nyttig. 


Dissosiasjonen ble min redning og trøst som barn og ung kvinne. Den ble mitt livs nederlag som godt voksen.
Derfor sender jeg en takk til Universitetsforlaget som har utgitt boken. Den kan kjøpes her:Fra traumer til vonde minner eller på Nordli etc




DSC_0027_2 (1)


Boken, fra traumer til vonde minner, handler delvis om en seiltur hvor jeg lærer å være skipper på en båt. 

Ute på havet, i frisk vind og grå tåke, tenkte jeg mye på alle årene i behandling. Jeg klarte i økende grad å nyte båt, hav og himmel. 

I den stillheten formet det seg en ide om å skrive en historie om en indre reise og en ytre seiltur, to reiser som fletter seg inn i hverandre.




Legeforeningens anmeldelse: Fra traumer til vonde minnerNr. 21 – 12. november 2013
Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133:2282
Anmeldelser
Lettskrevet om behandling av dissosiasjon
Ø Urnes 
T-13-1012-01-Anm
Inger Eggen
Fra traumer til vonde minner
Om dissosiasjon og integrering. 181 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 299ISBN 978-82-15-02149-2

Inger Eggen skrev om dissosiativ identitetsforstyrrelse i Bare jeg i 2008. I denne oppfølgeren retter hun søkelyset mot tilhelingen og behandlingsprosessen. Forfatteren har brukt seg selv som pasient (Inger), og beskriver i en slags romanform terapiprosessen hun gjennomgikk sammen med sin behandler, psykologspesialist Ingunn Holbæk.

Dissosiativ identitetsforstyrrelse forekommer i flere grader, fra milde splittelser i selv og identitet, noe som medfører at man skifter i selvtilstander i forskjellige situasjoner og spesielt når man er utrygg, til ekstreme grader hvor det foreligger multippel personlighet hvor personen har flere atskilte identiteter som til dels ikke vet om hverandre. Det foreligger ofte betydelig traumatisering i oppveksthistorien til personer med omfattende dissosiasjon i selvet.


Inger har som barn opplevd seksuelle overgrep fra far, og en benektning av det traumatiske av moren. Av den grunn fikk Inger ikke bekreftet eller speilet sine egne opplevelser, følelser og tanker på grunnleggende vis. Hun utviklet en beskyttelsesstrategi ved å fantasere om stadig flere delpersonligheter (i alt 13!), som var bærere av avspaltede emosjonelle reaksjoner hos henne selv. Disse fantasipersonene overtok mye av Ingers indre liv og fungerte både som trøst og hinder for å kunne forholde seg til virkeligheten etter hvert som hun vokste opp. Inger levde et «normalt» voksent liv med mann, barn og jobb, men emosjonelt distansert fra andre. Hennes identitet ble derfor preget av ytre tilpasning, men uten kontakt med de sterke, indre følelsene. Hun mistet derfor muligheten til å oppleve ekte og trygg kontakt med andre og ble i økende grad fysisk og psykisk syk til hun nesten 50 år gammel brøt sammen og begynte behandling.


Behandlingsprosessen er beskrevet i løpet av en seiltur hvor hun i økende grad mestrer sin frykt, får mer kontakt med omverdenen og kjenner mer vitalitet og ekthet. Hennes behandler identifiserer triggere for frykt, skaper grobunn for trygghet og tillit og insisterer på at Inger selv er ansvarlig for og representerer alle sine delpersonligheter, også de slemme og vanskelige. Derigjennom skjer en økende integrering og tilheling av det splittede selvet.


Målgruppen er både fagpersoner og en interessert allmennhet. Boken er balansert i fremstillingen og inneholder mange refleksjoner over dissosiasjonsprosessen, både som beskyttelse og senere som fengsel for selvutfoldelse. Den skjønnlitterære delen er preget av bruk av klisjeer og fremstår som lite interessant. Det faglige budskapet er dog det viktigste, og jeg vil anbefale boken til alle som ønsker å vite mer om dissosiasjon og hvordan komme ut av den.
  


I Tidskriftet for Norsk Psykologforening, ble boken min anmeldt i juni 2009. Den er skrevet av Trine Anstrorp og var som følger:Personlig om overgrep og dissosiering.
Jeg har lest en bok og nettopp lagt den fra meg Sitter og tenker på hva denne boken formidler – hva den handler om. 


Det er mye. Et menneskes strev med å skape et levelig liv når man allerede tidlig er blitt sprengt i stykker, trer frem gjennom teksten. Det slår meg hvor uendelig omfattende den menneskelige kampen for å klare seg, for å overleve – ikke bare rent fysisk, men mentalt og følelsesmessig.

Forfatteren, Inger Eggen, sier i forordet at hun har skrevet denne boken for å bidra til at andre som har erfaringer med overgrep og omsorgssvikt, letter ”kan stå opp for seg selv”. Dessuten for å gi fagfolk en innsikt i hva det kan gjøre med et menneske å sitte fast i en vond barndom. Gjennom bokens kapitler følger vi Irene (navnet hun har brukt om seg selv) fra tidlig barndom til godt voksen kvinne. Sentralt er imidlertid at hun som forteller faktisk ikke kunne bli ”seg selv” før belastningene ved alt kaoset og forvirringen, sammen med fysisk sykdom, tvang henne til å gi opp sitt forsvar – dissosieringen. For på ett tidspunkt i livet går det som har vært løsningen, over til å bli selve problemet. En omfattende oppsplitting av bevisstheten i ulike personlighetsdeler (dissosiasjon) holder de vonde erfaringene på avstand. Men også livet her-og-nå som voksen, etter at overgrepene har opphørt, blir skremmende og fjernt. Irene har riktignok glemt det vonde, men glemmer også alt annet. Hun blir ingen. En grunnleggende ensomhet ruver.

Boken handler om en liten jente som vokser opp i en familie der alt ser fint ut utad. Hun har foreldre som sier de elsker henne, og ofte minner henne på at hun er heldig som har det så godt. Samtidig får vi innblikk i hav som skjer på innsiden – med en far som er det mennesket som ser henne tydeligst og som samtidig misbruker henne seksuelt, en bror som slår og en mor som ikke orker å forholde seg. Som leser og fagperson ser jeg denne boken som en viktig dokumentasjon – både på en oppvekst som vi kjenner fra mange av våre pasienters historie, og på hav en slik oppvekst kan gjøre med den som lever der. Men i tillegg er boken i seg selv også en dokumentasjon på det som er selve målsettingen i et godt traumearbeid – at den det gjelder, skal kunne få tilbake muligheten til å tenke om, reagere på og forholde seg til det som er skjedd en. Det er dette som kanskje imponerer meg aller mest: At hun som skriver, har klart å ”være seg selv” og samtidig berette om et liv der hun måtte gjøre alt som var mulig for ikke å være tilstede.


Forfatteren gir et levende bilde av hvordan oppsplittingen på innsiden av personen arter seg for den det gjelder. Dialogen, samspillet og ikke minst kampen mellom de ulike bevissthetsdelene formidler slik at leseren kan forstå funksjonen til de ulike delene, og hva deres felles målsetting er: å holde virkeligheten uvirkelig. Særlig berørt ble jeg av hvordan fortvilelsen over egen tilkortkommenhet blander seg med en ny og spirende lykkefølelse over det å skulle ha barn. Samspillet med og ansvaret for barna blir begynnelsen til å måtte knytte seg til virkeligheten igjen.

Bare jeg… formidler hvor smertefullt det er å bli både elsket og voldtatt – å bli både sett og ikke sett av omsorgspersoner man trenger og er glad i. Løsningen blir å omgå virkeligheten, og psykiske reaksjoner utvikles i stedet for minner. Av bokens slutt forstår vi at Inger har funnet en god terapeut som forstår hennes indre verden. Ensomheten er begynt å sprekke opp, og håp vokser fram om i større grad å kunne ta seg selv på alvor. ”Det er visst mulig å erkjenne at livet ble slik det ble, finne nye toner og ny musikk som kan gi mening og glede. For meg. For Inger. Kanskje”
Denne boken trengs.

Anmeldt av Trine Anstorp.
........


Legeforeningen har også anmeldt boken og her kommer den:

Anmeldt av T. Gude
Ikke Bare jeg? 


Inger Eggen gir oss en sterk, ærlig og gripende beretning om en oppvekst og en personlighetsutvikling med en selvopptatt mor, en hatefull bror og – verst av alt – en alkoholisert og overgripende far. Bare jeg... er utgitt i serien til stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og er således ment å bidra til mer åpenhet omkring psykiske lidelser, og ikke minst å gi alvorlige tilstander, i dette tilfellet en dissosiativ identitetsforstyrrelse, et ansikt. Det gjør Eggen til gagns og på en så overbevisende måte at man som leser sitter igjen med inntrykk av at det i tillegg til det dissosiative også foreligger en multippel personlighetsforstyrrelse. For det er et omfattende personlighetsgalleri som vi blir kjent med og som befolker hennes hage, utgjør forskjellige deler av henne og tar styringen over hennes atferd i ulike situasjoner.

At forfatteren har hatt behov for å «skrive seg igjennom» sin lidelse, er fullt forståelig, og hun nærmest tømmer ut sitt sjeleliv i usensurert form fra side til side. I det ligger noe av vanskeligheten i å gi en anmeldelse en balansert og «rettferdig» form. Som leser kan man få følelsen av aldri å bli ferdig, mye av det samme gjentar seg – med de indre dialogene i en kaotisk form, som naturlig nok avspeiler hennes følelses- og tankeliv, men som kan virke noe utmattende på undertegnede.

Når det er sagt, skal Eggen ha ros for å ha gitt sitt bidrag til avsløringen av det besteborgerlige fasadespill som omgir for mange familier i vårt samfunn og som i all sin tilsynelatende vellykkethet produserer en slik tragedie for et barn.


Budskapet er derfor rettet til allmennheten – uansett profesjon. Det er verdifullt og bevisstgjørende og fortjener oppmerksomhet, men formen kan gjøre at noen faller av lasset underveis. Holder man imidlertid ut til slutt, får man belønning gjennom det glimtet av håp som forfatteren ser og vil dele med oss i de siste setningene: «… med hjelp til å forstå min indre verden for å akseptere skadene som ble påført meg som barn, kan jeg en gang oppnå å dirigere personene i hagen min. Det er mulig at vi kan spille sammen og lytte til hverandre. Det kan bli kvinnen med navnet Inger. En gang. Det er visst mulig å erkjenne at livet ble slik det ble, finne nye toner og ny musikk som kan gi mening og glede. For meg. For Inger. Kanskje.»

Med dette håp for øye og i takknemlighet til sine terapeuter, uttrykt i forordet, kan Eggen makte å fri seg fra dissosiasjonen og ta herredømme over de multiple personlighetene som har befolket hennes hage – for dermed endelig å kunne spille på lag med seg selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.