tirsdag 14. januar 2014

Psykiatri, kvikksølv og keiserklær

Først lenken til en viktig artikkel av Per Egil Hegge:

For en måned siden, 12. desember i fjor, sa Høyesterett at en 72-årig kvinne har krav på yrkesskadeerstatning for sykdommer som hun har slitt med helt siden hun ble tannlegesekretær i 1958. De fem dommerne var samstemmige.:

Etter 50 års kamp fikk en tannlegesekretær medhold av Høyesterett.



Jeg blir glad hver gang noen trekker dustete psykiatriuttalelser fram i lyset! Som Hegge gjør her: 
Da saken hennes var for retten i 1995 og 1998, fikk hun høre av en av de fremste psykiaterne våre at hun hadde mentale problemer "fordi hennes mor svært tidlig kom i overgangsalderen". Advokaten avbrøt: "Saksøkeren ble født da moren var 41 år. De mener ikke at moren var i overgangsalderen da?"
Nei, ved nærmere ettertanke mente ikke psykiateren, som har utdannet vel en generasjon av psykiatere her i landet og skrevet flere lærebøker, det.
Men 41 år er også en alder, så det ble ingen erstatning. Heller ikke ved ankesaken i 1998. Da kunne en annen psykiater, svært prominent, han også, opplyse retten om at kvinnen led av et psykisk traume fordi hennes mann hadde hatt en stygg ulykke i 1980.
At hun kunne være deprimert på grunn av glemskhet, dårlig balanse, søvnplager og spontanaborter på stripe, og svært mange andre plager som er beskrevet i faglitteratur som konsekvens av kvikksølveksponering, var det ingen grunn til å vurdere.
Hegge avslutter slik:
1. september skal Rieber-Mohn-utvalget, som Regjeringen oppnevnte etter kaskadene av psykiatrisk fagbriljans i 22. juli-saken, legge frem sin rapport med råd om bruken av psykiatri i det norske rettsvesenet. Det kan bli interessant lesestoff.

Og det minner meg på et av mine gamle blogginnlegg:

Jeg er sjalu på Anders Behring Breivik

Og jeg tenker: ”Hvor mange må jeg drepe før min tilregnelighet blir vurdert i en kontekst der synspunktene mine er en faktor?”



Det at jeg, som ”incestoffer”, kunne bli fradømt tilregneligheten for tjuetre år siden, innenfor helsevesenets lukkede system, er kanskje forståelig.
Men Sørheim og Husby visste at hele verden fulgte med i Breivik-saken. Likevel la de fram vurderingen sin uten faktasjekking, uten å bruke ”et spesifikt skjema som er hensiktsmessig ved undersøkelse av schizofrene personer” og uten å dokumentere sine samtaler med Breivik.
De utviste en skråsikkerhet som overgår mine mest paranoide fantasier.
Og en rettsmedisinsk kommisjon, med hele verdens øyne på seg, godtok vurderingen uten å sette spørsmålstegn ved den, uten å faktasjekke. Det blir helt surrealistisk, fra min synsvinkel.  
Sørheim, Husby og den rettsmedisinske kommisjonen har vist meg hvor rettsløs den enkelte kan bli i et møte med psykiatrien.
Bekrefter jeg at jeg er paranoid og irrasjonell når jeg hevder det?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.