søndag 12. januar 2014

Vi er medforfattere i barns liv

I forbindelse med forrige innlegg, "Referenten eier sannheten" av Elisabeth Swensen, legger jeg inn en artikkel av Eva Dønnestad, RVTS Sør, med hennes tillatelse.

Lenken er her:
http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/Barn+tefter+misstemning.9UFRvG58.ips

Med godklump i halsen og godtårer i øynene, leser jeg om en som forstår:


Barn tefter misstemning


Barn og unge tefter ofte misstemningen under fasaden. Sinnet under frasene. Smerten under smilene. Les fortelling fra jente (17) og psykologspesialist Heine Steinkopfs oppfordring til foreldre og fagpersoner: Snakk om virkeligheten sånn den er.
Barn tefter misstemning
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Av Eva Dønnestad
LES FORTELLINGEN ”Kunsten av å høre lyden av stillhet”, skrevet av jente 17 år fra familie i konflikt.
– Foreldre tror ofte de skjermer ungene sine for det som er vanskelig, men ungene fornemmer atmosfæren.Familiens grunnstemning snakker høyere enn det som faktisk blir sagt. Barn er kompetente. De ser under fasaden, avslører frasene og de innøvde setningene, sier psykologspesialisten ved RVTS Sør i sin kommentar etter å ha lest fortellingen. Etter å ha arbeidet som terapeut for barn unge individuelt og i grupper i over 15 år.
Barn tefter misstemning
Psykologspesialist Heine Steinkopf, Rvts Sør
Steinkopf fortsetter:
– Det som skiller jenta i fortellingen fra mange andre, er at hun evner å sette ord på de to verdenene hun tefter i familien: Fasaden og innsidelivet. Mange barn og unge klarer ikke å ordsette hva de kjenner. Da kan slike doble budskap skape en uro som ofte gir seg utslag i at barnet begynner å ”plise” i et forsøk på å få bort misstemningen. Andre barn får aktiverte reaksjoner: De blir ufine, vanskelige, slemme, utagerende – i et forsøk på å få foreldrenes energi over på noe de selv kan kontrollere. Den uforståelige atferden kan bli en avledningsmanøver.
Studier viser også at foreldre mislykkes i å skjule problemer for barna.
Barn lager seg et narrativ, en fortelling, på bakgrunn av den informasjonen som er tilgjengelig for dem. Barns autobiografier, fortellinger om seg selv, surrer og går hele tiden.
– Barn kan ikke lage gode selvnarrativer(fortellinger om seg selv). De har ikke muligheten til å ta metanivå på seg selv. Deres historie bygges opp nedenfra, fra opplevelser og hendelser de er deltakere i. Vi kan si at de skriver fortellingen ”buttom-up” – fra impulshjerne via følehjernen og videre til tenkehjernen. Top-down-historien, den som går fra tenkehjerne via følehjernen til impulshjernen, metafortellingen – må de ha hjelp til fra voksne utenfra. Det er jo dette vi holde på med når vi fyller gode ting inn i historien barnet lager om seg selv, eller avkrefter deler av historien, for eksempel om den om selvforakt.

Medforfattere av barns fortelling

Barn tefter misstemning
Illustrasjonsbilde
Steinkopf tror både gode foreldre og gode fagpersoner noen ganger glemmer at barnet har to parallelle historier gående. Den ene er det de sier, den andre er det de fornemmer. Det er verre for barnet å bli presentert for to motstridende fortellinger enn en vond fortelling. De takler bedre å få den vonde fortellingen, selv om den er vond, så blir det mer begripelig for barnet, understreker Heine Steinkopf.
– Vi voksne må bli oss bevisst at vi er medforfattere i barnets fortelling. Enten vi er terapeuter, foreldre, lærere eller miljøarbeidere. Vi har ansvar for at barnet ikke blir overlatt til å tolke to ulike fortellinger. Barnet lager noen ganger en fortelling ut fra det de føler på i rommet; pausene, manglende oppmerksomhet, små stikk, sarkasme eller skjulte trusler. Og en annen fortelling basert på ”kamuflasjen” eller fasadespråket, de voksnes ønske om å gi inntrykk av at alt er bra. Barnet opplever at ordene ikke henger sammen med stemningen.
Informasjonen om hva som skjer, ville sett annerledes ut om foreldrene for eksempel hadde sagt: ”Pappa og mamma er veldig uenige om en del ting. Vi strever med å leve sammen, det har ingenting med deg å gjøre.” Det ville gjort det lettere for barnet å tenke: ”Grunnen til den rare stemningen hjemme er at mamma og pappa kanskje skal skilles.” Det kan da hende barnet viser sorg, men da kan barnet også få den trøsten det trenger inn i sin fortelling, i stedet for den forvirrende følelsen av skyld. Når det sanne bildet av det som er vondt, skrives, er det lettere for barnet å komme igjennom det vonde.

Kraften i godt medforfatterskap

– Kraften i å gi gode bidrag til barns egenfortellinger er undervurdert. Gode møter, gode ord, anerkjennelse, trøst, varme og forståelse, legger seg inn som gode avsnitt i barnets livsfortelling. Dette kan gi økt motstandskraft, vektlegger han, og oppfordrer alle fagpersoner til å være seg bevisst hvordan deres avsnitt i barns liv vil skrives.
– Hva kan da foreldre som vil bli gode medforfattere gjøre når de står i situasjoner som er vonde for barnet?
– De kan spørre barnet hvordan barnet opplever situasjonen. Barnet kommer helt sikkert til å først si: ”Jeg har det helt fint.” Dette er normalt. De ønsker ikke å gi deg dårlig samvittighet. Da må foreldrene våge å fortsette: ”Jeg er litt usikker på det. Det er jo en del ting som er vanskelig akkurat nå, Kanskje noe blir litt annerledes, mamma og pappa skal kanskje skilles og vi er ikke helt glade. Det tror jeg du merker, for du er en klok liten jente/gutt.”
Dere kan også bruke eksempler fra situasjoner dere vet barnet forsøker å ordne opp eller lette på stemningen: ”Da vi satt å så på TV i går, og pappa og jeg ville se ulike ting på TV. Da pappa bare ble stille, mutt og gikk ut av stua. Da merket jeg at du spurte om jeg ville ha vann. Jeg sa nei, det var ikke fordi jeg ikke så at du ønsket å være snill. Men jeg var lei meg.” På denne måten er vi med å styre narrativen barnet skriver. Barna kan nemlig ikke skrive en utviklende narrativ selv, de er prisgitt voksne i omgivelsene.

Rammefortelling av krenkelser

Steinkopf forklarer hvordan alle barn møter deg som voksen med en rammefortelling, en synopsis, en dummy. Det en voksen sier eller gjør, blir tilpasset rammefortellingen
Hvis rammefortellingen handler om svik og krenkelser, så vil bare rynkede øyebryn passe inn i rammefortellingen som bekreftelse på at en ikke er likt eller har gjort noe galt.
Terapeuter og voksne rundt barnet har derfor ansvar for å bli kjent med barnets rammefortelling og få økt bevissthet om at de er en medforfatter i barnets liv. De kan bidra til at alle møter med barnet, blir viktige både for å påvirke barnets rammefortelling og være med å skrive nye kapitler om anerkjennelse, aksept, godhet, glede i det barnets livsfortelling. Selv rammefortellingen kan forandres.
Som medforfattere kan voksne også på ulike vis stimulere barn og unge til å formidle sine selvbiografier gjennom tegning, film, foto og ord. Ta utgangspunkt i barnets uttrykksmulighet og interesser. Lær dem å være nøye med hvem som skal være mottakere. Det må være et vitne til fortellingen for at den skal bli gyldiggjort.
Psykologspesialisten understreker samtidig at arbeid med barns narrativer ikke alltid har som mål at fortellingen skal ut til flest mulig. Målet er ikke å vrenge sjelen til alt og alle. – Det er viktig å være bevisst på hvem som er mottaker av fortellingen, hvem som er medforfattere. Det er avgjørende å skrive fortellingen sammen med en som evner å sette pris på historien, som kan bli beveget, som tåler og vil være konstruktiv medforfatter, sier Heine Steinkopf.


2 kommentarer:

  1. Veldig godt skrevet og lett forståelig. Har gjort både feil og riktig i livets løp med barn fra nå 10-23..Heldigvis blitt klokere med årene, og lært av mine feil. Barn forstår så mye mer enn vi tror..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har stor sans for det jeg leser fra RVTS Sør, og Eva Dønnestad er en dyktig journalist. Det var snilt av henne å la meg legge ut dette i bloggen.

      Barna mine er onkrig 40 nå, og jeg gjorde svært mye feil da de var små. Men færre feil enn mine foreldre gjorde meg meg, og mine foreldre gjorde færre feil enn deres foreldre, og barna våre og partnerne gjør færre feil enn vi gjorde ... så generasjonene er i en stadig løsrivelse fra den giftige pedagogikken.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.