Elisabeth Swensen: «Referenten eier sannheten»

"Hvem skriver den offisielle fortellingen?" 

Spørsmålet som kommmunelege Elisabeth Swensens stiller i denne kronikken er viktig når det gjelder mange forskjellige livshendelser, og det er også problemstillingen hennes. Jeg har lagt ut dette tidligere med forfatterens tillatelse, men da var det i sammenheng med noe annet. Og det fortjener å stå alene.

Klassekampen  22.12.2011  

«Referenten eier sannheten», sier man. 

Hvem skriver den offisielle fortellingen om 22. juli?

Gjerningsmannen har på oppdrag fra samfunnet - her retten - vært underlagt psykiatrisk vurdering, gjennomført ved at to nære kolleger fra samme psykiatriske fagmiljø har hatt samtaler med mannen i fengselet. De oppnevnte ekspertene har på grunnlag av disse samtalene, i henhold til gjeldende diagnosekriterier, stilt en psykiatrisk diagnose som kan frita terroristen fra straffansvar. Ingen annen fagkompetanse er innhentet for å kaste lys over hans beslutningsgrunnlag og tankeunivers. Ville andre samtaler med gjerningsmannen ut fra en annen virkelighetsforståelse og med alternativ kunnskap som utgangspunkt ha konkludert annerledes?

Krisepsykiatriske forskere er på sin side godt i gang med å ta patent på fortolkingen av de helsemessige konsekvensene etter 22. juli, på bestilling fra helsemyndighetene. 10. november skrev jeg i Aftenposten om dette fagmiljøets mangel på magemål og etisk gangsyn under overskriften «Kappløpet mot Utøya». Utgangspunktet var at Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde lansert «Utøya-prosjektet» der alle over tretten år samt pårørende er målgruppe. Nå er datainnsamlingen i gang. Haugevis med sensitiv informasjon innhentes fra unge som nylig har vært døden nær, foreldre som nesten mistet eller mistet barn. Data er selvrapporterte opplevelser, følelser og funksjonsnivå. Forståelsesrammen er det som kalles PTSD, på norsk posttraumatisk stresslidelse: Utvikler målgruppen symptomer? Hvor mange? Hvor lenge?

Pårørende forteller at de har opplevd tilbudet om å bidra som «an offer you cant refuse». Mange vil dessuten oppfatte forespørselen om kartlegging som et tilbud om hjelp. Det er feil. «Dette er ingen intervensjon», sier prosjektledelsen. Jo, å be folk fortelle om det verste som har hendt dem er å intervenere. Men hjelp er det ikke. Prosjektledelsen selv legger ikke skjul på at de har jobbet under tidspress, både med protokollsnekring, nødvendige godkjenninger og opplæring av dem som nå gjennomfører datainnsamlingen.

De etiske dilemmaene ser ikke ut til å bekymre prosjektledelsen. Man får snarere en ubehagelig fornemmelse av at forskningsmiljøet er i overkant begeistret over å ha rukket først ut til ofrene og således sikret seg en eksklusiv portefølje av informasjon. Revirtenkning er utbredt i forskningsverdenen, og førstehåndsdata fra berørte etter 22. juli er en akademisk skattkiste. Slik er spillet.

«Utøya-prosjektet» er krisepsykiaternes første og største flaggskip i 22. juli-flåten. Flere er på beddingen. På samfunnets vegne er jeg opprørt over at det er disse ekspertene helsemyndighetene har knyttet nærmest til seg etter 22. juli, at det er denne vinklingen av virkeligheten som blir etterspurt og gitt legitimitet.

Hva slags kunnskap trenger det norske samfunnet om de helsemessige konsekvensene av terroren hvis formålet er å lære av feil, begrense skadeomfang og stå bedre rustet neste gang noe uforutsigbart forferdelig skjer? Hva med erfaringene vi gjorde om samhandling i helsevesenet, logistikk og kriseberedskap? Hvor er bestillingene fra helsemyndighetene til de som faktisk gjorde jobben? Ja, hvilken hensikt tjener det egentlig å få enda flere banale PTSD-studier fra et miljø milevidt fra den virkeligheten ofre og hjelpere lever i?

I debatten etter 22. juli, spesielt om den sakkyndige vurderingen av terroristen, har enkelte formanet «folk flest» om å holde seg unna sånt som de ikke har greie på. Jeg er ikke bekymret for mangelen på respekt for ekspertisen. Spesielt ønsker jeg en omkamp om psykiatriens definisjonshegemoni hjertelig velkommen.

 elswense@online.no

 © Klassekampen