Reprise: Hva er naturvitenskapelig ved psykiatrien?

Et innlegg fra juni i fjor.

Er psykiatrien bare en trosretning?

Psykiatri omtales som en naturvitenskapelig disiplin.

Hva gjør den for å fortjene den betegnelsen?

Hva er naturvitenskapelig ved psykiateres fagkunnskaper og arbeidsmetoder?

Kan noen forklare dette med enkle ord som får plass i min ikke-akademiske hjerne?

Jeg jobber som oversetter, så det er nærliggende å begynne med definisjoner. Og da går jeg først til Store Norske Leksikon:

http://snl.no/naturvitenskap

Der står det blant annet:  

Grunnlaget for moderne naturvitenskap ble etablert under den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet. Da ble den teleologiske (aristoteliske) naturoppfatningen gradvis erstattet av et mekanistisk natursyn. Det ble stadig mer vanlig å søke kausale årsakssammenhenger i naturen. Krav til erfaring og eksperiment, sikker vitenskapelig metode (hypotetisk deduktiv metode), ble et viktig nytt premiss, sammen med krav om bevisføring, holdbar argumentasjon, og om universell og nødvendig lovmessighet i de vitenskapelige forklaringene.

OK. Da lager jeg en sjekkliste: 

Krav til erfaring og eksperiment

sikker vitenskapelig metode (hypotetisk deduktiv metode)

krav om bevisføring

holdbar argumentasjon

universell og nødvendig lovmessighet i forklaringene.

Hvor er disse elementene i psykiatrien
slik den utøves i dag? 


Jeg limer inn litt fra SNL om hypotetisk-deduktiv metodemetode som i dag regnes av mange som den grunnleggende metode i moderne naturvitenskap.

Den hypotetisk-deduktive metode tar utgangspunkt i en (hypo)tese H (en påstand eller antagelse) hvis holdbarhet man ønsker å undersøke. Dette gjør man ved å trekke (dedusere) slutninger (S) fra hypotesen: resonnementet er at hvis H er sann, så må S også være sann, for S følger logisk av H. S skal da helst være noe som kan la seg observere ved sanseerfaring, gjerne ved bruk av spesielle instrumenter (for eksempel kikkert eller mikroskop) eller ved at man gjør et eksperiment. I slike tilfeller kalles S ofte «testimplikasjon». S vil ofte være en forutsigelse av en naturbegivenhet.

Hvis nå det forutsagte ikke inntreffer (og S altså viser seg å være feilaktig), kan man trekke den slutning at da må rimeligvis H være falsk også. For hvis det viser seg at en logisk konsekvens av H (nemlig S) ikke er sann, så kan ikke H være sann heller. Og da har observasjonen/eksperimentet falsifisert H (vist at H er falsk), med mindre vi også brukte andre premisser i tillegg til H da vi deduserte S.

Som oftest i en vitenskapelig undersøkelse eller test er en eller flere premisser, eller «hjelpehypoteser» forutsatt. Dersom S viser seg ikke å være sann, finnes det ingen logisk grunn for å avgjøre hvilken hypotese som skal oppgis. Dette kalles ofte «Duhems problem», etter den franske fysikeren og vitenskapsteoretikeren Pierre Duhem, og viser at selv om falsifikasjon i prinsippet er mulig, ved at S er avledet av en og bare en (hypo)tese H, så er falsifikasjon i praksis så godt som umulig.

Om nå observasjonen/eksperimentet viser at S er sann, kan vi likevel ikke trekke den slutning at H også er sann. Det ville være en logisk feilslutning. Men vi kan fortsette å anta at H er holdbar – inntil det motsatte er bevist. Når en logisk følge (forutsigelse) av H viser seg å være sann, blir Hs troverdighet bestyrket uten at Hs definitive sannhet er bevist. Erfaringsbegrunnede teorier og «naturlover» kan aldri la seg bevise definitivt og endelig, og bare i helt spesielle tilfeller endelig falsifiseres. Bekreftelse eller avkreftelse regnes derfor som det betydeligste resultat som man kan oppnå i vitenskapen.