Martha og jeg

Jeg legger ut dette nå på grunn av en tråd i dagens Twitter. Hvis noen av de involverte vil anonymiseres, er det bare å si ifra. «MR» er «menneskerettigheter» i denne konteksten:

Gidder ikke ta skjermbilde, men siste tweet fortsetter slik: "nå ser jeg tweetene under ett, jeg overså Der Spiegeltweeten! ! Sorry!" 

Dette er også et utkast som jeg skal sende til Pasientombudet sammen med et ønske om mekling og mye dokumentasjon. Her er en lenke til mitt første meklingsønske:

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/reprise-nske-om-mekling-sendt-270211.html

Og lenke til en Wiki-artikkel om Martha Mitchell-effekten er her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Martha_Mitchell_effect

Martha Mitchell-effekten oppstår når personer som jobber med psykisk helsevern stiller feilaktige diagnoser fordi deres faglige fordommer hopper opp og ned i hodet når pasienten forteller om virkelige hendelser.

Noen ganger er fagfolk så skråsikre på at usannsynlige påstander er symptomer på psykisk sykdom at det ikke faller dem inn å faktasjekke.

Jeg trigget MM-effekten hos overlegen på et distriktspsykiatrisk senter ved å ha større resurser enn han mente å vite at et «incestoffer» var i stand til å ha. 

Og han bekreftet at jeg fantaserte ved å ikke sjekke om jeg hadde …

1.       et fint forhold til mann og barn.

2.      vært til stede som støtte under en incestrettssak.

3.      vært med i et underholdningsprogram på TV (som "mammaen til Supermann"), sammen med Ole Paus, Vigdis Hjorth, Albert Nordengen, Sting og høvding Raoni.

4.      skrevet en artikkel om incest på bestilling fra Det Beste.

5.      vært på sykehus med min far i flere uker før han døde.

6.      vært hjemme hos min mor i nesten en uke da hun ble psykotisk, mens vi ventet på akuttplass på sykehus.

Både psykiateren og primærlegen nikket og smilte da jeg fortalte om dette for å begrunne at jeg ikke måtte gå i langvarig terapi for å lære å leve med problemene mine.   Så jeg trodde at det jeg sa var registrert.  

Det med TV-programmet har jo ikke noe med psykisk sunnhet å gjøre, jeg tok opp det med legen for å si at jeg gruet meg og spørre om jeg kunne få et par Vival. Jeg nevner det her fordi det selvsagt er svært usannsynlig - og det er sant. 

Legene var så sikre på at jeg fantaserte at det ikke falt dem inn å si at de ikke trodde meg og spørre om jeg kunne bevise det jeg sa. I stedet ble innholdet i dette brevet «realitetene» om meg i helsevesenet: 

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/borderlining.html

Og er det fremdeles, så vidt jeg vet. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe annet.

Da jeg omsider fikk en kopi av brevet og av epikrisen fra DPS, spurte jeg politiet om brevet kunne anses som ærekrenkende – innholdet var jo formidlet fra en psykiater via en allmennlege til en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut uten faktasjekking, og uten at jeg ante hva som sto der. Jeg ble anbefalt å klage til Fylkeslegen i stedet. Da jeg omsider gjorde det, fikk overlegen på DPS medhold:

http://ingridvaa.blogspot.no/2011/02/brev-fra-fylkeslegen.html

I ettertid ser jeg at jeg gjorde en stor feil i klagen. Jeg la vekt på uenighet fordi jeg trodde at jeg hadde tanke- og ytringsfrihet i kontakt med helsevesenet. 

Det jeg burde gjort, var selvsagt å gi en uavhengig privatetterforsker i oppdrag å innhente vitneuttalelser og bevis for påstandene i punkt 2 til 6, og legge dette ved som dokumentasjon.

Når det gjelder punkt 1, ringte mannen min til legen som hadde skrevet borderlinebrevet og sa at han ikke kjente seg igjen i det som sto der. 

Og han spurte hvorfor legene ikke hadde snakket med ham før de begynte å behandle meg som grensepsykotiker. 

Svaret var «Du kunne vært revet med i fantasiene hennes». De visste kanskje at jeg umulig kunne ha et fint familieliv fordi grensepsykotikere «har berre evner til overflatisk kontakt med andre». *

Om legene hadde spurt om jeg kunne bevise de andre punktene, hadde det vært lett å svare:

2.     vært til stede som støtte under en incestrettssak

Jeg kunne oppgitt navnet på aktor i saken, som jeg snakket lenge med kvelden før han skulle holde sluttprosedyre, og med flere psykologer og journalister som også fulgte saken. Det er sikkert fremdeles mulig å ta kontakt med dem.

3.     vært med i et underholdningsprogram på TV (som "mammaen til supermann"), sammen med Ole Paus, Vigdis Hjorth, Albert Nordengen, Sting og høvding Raoni. 

Det hadde vært mulig å ringe til Petter Nome, som var programleder, og til researcheren som foreslo meg. Og det fins fremdeles arkivopptak av programmet, har en som jobber på NRK fortalt. 

4.     skrevet en artikkel om incest på bestilling fra Det Beste.

Det er ikke uvanlig at mennesker som mister kontakt med virkeligheten innbiller seg at de har skrevet kjente bøker og artikler om et emne som opptar dem. Men om noen hadde ringt til daværende sjefredaktør for Det Beste i Norge, kunne han bekreftet at han hadde bestilt denne  artikkelen, og jeg kunne lagt fram et honorarbilag som bevis. 

5.     vært på sykehus hos min far i flere uker før han døde.

Om noen hadde ringt til Radiumhospitalet og Kirurgisk avdeling på Lillehammer sykehus og spurt hvordan jeg fungerte der, hadde de fått en objektiv uttalelse fra mennesker som sannsynligvis ikke var revet med i fantasiene mine.

6.     vært hjemme hos min mor i nesten en uke da hun ble psykotisk, mens vi ventet på akuttplass på sykehus.

Det hadde vært mulig å ringe til allmennlegen hennes og til avdelingen der hun ble innlagt.

Hvor mange minutter hadde gått med til å sjekke dette?

Fordi ikke noe av dette ble gjort, ble jeg funnet skyldig i grensepsykose, og det ble umulig for meg å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med helsevesenet. Den såkalte hjelpen jeg fikk skjøv meg helt ut på randen av selvmord, og hvis jeg hadde tatt livet av meg, hadde det bekreftet borderlinediagnosen.

Diagnosen er skremmende selvbekreftende: Jeg ga opp å protestere på den da jeg leste at "normal atferd" var ett av symptomene, og man mener samtidig at sykdommen (lidelsen? forstyrrelsen?) kan gå over av seg selv. 

Jeg kommer tilbake til dette med «rutiner for å bli sjekket av kontrollkommisjonen og rettsvesenet" i et senere innlegg, i forbindelse med noe som står i Wikipedia-artikkelen om MM-effekten:

Et vanlig utslag av dette fenomenet er at pasienter avskrives som irrasjonelle når de forteller om problemer med helsearbeidere eller helseinstitusjoner, selv om pasienten ikke tidligere har vist tegn til paranoia og vrangforestillinger. «En pasient som hevder å ha blitt skadd av en annen fagperson i helsesektoren blir betraktet som en galning som kan komme til å ødelegge karrieren til en uskyldig kollega.»

***

Jeg har ikke det minste behov for å bli trodd. Det hadde jeg heller ikke da jeg sendte klagen til Fylkeslegen i 1992 – allerede da hevdet jeg bare min rett til å være uenig. 

Nå hevder jeg bare at dette er min historie. Som jeg sa til overlegen på DPS i 1988: "Alle har rett til å hevde sin egen tolkning av virkelighten. Ingen har rett til å tolke virkeligheten for andre. Og vi kan bare finne fram til sannheten når vi gir plass til alle tolkningene." 

Jeg skammer meg ikke over borderline-diagnosen. Like lite som jeg hadde skammet meg over å bli funnet skyldig i blasfemi i et teokrati. *

Og jeg legger ut dette fordi det kan virke som om psykiatrien fungerer som et usynlig teokrati i superdemokratiet Norge … en eneveldig makt der man håndhever subjektive sannheter. Det hadde vært fint med bevis på at det bare er noe jeg innbiller meg. 

* Fra Samlagets medisinske ordbok: grensepsykose: "pseudoneveotisk" schizofreni - med skiftande nevroseliknande plager som angst, fobiar, tvangstankar, rareinnbilningar om sjukdom m v, jf borderline state

borderline state: psykisk tilstand i slekt med grensepsykose; pasienten viser veike egofunksjonar, veik impulskontroll, har berre evner til overflatisk kontakt med andre, kan lett lett verta aggressiv, kjenna seg forfølge, kan gjerne visa interesse for filosofi, religion eller samfunnsspørsmål utan å greie å få rimeleg klare oppfatningar eller standpunkt, kan ha hang til barnslig idealisering og svart-kvitt-tenking m v; somme pasientar kan verte rusmidelbrukarar; fornorskning: grensetilstand eng

Lenke til et innlegg om Sigruns erfaringer:

http://stomm-blog.blogspot.no/2012/01/feiloppfatninger-av-pasienten.html