fredag 28. juni 2013

Oppdatering 28.6.13:
Litt om nå og veien videre

Redigert mange ganger

Dette er fortsettelsen til "Koplingsbokser og synkehull". Og kortversjonen av "nå" er at jeg har det bra og er i både sorg og glede. Sorgen er en dyp undertone i dagene mine, på vei til å modnes til minner, kunnskap og erfaringer, og det skal jeg skrive mer om en annen gang.


Og gleden? Det  kommer et "postkort fra hagen" etterhvert - en grunn til at jeg har vært så lite aktiv på sosiale medier, er at min indre hagegnom endelig har fått slippe til, etter mange år. Nå tusler hun lykkelig omkring i tunet og duller med grønnkål og kintsai, og hun  eksperimenterer, noterer, planlegger og organiserer - aktiviteter som det hadde vært umulig å få hjernecellene med på for et år siden.


Sommerbesøkene begynner om noen få dager, og sommerveien videre blir å nyte sommerdager med sommerbarnebarn og foreldrene deres og de andre fine menneskene som kommer til vår frodige sommergård.

Mye av frodigheten er ugress, og det plager ikke meg. Jeg liker hundekjeks og skvallerkål og brennesle - og sier som svigermor da hun hadde vepsebol i madrassen: "Vi har en avtale: Jeg plager ikke dem hvis ikke de plager meg." 


Og veien videre? Kanskje den blir som stien fra dørhella opp til Løvsalen vår? 




Og videre innover til den mørke skogen?

Skogen er der, mørk og gjengrodd og uoversiktelig og vakker og en viktig del av helheten, slik de mørke områdene i livet mitt er en viktig del av helheten. Jeg trenger både lys og skygge i livet mitt, ellers blir alt flatt og todimensjonalt. 




Det kan bli litt jobbing og skriving i sommer, med trykket på "litt". Og til høsten har jeg helt konkrete planer:
I: 
Jobbe passelig mye og ellers snylte på pensjonen til mannen jeg håper å feire gullbryllup sammen med om 8 år.
II:  
Skrive en fortsettelse av "My way",  hvis jeg ikke har rukket det i løpet av sommeren. Av en eller annen grunn får dette innlegget mange sidevisninger hver dag, og det er jo hyggelig. Det har vist seg at tidsplanen jeg satte opp der var for optimistisk, men det er en hverdagslig sak. Veien er den samme og retningen er den samme som da jeg skrev dette:
"Det tok nesten 20 år før jeg fikk det helsevesenet gjorde såpass på avstand at jeg kunne se nærmere på skadene mine. Og nå trenger jeg tid til å jobbe videre med å reparere dem. Jeg trenger den tiden det tar, uansett hvor lang tid det tar."
24. juni hadde Elsa Almås et debattinnegg i Klassekampen med tittelen "Diagnose: Nav-traumatisering". Der skriver hun blant annet dette om mennesker som har vært utsatt for langvarige traumer: 
"De fungerer ofte tilsynelatende bra i samfunnet, de kan ta utdanning og fungere i jobb i lange perioder, før de ikke lenger klarer å holde tilbake reaksjoner på traumer."
Og der var jeg. Etter langvarig retraumatisering i helsevesenet fungerte jeg godt  i de fleste av disse 20 årene, med stort arbeidspress og krevende omsorg for gamle slektninger. Helt til kropp og hjerne nektet å spille på lag med viljestyrken min. 

Gamle ugle beskriver dette fenomenet på sin måte i diktet "Krykkefall".

Jeg vet ikke hva som skjer i framtiden, men veien jeg er på tilhører meg, og det er den veien jeg valgte på 80-tallet, da jeg sa til en psykiater at "jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg kjenner meg igjen når jeg kommer dit".


Fortsettelsen av "My way" skal handle om en oppdagelsesreise gjennom angst og post-traumatisk stress, og om innflytting i kroppen og livet, huset og helsa, millimeter for millimeter



III:
Avfloke enda mer av kontakten med NAV. Jeg har tenkt å tilby AAP-rådet klagen jeg har sendt til NAV forvaltning, men først vil jeg sjekke hvor seriøst dette rådet er - personene bak nettsiden synes å være anonyme, og det har jeg litt problemer med.

Så skal jeg se nærmere på faktafeil og misforståelser i legerapporten som jeg sendte en klage for å sjekke om jeg hadde innsynsrett til.


Dernest skal jeg se på en NAV-leders svar på serviceklage, der jeg, selv med den største velvilje, ikke kan finne noe annet enn bullshit og "alt er bra, det er bare du som er feil".


Og jeg vet hvor heldig jeg er: Jeg greier meg uten NAV. Jeg trenger ikke en bestemt reaksjon fra NAV. Jeg er på oppdagelsesreise i min kontakt med NAV.




IV:
Se nærmere på dette intervjuet med psykiateren som borderlinet meg, der han uttaler seg om menneskelig styrke. 

Jeg er ateist. Og jeg er opptatt av å heve tabuer mot å se hvordan voksne skader barn. Jeg er også opptatt av hvordan religioner beskytter mennesker med makt mot anklagene til mennesker med avmakt. 

Psykiateren mener at "Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud."

Og jeg har ikke et syn som er ulikt hans, har en Fylkeslege slått fast. Min uenighet er overføingsreaksjoner og jeg har klar valgfrihet. 

V:
Se nærmere på journalføringen som borderlinet meg og opprettholdt borderline-diagnosen. Jeg legger inn to lenker nå: Primærlegens og Fylkeslegens versjoner av "alt er bra, det er bare pasienten som er feil". 

Det blir enkelt å sammenlikne helsevesenets psykoterapeutiske tolkninger av det jeg har sagt og gjort med synspunkter jeg selv kan dokumentere fra den tiden. 

(Mer om det  i "Helsevesenet som dysfunksjonell familie")


Når det gjelder dette punktet og punkt IV, er jeg også så heldig at jeg ikke trenger å oppnå noe bestemt. Jeg godtar at dette er lovlig psykisk helsevern. Og jeg utforsker det. Går tur i den mørke skogen, for å si det sånn. 


Da jeg la fram denne planen for en venninne, spurte hun om jeg virkelig gadd å rippe opp i dette. Men for meg er det ikke oppiripping, jeg er nå stort sett gjennom gørra og flokene, etter å ha utforsket myggsvermene av "alt er bra, det er bare du som er feil" i all sin isolerende gru i flere år. Og, akkurat som sorg, kan gørr og floker forvandles til minner, kunnskap og erfaringer etterhvert.


Jeg gleder meg virkelig til å  gjøre dette - det blir som å legge et 10 000-brikkes puslespill!



Men det er planer for høsten.

Nå er nå.

Nå er det sommer og jeg skal ut og danse hagegnomdansen.

Til "Deirdres Samba", en av Cornelis Vreeswijks hyllester til ukuelighet: 





2 kommentarer:

  1. Dette er ikke første gang jeg er inne på bloggen din... men det er første gang jeg tør å kommentere, tror jeg :)

    "Det tok nesten 20 år før jeg fikk det helsevesenet gjorde såpass på avstand at jeg kunne se nærmere på skadene mine." Denne formuleringen berørte meg. Sterkt. Det har ikke tatt 20 år i mitt tilfelle, men det har tatt flere år og måneder enn jeg egentlig hadde lyst til å bruke.

    Du har en sterk blogg, som både rører og opprører.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, a.m. - hyggelig å høre fra deg. Takk for den fine beskrivelsen av bloggen min; jeg kommer til å gå inn og lese den om og om igjen <3

      Det du skrev om "flere år og måneder enn jeg egentlig hadde lyst til å bruke" kjenner jeg meg svært godt igjen i.

      Mesteparten av de 20 årene besto av stort arbeidspress og omsorg for gamle slektninger ... helt til ... Ingen av de vanlige beskrivelsene passer helt, syns jeg: Jeg møtte ikke en vegg som var foran meg, og jeg ble ikke "utbrent". "Jeg er ingen askehaug!" sa en kvinne forarget til den beskrivelsen, og det er jeg enig i.

      "Blokkert" er det nærmeste jeg kommer min situasjon: I stedet for å være i en syklus av inn-krefter og ut-krefter, var det bare forbruk av krefter, ikke noe inntak av ny energi. Underernært på energi, til jeg omsider var nesten utsultet?

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.