onsdag 12. september 2012

Alltidfeil 1990

Et år etter at jeg skrev dette,
fant jeg ut at jeg hadde vært borderlinet
i helsevesenet i flere år.

Jeg er i en bås.
Den er for trang for meg.
Den er merket PASIENT.
Det er ikke plass til hele meg i båsen.
Det som det ikke er plass til, er verdighet.
Og hvordan kan jeg slutte å være pasient uten verdighet?
Hvordan kan jeg komme ut av båsen
uten å vise at jeg hører til i den?


Å leve uten verdighet …
Godta at jeg ikke skal ha med meg verdigheten …
Det er å være evig pasient.


Å kjempe for verdigheten …
Det er å bekrefte at jeg er pasient.
For det at det ikke er plass til verdigheten …
Det er jo bare noe jeg innbiller meg.

Ikke 
sant?

13 kommentarer:

  1. Om du ikke kan puttes i en bås eller skrives ned på et skjema så teller du ikke i helselandet vårt. Lytte og forstå det som blir sagt og tenke at det er viktig, det er vel nesten en utopi, selv i 2012.
    Tror jeg.
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for respons, og jeg er helt enig.

      Har du sett det jeg har skrevet i tillegg?

      Jeg får makk av ordet "evidensbasert" - selve ordet innebærer at det bare er ting som kan telles og måles som gjelder.

      Slett
  2. Skrev akkurat en kommentar, men det for sin vei. Får prøve å rekapitulere.

    Jeg assosierer til din kommentar til mitt mobbedikt, når jeg leser dette. Akkurat som mobberne trengte at den mobbede var feil, ja så trengte psykiatrien deg som alltidfeil. Trenger det kanskje stadig for å opprettholde seg selv, trenger alle båsene med feil mennesker. I stedet for å hjelpe mennesker, som subjekter med verdighet, til å ta ansvar for seg selv, driver de med dette. Forstå det den som kan.

    Dette systemet opprettholder seg selv, på ulike måter. Evidens er for meg et lite troverdig argument når det gjelder menneskevitenskap utenom den rene biologien (hvis den overhode finnes da). Men den medisinske modellen råder, sammen med denne merkelige gammelpsykiatrien, som slett ikke ser ut til å holde i det naturvitenskapelige vitenskapsparadigmet.

    Så du skal egentlig ut av noe som noen har feilplassert deg i, fordi det passet dem og systemet, i all sin blindhet sannsynligvis. Skjønner godt du er redd. Jeg har min parallelle redsel, til dette, og opplevelsen av avmakt er stor. I grunnen er avmakt det ordet som klinger her, for meg. Og det er vel ikke spesielt helsebringende, spør jeg, og håper at politikere med makt hører det.

    Som å være uten advokat ja -

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Det gjorde vel ikke situasjonen noe bedre at jeg sa til psykiateren at jeg nektet å være dopen hans ...

      Jeg skal skrive noe om et alternativ til "evidensbasert" snart. Jeg måtte bare få redselen min fram i lyset så jeg kunne se på den.

      Merkelig: Ja, jeg skal ut av noe som andre har feilplasert meg i. Og symptomene på feilplassering er "utbredte muskelsmerter" (alias kanskje fibromyalgi) eller "depresjon".

      Ikke bare advokat ... jeg har behov for en Hercule Poirot. En som gransker situasjonen slik en detektiv gransker en forbrytelse. Sukk ...

      Noen ganger er det viktig å ha kontakt med avmakten. Være i den en stund.

      Slett
    2. Gjenkjenning på smerter som symptom ja. Kunne sikkert også ha fått depresjonsmerke i pannen, om jeg ville det. Men ser intet poeng i det, årsakene er mer interessante, for meg. Også fordi jeg oppfatter symptomene som en del av kroppens reprisekino, som bare må spilles ut -

      Kontakt med avmakt prøver jeg å venne meg til, for egen del. Koster en del, det, leter etter en utgang, men den finnes ikke, vondt, men nødvendig å vente -

      Slett
    3. Her tar du opp noe svært interessant! Jeg må tenke litt for jeg kan gi respons.

      Slett
  3. De ordene som faller meg inn akkurat nå er, maktmisbruk med avmakt som følge.
    Psykiatrien, slik jeg ser den, er som et samfunn i samfunnet. Med sine egne lover og regler. Selv om samfunnet utenfor er i stadig endring, holder de seg til samme metoder, av og til med en tilsynelatende fornying, men som allikevel lander i det samme gamle. Pasienten har ikke rett, men vi kan la ham tro det en stund til. Psykiatrisk forskning kaller jeg "sånn-cirka-forskning". Det går ikke an å lande konkrete svar, men innen psykiatrien gjøres dette om til sannheter, og jeg lurer på, om ikke psykiatrien snart trenger smake sin egen terapi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Jeg tenker på det som et parallelt univers ...

      Og det er viktig for meg å understreke at alt jeg har skrevet også gjelder for psykologi som fag ...

      Slett
  4. Leser med interesse og tenker at det blir problematiskt når pasienten føler på avmakt og manglende verdighet. Hvor blir det da av en helsefremmende empowerment? Det er vondt nok å føle på gamle og vonde følelser plus den overføring av autoritetsredsel som vanligen følger med slike traumer.Jeg tenker man kan assosiere med brannskader, og hvor vondt det kan gjøre med berøring...

    SvarSlett
    Svar
    1. Mitt problem var at eksperten som visste at "dere incestofre er opphengt i krenkelser" selvsagt også visste hva "incestofre" trengte:

      "Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi."

      Hans plan var at jeg skulle gå i langvarig terapi HOS HAM for å lære å innse at min uenighet, mistillit og grensesetting var overføringsreaksjoner som overhodet ikke hadde noe med hans atferd å gjøre.

      Og han og hele helsevesenet visste at jeg fritt valgte å gå i terapi hos ham i dette første møtet. Jeg avviste hans hjelp etter et par prøvetimer, men det hørte han ikke. Så det er ord mot ord, og han ble trodd.

      Jeg brukte faktisk analogien med brannskader og tynn hud for å vise hvorfor jeg overreagerte på grenseovertredelsene til eksperten. Det ble til:

      "Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere. Hun sitter igjen med en følelse som om jeg nekter henne å ha de følelsene hun har. Hun forstår at hun er sårbar. Hun har vært vant til at andre har benektet at hun reelt har de følelsene hun har fordi de ikke har funnet rimelig grunn til å ha slike følelser."

      Så det at andre har benektet mistilliten min tidlgiere rettferdiggjør at helsevesenet benekter mistilliten min.

      Og denne personen er altså fremdeles overlege på DPS. Jeg lurer på om han har lært noe nytt om empowerment?

      Slett
  5. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller svare i dette innlegget, uten om at dessverre så er dette nok virkeligheten veldig mange steder innenfor psykisk helsevesen.
    Vi blir redusert fra mennesker til pasienter, og våre historier blir kun symptomer, ikke det det er, en reel historie som har satt seg fast i kropp og sjel.


    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Løvetann! Ja, jeg er enig med deg: Nøkkelen er "en reel historie som har satt seg fast i kropp og sjel".

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.