POSTKORT fra en vakker dag

Utsikten fra stuevinduet i dag. 

Regn og dis og mørkt og vakkert.

Og jeg har sluttet å si høyt at jeg liker dager som dette.

Jeg har opplevd litt for ofte at folk blir sinte eller fornærmet.

Er det fordi været er en av de få tingene det er greit å klage over

i vårt positivbefengte samfunn?

Jeg hadde tenkt å skrive om diffus oppmerksomhet i dag - mitt alternativ til "mindfulness". 

Om å ha kontakt med hele seg, både det som gjør vondt og det som er fint.

Ta det inn over seg, være i det.

I stedet legger jeg ut et diffust bilde av en salatblomst. Er den ikke fin?

Den hadde vært fin om den var litt mer fokusert.

Og det ligger nok ingen skjulte dybder i det utsagnet.

Her er i hvert fall et bevis på at også ekorn spiser kosttilskudd: 

et gammelt kjøttbein som barnebarna fant i skogen og la på en benk i hagen.

De er innom hver dag og gnager litt på vei mellom skogen og brødskalkene på terrassen.

Ekornene, ikke barnebarna.

Dette ble visst også diffust

Før i tiden samlet jeg lønneblader og presset dem.

Nå tar jeg bilder.

Uten å flytte på bladene eller fjerne noe. 

De skal foreviges nøyaktig slik de ligger.  

Dette blir en nokså monokrom høst, så jeg er på utkikk etter fargeklatter.

Som denne:

Den er fra en overraskende overraskelse jeg ga til meg selv på lørdag:

Egentlig skulle jeg bare til optikeren i byen

og være fornuftig resten av dagen.

Så ble det en impulstur til  fjellet i stedet.

"Der lurte jeg deg!", sa min indre dagdriver til min indre pusher. 

Og i dag får pusheren bestemme