torsdag 21. juni 2012

Hva er naturvitenskapelig ved psykiatrien?

Psykiatri omtales som en naturvitenskapelig disiplin. 

Hva gjør den for å fortjene den betegnelsen?

Hva er naturvitenskapelig ved psykiateres fagkunnskaper og arbeidsmetoder?

Kan noen forklare dette med enkle ord som får plass i min ikke-akademiske hjerne?

For en oversetter som meg er det nærliggende å begynne med definisjoner. Og da går jeg først til Store Norske Leksikon: 
http://snl.no/naturvitenskap

Der står det blant annet:  
Grunnlaget for moderne naturvitenskap ble etablert under den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet. Da ble den teleologiske (aristoteliske) naturoppfatningen gradvis erstattet av et mekanistisk natursyn. Det ble stadig mer vanlig å søke kausale årsakssammenhenger i naturen. Krav til erfaring og eksperiment, sikker vitenskapelig metode (hypotetisk deduktiv metode), ble et viktig nytt premiss, sammen med krav om bevisføring, holdbar argumentasjon, og om universell og nødvendig lovmessighet i de vitenskapelige forklaringene.
OK. Da lager jeg en sjekkliste: 
Krav til erfaring og eksperiment
sikker vitenskapelig metode (hypotetisk deduktiv metode)
krav om bevisføring
holdbar argumentasjon
universell og nødvendig lovmessighet i forklaringene.

Hvor er disse elementene i psykiatrien
slik den utøves i dag?




4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Skulle gjerne ha sagt ja til det, men det er vel ikke sannsynlig du får svar på dette.

      Slett
  2. Det er fint lite naturvitenskapelig med psykiatrien. Det er et skarpt skille mellom de som mener det er psykologiske årsaker til mentale problemer, altså at det er viljestyrt, tillærte reaksjonsmønster, mentale traumer etc., og dermed kan snakking hjelpe. Og så har vi hjerneforskere. Endel av disse driver kartlegging av hjernen, dette er spennende saker. Dette er nok mer basert på empirisk forskning enn teorietiske modeller, da vi strengt tatt vet svært lite om hjernen. Egentlig. Det er vanskelig å komme opp med hypoteser.

    Jeg opplever en viss trend eller tendens fra psykologer til å minimere biologiske faktorer, som dermed kan håndteres naturvitenskapelig. Man har funnet - tentativt - i respektable undersøkelser fra Stanford at depresjon er en 50/50 arv og miljø. Sjekk gjerne TED for mer eller mindre cutting edge hjerneforskning og spennende nye måter å tenke om vårt eget tenkeorgan på. Psykiatere ser ut til å i det minste være bittelitt mer åpne for biologi.

    Jeg kjenner en gammel psykiater som sier at psykiatri ikke er en vitenskap, det er et håndtverk. Ja! Mer av det! Så for meg er psykiatrien det man kan kalle en "Donald-vitenskap". Det er svært lite vi kan om hjernen, det er et tåkete felt. Men i alt dette gnålet om pasientens erkjennelse av ego, egen situasjon osv., er psykiatriens erkjennelse om seg selv påfallende ikke-eksisterende. De hvite flekkene på kartet, som ikke nødvendigvis kun er i pasientens hode.

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.