Jeg legger inn dette på nytt, med noen omskrivninger og lenker til andres erfaringer med terapi som skader.
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=126210&a=4
http://diktugla.wordpress.com/2012/03/03/er-du-redd-hjelper/
http://skrotliv.blogspot.com/2012/02/hva-gikk-galt-under-terapien.html
Den skannede teksten er skrevet rett etter mitt aller første møte med Overlege DPS, et møte der han "fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun prøver å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer".
Senere slo han fast at mitt problem var projeksjon.
Og nå, snart 24 år etterpå, tør jeg omsider spørre i det offentlige rom: Hvis vi ser på atferd, hvem av oss var det som demonstrerte omnipotent kontroll? *
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/tidslinje-ver-2.html
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/02/jakten-pa-borgerrettighetene-fortsetter.html
Før jeg går videre vil jeg enda en gang slå fast
at jeg godtar fylkeslegens påstand
om at denne måten å møte en pasient på er
i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsvern
og Lov om helsetjenesten i kommunen.
Og jeg setter ikke likhetstegn mellom lovlig og helsefremmende.
Vitner den skannede teksten om kontroll, projeksjon, overføring, et forsvar mot å se på mine egne problemer?
Jeg har grublet mye over hva jeg gjorde som ble til "omnipotent kontroll". Demonstrerte jeg omnipotent kontroll ved å bli sint over stadig å bli avbrutt da jeg svarte på spørsmålet "Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?"
Teksten var første skritt i arbeidet med å vikle meg ut av den posttraumatiske stressreaksjonen dette møtet påførte meg. Overlege DPS fikk den, og jeg prøvde å snakke med ham i det neste møtet, men greide det ikke.
Jeg måtte tenke meg grundig om før jeg la ut dette, for det er svært nakent og privat ... skrevet av meg til meg. Men jeg gjør det allikevel fordi det viser så tydelig hvordan terapi kan bli en tankefloke som gjenspeiler tankeflokene i skadelige kjernefamilier:
De som tror på Freud kan si hva de vil om overføring, men jeg mener at en terapisituasjon der "Terapi hjelper meg / terapeuten ser meg ikke og hører ikke det jeg sier" er en syk avlegger av skadelige kjernefamiliers "Familien er glad i meg / jeg har det vondt".
* Kanskje jeg har spurt før, forresten. Det er jo et nærliggende spørsmål.
PS:
Har du en opplevelse med skadelig terapi som du vil vise fram i det offentlige rom? Legg gjerne inn en lenke i kommentarfeltet, eller skriv om dine erfaringer der.
Ingrid, jeg leser teksten du har skrevet etter terapitimen, og jeg kjenner på hvor vondt dette er, og disse ordene kunne like godt vært mine.
SvarSlettDet er så gjenkjennelig alt som står skrevet.
Takk for at du deler lenker.
Takk for respons, Bibbi. Jeg gjør meg mange tanker nå, i ettertid - og en av dem er at det var enda godt at jeg var såpass voksen - 39 år gammel - da jeg kom borti denne spesialisten. Og at jeg var godt i gang med min egen prosess og kunne stå på egne terapeutiske bein, om du skjønner hva jeg mener.
SvarSlettÅ oppleve noe sånt da jeg var ung, som du gjorde ... jeg kan knapt forestille meg det.
Lenkedeling syns jeg er et viktig ledd i nanoaktivisme.
Jeg skjønner hva du mener. For egen del, er det i løpet av de siste år, at jeg kjenner jeg har begynt å bearbeide denne prosessen jeg var gjennom, og merker, jeg står stødigere nå.
SlettFint å høre at bearbedingen er i gang.
Slett"Stå stødig" - det er en god beskrivelse. Finne bakkekontakt i eget liv.
"Hva er det som har skjedd?" er et viktig spørsmål. Og når psykiskhelsevernet ikke stiller det, får vi stille det til oss selv ... og til hverandre.
Tenker som du Ingrid, glad jeg var godt voksen da jeg opplevde mitt hjelpersjokk. Det hjalp meg ikke i selve situasjonen, i terapirommet. Men utenfor forsto jeg nok til å komme meg vekk.
SvarSlettHusker du at jeg nevnte en debatt i morgenbladet? Jeg fant en kommentaren til debatten inne på en psykologblogg. Den handlet om en slags tilnærming mellom kognitiv terapi og psykoanalytisk tenkning. Fri og bevar meg, må jeg si at jeg tenkte.
Jeg klipper inn adressen her.
http://psykologivirkeligheten.blogspot.com/2012/02/folk-med-psykiske-lidelser-er-ikke.html?tw_p=twt#!/2012/03/kampen-om-dodo-dommen.html
Takk for lenken. Jeg har skrevet ut artikkelen for å se nærmere på den. I det jeg tidligere har sett av Svein Øverlands tekster, finner jeg mye velvilje, en stor dose oppriktighet ... og et solid fundament av gammelterapeutisk bullshit.
SlettMin definisjon: "Bullshit er trosbaserte kunnskaper som utgjør en større samfunnstrussel enn løgn, siden løgnere tross alt er opptatt av skillet mellom sant og usant. Formidlere av bullshit sier til enhver tid det som bekrefter deres tro, helt uavhengig av om det de sier er riktig eller ikke. Og de filtrerer ut informasjon som ikke er i samsvar med bullshiten."
Det er ingen terapeuter (eller andre i helsevesenet for den gang skyld) som har spurt meg: "Hva trenger du?", "Hva ønsker du å prate om?" og/eller: "Hva mener du selv vil hjelpe deg?".
SvarSlettDet alle har sagt er: "Vi vet ditt beste", "Du må tenke positivt", "Du må sove om natten", "Du må trene", "Du må spise", "Du lar depresjonen snakke" ol.
Jeg fikk "kjeft" av legen min da jeg ønsket en annen behandling enn kognitiv. Han sa:"Du vil til og med bestemme din egen behandling! Du må slippe kontrollen!"
En stund siden jeg hadde vært så redd ja. Da jeg sa han skremte meg, bare smilte han og sa: "Vi vil jo bare hjelpe deg".
Jeg ble svært syk. Det eneste jeg ønsket var å dø. Men det var visst bare fordi jeg ikke valgte (!) å tenke positivt.
Nå har jeg ikke hatt kontakt med helsevesenet på en stund, og er så mye bedre! Det jeg har angst for er tanken på at "de" skal ta kontakt med meg.
Kognitiv fungerer ikke på mennesker med traumer. Det sier egentlig seg selv, men om man informerer om slikt, vil de bare smile og si."Vi er ekspertene, bare stol på det". Og når det ikke fungerte var det selvsagt fordi jeg ikke ville, er trassig og ikke vet mitt eget beste.
Selvsagt...
Hei, Ane, og takk for at du deler din historie. Og jeg berømmer styrken du viste da du sa at han skremte deg.
SlettJeg tror at mange har gjort slike erfaringer - hørte nettopp at en jeg kjenner ble suicidal etter å ha blitt overfust av psykiateren sin fordi terapien ikke virket. "Du prøver ikke!"
Alt dette skjer i lukkede rom som er akseptert som "psykiskhelsevernende" (skrive ikke "helbredende", for man forventer vel ikke det, bare å "fikse"?)
Angst for tanken på at "de" skal ta kontakt - den kjenner jeg svært godt til. Og for meg ble det skikkelig angstfremmende å oppdage at diagnosen min hadde fordampet fra datajournalen min. En friskmelding hadde vært fint, og å møte "dette har ikke skjedd" i stedet ... det var svært flokedannende.
Jeg ønsker deg alt godt, og håper å høre mer fra deg.
Hei igjen, du snille menneske:)
SlettJeg sier alltid i fra når noen skremmer meg. Jeg prøver på den måten og hanskes med frykten min.
Min erfaring er at mennesker i helsevesenetofte ikke skjønner at de skremmer ved det de sier og gjør.
De skjønner det riktignok ikke selv om jeg sier fra, men da vet de jeg er redd iallefall.
Ja. Det er svært mange som har lignende erfaring og jeg lurer ofte på hva det feiler behandlere som ikke tar det på alvor.
At vi sliter vet vi jo,men det kan se ut som om fagfolkene lider av manglende selvinnsikt i forhold til det de sliter med:)
Det å vite best på andres vegne, bør bli en egen diagnose mener nå jeg, og alle behandlere jeg har møtt bør få den.
Jeg forstår deg svært godt. Skremmende i seg selv den lettvintheten fagfolk ser på slikt som å "miste" diagnoser, samt diagnostisere folk med svært hemmede og krenkende diagnoser.
Diagnoser er ikke for pasienten desverre.
Jeg spurte en behandler jeg hadde, som var veldig til å rose psykiatriske diagnoser opp i skyene, om han hadde satt pris på få diagnosen: "må amputere venstre ben" når det høyre ben var brukket.
Han skjønte ikke sammenligningen min.
Syns det er så trist at så mange flotte mennesker jeg ser bl.a rundt om i blogger skal forsøkes redusert pga fagfolks bedrevitenhet.
Uff, sliter med sinne om dagen, men er konstruktiv:)
Hadde jeg sagt det til legen min, ville "kaoset" bli satt i gang.
Ønsker meg en øde stillehavsøy til jul jeg, med internett-dekning selvfølgelig:)
Ser også i ulike "ekspertblogger" på nettet at terapeutene som skriver er svært unnvikende når de blir konfrontert med teksten/meningene sine.
SvarSlettInteressant og egentlig litt artig:)
Enig, Ane. Og jeg har tenkt å konfrontere mer etter hvert for å se hva som skjer. Tenker på keisere uten klær - men det er ikke bare komisk, for dette er mennesker med makt over mange.
SlettJa, og man ser ofte i bloggene deres at jo mer makt et menneske får, jo lavere blir moralen.
SvarSlettDet er ille å observere at flere av disse menneskene selv mener at de har en høy moral uansett hva de sier og gjør.
Lett å tenke seg synet de har på diagnoser også utfra det de skriver.
Hei, Ane, takk for tankevekkende respons. Jeg skriver mer i kveld, når jeg kommer hjem til pc-en min. Klem!
Slett