Hun har en lenke til en artikkel av Hege Tunstad:
http://tunstad.blogspot.com/2010/01/hvem-legger-skylda-pa-offeret-i-flge.html
Sigrun har også limt inn et utsnitt som jeg oversetter (grovt) til norsk:
Det viste seg at jo lenger terapeutene hadde jobbet med voldtektsofre, desto større var deres aksept av voldtektsmyter. En mulig forklaring er at terapeutene ble mindre følsomme for lidelsene til voldtekstofre fordi de stadig ble utsatt for dem, eller som en konsekvens av medlidenhetstrøtthet (compassion fatigue). Dette kan føre til en økt aksept av voldtekstsmyter (AVM). Blant andre mulige forklaringer er Fox and Carey’s (1999) ide om skjult motstandssamarbeid: Dette beskriver en prosess der terapeuter deltar i voldtekstsoverlevendes unngåelse av smertefulle problemer, spørsmål og uklarheter, og derved svikter i sin terapeutiske reaksjonsfølsomhet. Ut fra det samme fornuftsgrunnlaget kan forsøk på å unngå smertefulle problemer, spørsmål og uklarheter føre til at voldteksten til en viss grad blir bortforklart. Det disse funnene viser er viktig. Det synes å være nødvendig ikke bare å fremme bevissthet om hvordan aksept av voldtekstsmyter hemmer overlevelsen til voldtekstofre (Moor, 2007), men også å undersøke hvordan aksept av voldtekstsmyter påvirker terapeutenes syn på ofrene.(Mens jeg oversatte oppdaget jeg at jeg selv ble litt desensitisert av å skrive AVM i stedet for "aksept av voldtekstsmyter" ... begrepet ble kapslet inn i en isolerende boble og levde sitt eget liv - som abstrakt "problem" og ikke som årsak til konkrete skader. Så jeg har skrevet det ut i sin helhet i stedet.)
Oppi dette sitatet er det en kamel som jeg ikke er i stand til å svelge:
Blant andre mulige forklaringer er Fox and Carey’s (1999) ide om skjult motstandssamarbeid: Dette beskriver en prosess der terapeuter deltar i voldtekstsoverlevendes unngåelse av smertefulle problemer, spørsmål og uklarheter, og derved svikter i sin terapeutiske reaksjonsfølsomhet.
Mine erfaringer, og erfaringene til mange andre, er at terapeuter ikke er i stand til å ta imot når skadeofre har behov for å fortelle sin egen historie.
Og dette ser jeg i en kontakst av psykoterapeutiske skademyter: Benektelsene og bortforklaringer av skader som voksne påfører barn. Dette skal jeg skrive mer om, foreløpig lenker jeg til JEG VAR ET OFFER, OG JEG ER STOLT. Her er et utdrag:
Et barn som har vært brukt av voksne kan sammenliknes med et barn som har vært påkjørt av en bil. Et trafikkoffer. Det hefter ikke skam ved å være trafikkoffer, og det kan hefte beundring for styrken og motet som kan holde liv i et trafikkoffer og få dem på beina.
Jeg skammer meg heller ikke. Og nå tar jeg tilbake O-ordet. Jeg var et offer for voksenbruk.
Det er mange måter voksne kan bruke barn på, og jeg samler dem alle under en paraply: Voksne bruker barn som dop. I stedet for narkotika eller alkohol, handler det om at voksne, ofte ubevisst, bruker sin voksenmakt mot sårbare, hjelpeløse barn, for at de selv skal føle at de er bedre, sterkere, har mer kontroll. Og i denne prosessen kjører de på barn, og de kjører over dem, uten at det syns.
Mobbeofre kan oppleve det samme: De blir påkjørt igjen og igjen, uten at det syns. Uten at noen griper inn for å stoppe det.
Og her svikter sammenlikningen min. Ingen er blitt påkjørt av den samme bilen eller de samme bilene dag etter dag, år etter år. Tanken er latterlig.
Likevel blir barn og mobbeofre brukt på denne måten. De blir psykisk og fysisk påkjørt og overkjørt og knust og smadret, dag etter dag, år ut og år inn. Og svært ofte er det ingen som ser dette, ingen som hører det, ingen som gjør noe for å stoppe det.
Når yrkeshjelpere og psykiskhelsevernere er blinde for denne virkeligheten som så mange barn lever i, er det ikke da naturlig at de opprettholder voldtektsmyter i en terapisituasjon? Og er blinde for hva voldtekt er og hvordan det skader oss?
PS: I dag hadde Sigun også lenke til denne artikkelen:
Etter å ha redigert mitt siste innlegg: "Den usynlige hverdagspsykopaten".
SvarSlettSkrev jeg dette:
Til slutt vil jeg si, det er ikke psykopatene de fleste terapeuter vil møte, men offrene.
Jeg gikk i kognitiv terapi i 4 år. Tankene rundt psykopati var fjerne, men jeg hellet til at jeg hadde en svært vanskelig mor.
Mine forsøk på å forklare dette ble ikke møtt med annet enn å liste opp positive ting om dette mennesket, og da ble det denne parktiske listen som jeg skrev i dag, om den usynlige psykopaten.
Min terapeut syntes det var tross alt, noe å ta med seg som gode minner. Det hun ikke så var mitt behov for å komme meg vekk fra psykopaten, og det vanskeliggjorde den positive tankegangen. Kognitiv terapi sådde for meg ytterligere tvil om, at det var meg det var noe galt med, og forvirringen vedvarte.
Mine tanker går i rettning av at, kognitiv terapi bidrar på sin måte til, å både forsvare, og ytterligere skjule psykopaten og dens gjerninger.
TAkk for innspill, Bibbi ... og for et godt eksempel på psykiskhelsevernernes 4 B-er:
SlettBenektelse
Bortforklaring
Blindhet
og Bullshit
Takk selv for de 4 B'er.
SlettJeg liker spesielt godt, bullshit, for det er faktisk det man blir servert i rikt monn, fra såkalte symptomhjelpere.
Sant nok, dessverre. "Bullshitteren vil til enhver tid si det som tjener hans sak, uavhengig av om det han sier er riktig eller ikke. Denne likegyldigheten overfor sannhet mener Frankfurt utgjør en større samfunnstrussel enn løgnen, siden løgneren tross alt er opptatt av skillet mellom sant og usant."
SvarSlettOg når det ikke er snakk om EN bullshitter, men om bullshit som grunnstein i psykiskhelsevernretninger?
Rettningen til psykisk helsevern har vært fyllt av masse bullshit, og jeg tror det er mange som sitter igjen med den erfaringen etter terapi.
Slett