lørdag 24. mars 2012

Den skremmende sårbarheten

24.06.14: Omskrevet litt som delrespons på dette spørsmålet:
Med lenke til "Help Addiction", som jeg ennå ikke har rukket å oversette til norsk.


Er det mulig å gripe fatt i problematikken omkring yrkeshjelperes benektelse av sin maktposisjon 
uten å se nærmere på hvordan de blir påvirket av angst for sårbarhet?


En erfaring har alle mennesker til felles: Vi var født hjelpeløse og sårbare, og vi fortsetter med å være hjelpeløse og sårbare i mange år.

Noe annet synes også å være allmennmenneskelig: Vi mister kontakten med denne sårbarheten, benekter den og fortrenger den når vi trer inn i de voksnes verden.

Vi må det for å passe inn i den gjeldende Normen der vi er.

Det er selvsagt naturlig at store og sterke og selvstyrte subjekter i voksenlivet kopler ut alle minner om å ha vært små og svake og prisgitt andre.

Men er det helsefremmende? Denne tilstanden – å være avskåret fra egen individuelle fortid – fremmer den individers psykiske og fysiske sunnhet?

Samfunnets kollektive benektelse av sårbarhet – fremmer den samfunnets kollektive psykiske og fysiske sunnhet?

Min tanke er nei, det gjør den ikke. Ikke minst fordi avskjæringen stenger av for den nesten utømmelige styrken vi kan hente gjennom sårbarheten.

22. juli i fjor imponerte ungdommene fra Utøya og norske politiske ledere en hel verden ved å utvise den styrken som vi får tilgang til når vi har kontakt med sårbarheten vår.

Og jeg tenkte: Kommer folk til å forstå hvor viktig og verdifull denne resursen er, når de ser den i bruk?

Dessverre vendte Normen snart tilbake til det offentlige rom, og ”offerrollen” ble igjen hovedproblemet som måtte fikses.

Fra mitt ståsted på vrangen av Normal, der kontakt med sårbarhet er en varig kilde til varme og styrke, tvinger samfunnet oss inn i en offerrolle ved å nekte å se hva vi har vært ofre for. (Lenke til "Jeg var et offer, og jeg er stolt

Fra mitt ståsted på vrangen av Normal blinker det varselrødt i et spørsmål som jeg begynte å stille for 25 år siden:

Er det mulig å hjelpe mennesker som er såret og skadd uten å se skadene og sårbarheten deres? 

Jeg tror ikke det.

Og i Norge i dag blir ofte ikke skader og sårbarhet sett av mennesker som får betalt for å hjelpe mennesker i nød.

Skader og sårbarhet blir møtt med blindhet, benektelse, bortforklaringer og bullshit. Av velutdannede  psykiskhelseverneksperter og ditto forskere. Av snille og velmenende slektninger, venner, naboer, kollegaer.

Og jeg har noen tanker om årsaken til det: Selv om vi har hatt verdens fineste og lykkeligste barndom, er den aller tidligste hjelpeløsheten og sårbarheten skremmende i ettertid. 

Derfor blir veien inn til sårbarheten sperret med stengsler av angst. 

Og foran den angsten er det et annet stengsel: Angsten for angsten.

Og foran det stengselet er det en bøyg. ”Gå utenom.” Vi kan sky unna stengselet uten å ane hva som er bak det. Uten engang å merke angsten vi skyr.

Når vi skyr unna angst, flykter vi rett inn i aggresjon. Det er et vern mot hjelpeløshet, og kan slå ut på mange måter.

Som vold: "Se! Jeg slår! Jeg er ikke hjelpeløs!" Noe Bush-administrasjonen demonstrerte etter 11. september-terroren.

Slik jeg ser det, er det jeg kaller betent hjelp et annet utslag av benektet aggresjon: "Se! Jeg hjelper! Jeg er ikke hjelpeløs!”

Det går an å mente å vite at man hjelper når man møter mennesker i nød med de fire B-ene: 


blindhet
benektelse
bortforklaringer

Det er slik mange av oss selv er blitt hjulpet, så vi vet ikke om noe annet.

Hvis vi ikke bevisst har lett etter andre alternativer, er dette det eneste vi vet å gjøre.

Blindhet, benektelse, bortforklaringer og bullshit er viktige grunner til at yrkeshjelpere skader menneskene de prøve å hjelpe.

Viktige grunner til at yrkeshjelpere har gjort ”offerrollen” til hovedproblemet som må fikses.

Og det hadde vært interessant med et eksperiment: Hva ville skje hvis hjelperes angst for sårbarhet ble behandlet som et hovedproblem? 



5 kommentarer:

  1. Fortsatt føler jeg, at sårbarheten er noe skammelig, som bør skjules. For meg betyr det, at jeg kan ikke være meg.
    Samfunnet har ikke plass for meg, hvis ikke jeg endrer meg.
    Mine erfaringer, mine tanker, mine følelser er ikke interressante på annet vis, enn når det beskrives som symptomer, og det legges store ressurser inn på, at disse skal vekk.
    Min erfaring er, at mine symptomer forsvinner ikke, de er en del av mine erfaringer, og jeg kan ikke late som min fortid ikke eksisterer.
    Vel, det ble litt filosofering fra min side Ingrid.

    SvarSlett
  2. Takk for filosoferingen, Bibbi. Og det du skrev satte i gang noe som trenger modningstid ... jeg kommer tilbake.

    SvarSlett
  3. Jeg følger deg i mye av det du skriver, og mener også at sårbarhet er en del av det å være menneske. Å oppleve sårbarheten som en styrke tror jeg kan være en lang vei å gå.
    Og her kommer angsten og angsten for angsten inn. Den kan sitte så dypt den angsten, at det tar lang tid og stor utholdenhet å på et vis akseptere angsten, og kunne tåle den. Best som man tror man har akseptert, ja så dukker det opp utfordringer som setter en ut igjen, er min erfaring.
    Så egentlig tenker jeg vet at det gjelder å leve med angsten som noe som alltid er det. Ikke lett, tvert imot veldig krevende.

    Når det gjelder det du skriver om aggresjon, ja så kan jeg følge deg i det. Jeg ville nok selv brukt litt andre ord. Tenker på reaksjoner på angst som tredelt: enten kjemper vi, eller vi stikker av, eller vi fryser til is og spiller død. Dette siste har jeg lang erfaring med, kan du si, det blir som å stenge av det, for alle følelsene og angsten også, så man ikke merker den. Disse ulike reaksjonene tror jeg har med mønstre vi har fra tidlig barndommen, og som påvirkes av de betingelsene omgivelsene har satt for oss.

    Det var bare noen umiddelbare tanker ut fra ditt blogginnlegg. Takk for at du deler disse tankene.

    SvarSlett
  4. Takk for nyttig respons, GU. Jeg må la mitt svar modne litt, det var ikke lett å legge ut dette, og jeg er fremdeles svimmel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan identifisere meg med din svimmelhet. Jeg vil allikevel takke deg for at du la det ut, det er viktige tanker dette, som må formidles. Veldig viktige er de.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.