Den skremmende sårbarheten

24.06.14: Omskrevet litt som delrespons på dette spørsmålet:

Er hjelperens makt tabuisert i innen psykisk helse, sosiale tjenester, barnevern? @Sigrun_ @miaspora @ivaalsg @IngaMarte
— Judith van der Weele (@JudithvdWeele) June 22, 2014

Med lenke til "Help Addiction", som jeg ennå ikke har rukket å oversette til norsk.

Og lenke til "Takk til en hjelper som hjalp"

Er det mulig å gripe fatt i problematikken omkring yrkeshjelperes benektelse av sin maktposisjon 

uten å se nærmere på hvordan de blir påvirket av angst for sårbarhet?

En erfaring har alle mennesker til felles: Vi var født hjelpeløse og sårbare, og vi fortsetter med å være hjelpeløse og sårbare i mange år.

Noe annet synes også å være allmennmenneskelig: Vi mister kontakten med denne sårbarheten, benekter den og fortrenger den når vi trer inn i de voksnes verden.

Vi må det for å passe inn i den gjeldende Normen der vi er.

Det er selvsagt naturlig at store og sterke og selvstyrte subjekter i voksenlivet kopler ut alle minner om å ha vært små og svake og prisgitt andre.

Men er det helsefremmende? Denne tilstanden – å være avskåret fra egen individuelle fortid – fremmer den individers psykiske og fysiske sunnhet?

Samfunnets kollektive benektelse av sårbarhet – fremmer den samfunnets kollektive psykiske og fysiske sunnhet?

Min tanke er nei, det gjør den ikke. Ikke minst fordi avskjæringen stenger av for den nesten utømmelige styrken vi kan hente gjennom sårbarheten.

22. juli i fjor imponerte ungdommene fra Utøya og norske politiske ledere en hel verden ved å utvise den styrken som vi får tilgang til når vi har kontakt med sårbarheten vår.

Og jeg tenkte: Kommer folk til å forstå hvor viktig og verdifull denne resursen er, når de ser den i bruk?

Dessverre vendte Normen snart tilbake til det offentlige rom, og ”offerrollen” ble igjen hovedproblemet som måtte fikses.

Fra mitt ståsted på vrangen av Normal, der kontakt med sårbarhet er en varig kilde til varme og styrke, tvinger samfunnet oss inn i en offerrolle ved å nekte å se hva vi har vært ofre for. (Lenke til "Jeg var et offer, og jeg er stolt) 

Fra mitt ståsted på vrangen av Normal blinker det varselrødt i et spørsmål som jeg begynte å stille for 25 år siden:

Er det mulig å hjelpe mennesker som er såret og skadd uten å se skadene og sårbarheten deres? 

Jeg tror ikke det.

Og i Norge i dag blir ofte ikke skader og sårbarhet sett av mennesker som får betalt for å hjelpe mennesker i nød.

Skader og sårbarhet blir møtt med blindhet, benektelse, bortforklaringer og bullshit. Av velutdannede  psykiskhelseverneksperter og ditto forskere. Av snille og velmenende slektninger, venner, naboer, kollegaer.

Og jeg har noen tanker om årsaken til det: Selv om vi har hatt verdens fineste og lykkeligste barndom, er den aller tidligste hjelpeløsheten og sårbarheten skremmende i ettertid. 

Derfor blir veien inn til sårbarheten sperret med stengsler av angst. 

Og foran den angsten er det et annet stengsel: Angsten for angsten.

Og foran det stengselet er det en bøyg. ”Gå utenom.” Vi kan sky unna stengselet uten å ane hva som er bak det. Uten engang å merke angsten vi skyr.

Når vi skyr unna angst, flykter vi rett inn i aggresjon. Det er et vern mot hjelpeløshet, og kan slå ut på mange måter.

Som vold: "Se! Jeg slår! Jeg er ikke hjelpeløs!" Noe Bush-administrasjonen demonstrerte etter 11. september-terroren.

Slik jeg ser det, er det jeg kaller betent hjelp et annet utslag av benektet aggresjon: "Se! Jeg hjelper! Jeg er ikke hjelpeløs!”

Det går an å mente å vite at man hjelper når man møter mennesker i nød med de fire B-ene: 

blindhet

benektelse

bortforklaringer

og bullshit

Det er slik mange av oss selv er blitt hjulpet, så vi vet ikke om noe annet.

Hvis vi ikke bevisst har lett etter andre alternativer, er dette det eneste vi vet å gjøre.

Blindhet, benektelse, bortforklaringer og bullshit er viktige grunner til at yrkeshjelpere skader menneskene de prøve å hjelpe.

Viktige grunner til at yrkeshjelpere har gjort ”offerrollen” til hovedproblemet som må fikses.

Og det hadde vært interessant med et eksperiment: Hva ville skje hvis hjelperes angst for sårbarhet ble behandlet som et hovedproblem?