Trenger vi diagnoser?
Jeg legger inn en redigert versjon av min kommentar her. Dette er en betaversjon; temaet skal etterhvert utdypes i en direkte henvendelse til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.
Jeg ville sette stor pris på fagfolks synspunkter omkring det jeg skriver.
Jeg ville sette stor pris på fagfolks synspunkter omkring det jeg skriver.
***
10. januar 2012 12:10:50Hurra for deg, Birgit Valla! Det er nesten skremmende hvor glad jeg ble over at en psykolog skrev ordene "kritisk tenkning"! Hva er din innstilling til faktasjekking?
Det var også fint å se en fagperson skrive noe jeg tror mange diagnoserammede har tenkt: At uenigheten omkring ABB-vurderingen bør føre til at man ser nærmere på diagnosesystemet.
Jeg har nylig lest Kaplans bok og Whitakers "Anatomy of an Epidemic". Og jeg sitter igjen med en grunntanke: "Kvikksølv mot syfilis" ... både når det gjelder den medisinske og den psykologiske tilnærmingen til samfunnsskader, som er mitt ord for psykiske problemer.
Kvikksølv ble brukt før antibiotikaenes tid og hadde ingen dokumentert positiv virkning. Derimot var det mange skadelige bivirkninger: tennene falt ut, det ble dannet sår, det oppsto nerveskader - og noen ganger ble kuren dødelig.
Fagfolkene i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse synes å være helt ukritiske til diagnosesystemet, samtidig som de er opptatt av å få folk ut av offerrollen ved hjelp av positiv tenkning. Å dytte folk inn i en sykdomsbås for så å pushe positivitet - det er en moderne variant av kvikksølv mot syfilis, slik jeg ser det.
Mitt alternativ er kritisk tenkning.
For lenge siden avviste jeg psykiatrisk hjelp til å lære å leve med de psykiske problemene mine, og jeg valgte i stedet å undersøke om det var mulig å bli kvitt dem. Det veivalget førte til en borderlinediagnose som jeg ikke ble informert om ... og årevis med skjult "hjelp til å innse at hun kan komme til kort" uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet.
"Realiteter" som er løsrevet fra skepsis, faktasjekking og kritisk tenkning er en del av det skadelige kvikksølvet i dagens psykiske helsevern.
Og selv om jeg fikk store problemer i helsevesenet på grunn av veivalget mitt, er jeg glad for at jeg valgte å lete etter løsninger i stedet for å slå meg til tåls med den psykiatriske "realiteten" at jeg IKKE kunne bli kvitt problemene mine og måtte gå i langvarig terapi for å lære å leve med dem.
Legemidlene som skal fikse angivelige feil i hjernen, blir ofte sammenliknet med diabetes mot sukkersyke. De er mer som kvikksølv mot syfilis. Whitakers bok handler om en epidemi av legemidler som skaper psykiatriske symptomer. Godt understøttet av forskningsresultater og statistikk forklarer han hvordan legemidler skaper svingdørspasienter med schizofreni, og hvordan medisin mot depresjon skaper symptomer på "bipolar", for eksempel.
Hva skal vi kalle det? En psykiatrisk lidelse? Og hvor er det hippokratiske prinsippet om å holde seg lagt unna forsettlig skade?
Det fins alternativer. Soteria-modellen, for eksempel. Jeg oversetter litt:
Den store forskjellen i Soteria-modellen er hva folk får vite når de kommer. Det er: "Kom inn. Du kan bli her så lenge som det trengs for at du skal bli mer stabil. Vi skal ikke prøve å presse deg til å bli frisk eller endre din måte å tenke og oppføre deg på. Vi skal gi deg et trygt sted å være, slik at du kan komme gjennom denne erfaringen og komme ut i den andre enden. Om vi kan, skal vi hjelpe deg med å finne ut av det som skjer med deg og hjelpe deg med å lære av denne erfaringen."
Eller eksemplene med "Åpen dialog ved psykoser" i Finland.
http://www.haugesund.kommune.no/getfile.php/Filer/Andre%20filer/helse-fonna-psyksik-helsevern-fagdag-februar-2012.pdf
Dette er enkle og rimelige løsninger som gir gode resultater og som ikke skader. Hvorfor klamrer man seg til dyre, kompliserte og skadelige løsninger?
Kan en mulig forklaring være at enkle og rimelige løsninger stiller krav som mange hjelpere ikke kan innfri?
Se også:
AVFLOKING VI: Helsevesenet som dysfunksjonell familie
og
Rolf Rønning: Godhetens ydmyking
og
Le Monde Diplomatique om "Den psykiatriske pilleindustrien"
og det er nylig lagt inn mye sårt og fint i bloggen "En del av meg". som ...
De kalte seg hjelpere...
og jeg anbefaler et besøk hos diktugla:
stor skam større skam
Som jeg liker ordet "samfunsskader", mye bedre enn, psykiske problemer.
SvarSlettTakk for ditt engasjement Ingrid. Det favner mange mennesker, og mange av disse våger ikke snakke kritisk om behandlingen innen psykisk helsevern.
Takk for tilbakemelding, Bibbi, med klem!
SvarSlett"Samfunnsskader" er noe det går an ta tak i og gjøre noe med, i motsetning til det ordet som jeg stadig glemmer: personlighetsforstyrrelse.
En "personlighetsforstyrrelse" bekrefter at "alt er bra, det er bare jeg som er feil", mens en samfunnsskade kan vi som har skaden gjøre noe med, samtidig som vi gir samfunnet sin del av ansvaret.
Det er ikke vi som er feil, det er samfunnet som er sykt.
Og det er skremmende at så mange yrkeshjelpere (en venninne med dårlige erfaringer kaller dem "hjelpevesener") prioriterer å opprettholde syke samfunnsstrukturer.
Du sier det jeg tenker, en personlighetsforstyrrelse sier, alt er bra, det er jeg som er feil.
SvarSlettKunne ikke vært sagt bedre.
Hvor lenge skal øynene lukkes av psykiatrien for dette?
Klem til deg Ingrid:-)
Du skriver: "hvorfor klamrer man seg til dyre, kompliserte og skadelige løsninger? Og gir selv en mulig forklaring. Et par andre mulige alternativer kan være:
SvarSlett-en profesjon (hvilken som helst) forsvarer alltid den kollektive lære de har brukt tid og andre ressurser på å tilegne seg og hierarkier av ekspertise og status er bygget på denne plattformen
-store økonomiske interesser er involvert i utvikling og distribusjon av medikamenter
Og kanskje er det en kompleks miks av både disse, din og flere andre årsaker...
Det mest sannsynlige er nok at det er en floke av ulike årsaker, ikke minst de du nevner.
SvarSlettSå kan det være en Sør-Afrika-faktor: Hvis man gir slipp på apartheid (og ja, jeg mener at dagens psykiske helsevern bygger på en avart av apartheid), hva da med de som har opprettholdt systemet? Hvis alle som har terapiskader forlanger erstatning for feilbehandling, hva skjer da?
Jeg ser en klar parallell til Den katolske kirkens totale ansvarsfraskrivelse når det gjelder overgrep mot barn, det at også biskopen i Oslo insisterer på at kirken ikke har ANSVAR for overgrepene, men at overgrepene er kirkens SKAM.
I Sør-Afrika opprettet de en kommisjon for sannhet og forsoning. Kanskje det var noe å tenke på - både i Helsevesenet og i Kirken?
Har lenge villet kommentere dette, det er jo store saker. Jeg tenker historikk med en gang, for mye at dette kjenner jeg igjen som variasjoner over tanker som var aktuelle på 70-tallet. Men så var det akkurat som om alt stilnet, og borgerne tilpasset seg, og alt ble kostet under de teppene som fantes, og huff disse brysomme som ikke det er noen orden på, skal de bråke nå igjen?
SvarSlettTenker på han som bosatte seg utenfor Gaustad, i ren protest, husker ikke navnet hans.
Tenker på både terapeutiske samfunn, italiensk antipsykiatri, humanistiske strømninger.
Og så tenker jeg at tiden kanskje snart er inne igjen, for at det kan være mulig å nå frem til et og annet maktmenneske. Jeg tror det har vært og er både ideologiene i tiden, og økonomiske forhold som påvirker denne "bedøvelsen" i tiden.
Kanskje blir det et "paradigmeskifte" snart?
Ellers følger jeg argumentasjonen til både deg Ingrid og de andre kommentatørene. Og jeg tenker vel at vi trenger et eller annet folkeopprør, på mange fronter, snart. For denne umenneskeliggjøringen, tingliggjøringen av menneske, den kan da ikke fortsette? Snart blir vi programmerte roboter alle sammen, som jevnlig sendes inn til reparasjon, på samlebånd.
Håper denne kommentaren er forståelig, for diagnosesystemet er en del av dette samfunnsmessige uvesenet. Av og til fristes jeg til å forsøke meg på litt store linjer.
Takk for at du anbefaler bloggen min. Jeg kommer mer flere geriljadikt fra folkedypet snart.
Kjære, kloke gamle ugle - det du skriver er så i tråd med det jeg har tenkt at det er nesten skremmende. Ta en kikk på de to siste innleggene mine: "Hvor ble det av radikalpsykiatrien" og "UBESVARTE EPOSTER. ep 1". Jeg tenkte å legge ut disse var en delrespons til deg. Du får mer respons i morgen.
SvarSlettForeløpig kommer en lenke til mannen på Gaustad, Arnold Juklerød:
http://no.wikipedia.org/wiki/Arnold_Juklerød
Ikke klikkbar, du må kopiere og lime.