Det er ”negativt” å si ting som VI ikke vil høre, som vekker ubehag hos OSS.
Når en kollektiv sannhet i en familie er at ”vi har det så hyggelig sammen”, for eksempel, er det negativt å si ”jeg har det ikke hyggelig”.
På en arbeidsplass der ”Dette greier vi” er en kollektiv sannhet, er det negativt å si ”Jeg tror nok at vi trenger mer tid”.
Denne mekanismen kan ha store konsekvenser i det offentlige – tenk om "negative" stemmer var blitt hørt før gjennomføringen av store reformer som har vist seg å være ikke helt vellykkede?
Mitt alternativ til ”positiv” og ”negativ” er ”konstruktiv” og ”skadelig”.
Åpner vi for muligheter, eller stenger vi av? Bygger vi opp eller river vi ned? Kartlegger vi reelle problemer som kan løses, eller dekker vi over dem, later som om de ikke fins og gir dem videre til framtiden?
Det kan være ubehagelig å være konstruktiv. Å si ”jeg har det ikke bra i denne situasjonen” kan bli møtt med benektelse i en gruppe med et skadelig handlingsmønster: "Du er negativ, alt er bra, det er bare dine reaksjoner som er feil."
En konstruktiv gruppe ville kanskje reagere med: "Når du ikke har det bra, er det en grunn til det, og vi skal finne den grunnen og se hva vi kan forandre."
Det kan være lettvint og skadelig å være "positiv": Å benekte sine egne sanser, rette seg etter gruppepress og bare se og oppleve det VI vil se og oppleve … det er så positivt som bare faen, det. Og ikke særlig sunt.
Sist endret 14.04.15
Lenke til en artikkel om "poisonous pedagogy":
Det var virkelig et bra alternativ du hadde!
SvarSlettTakk for et godt innlegg!
SvarSlettJeg mener vi mennesker kan bli flinkere til å tåle at "det som er, det er", og så ta det videre derfra. Altfor mye den sterkestes rett nå, og språket er en del av dette.
SvarSlettTakk for tilbakemeldinger, Sigrun, Bibbi og gamle ugle - det betyr svært mye, ikke minst fordi en av årsakene til borderlinediagnosen min var at jeg holdt fast ved det alternativet jeg legger fram her i stedet for å være "positiv" til freudbasert psykoterapi.
SvarSlettOg ja, jeg er helt enig med deg, gamle ugle. "Slik er det" er en av de mest frigjørende setningene i verden. Og veien dit er svært tabubelagt nåtildags.
Det er rart å leve i en verden der det knapt fins tabuer når det gjelder sex, og der det er tabu å merke hvordan jeg har det.
Forresten, Bibbi, litt PR for deg: Jeg har vært inne på bloggen din og sett på det du har skrevet om kognitiv terapi. Det ser svært relevant ut; jeg skal lese det grundig så fort jeg får tid.
SvarSlettOg resten av bloggen, selvsagt!
Jeg tenker at problemet er at vi alle utsettes for å bli definert av andre, ut fra deres standarder. Vi snakker jo så vakkert om at vi skal snakke for oss selv og ikke overfortolke andre.
SvarSlettSå hvorfor er det som om negativ og positiv anses som objektive standarder? Er vel heller begreper som hører til i opplevelsessfæren det, mao ultrasubjektivt. Naivt, tenker jeg at det er.
For noen av oss er det positivt å være negative, dvs. å utsette oss for å bli tolket sånn av andre. Enten det nå er i media, innen behandlingssystemet eller i dagliglivets ulike situasjoner. Jeg vet nok om min egen historie nå, til å vite at det eneste trygge for meg er å lytte til min indre terapeut, både når den er såkalt positiv (i andres ører) og når den møtes av negativitetsstemplet.
Diagnoser er selvfølgelig også menneske-, kultur- og samfunnsskapte og handler om ulike briller vi tar på oss. Der er det bra om vi kunne ha stort utvalg av briller og stor stor valgfrihet ut fra at det er vi selv som vet når brillen sitter godt og gir oss skarpt syn.
Enig, gamle ugle. Og jeg måtte smile litt over det du skrev om briller, men det er ikke særlig morsomt: Da jeg hadde fått borderlinediagnose uten å vite det ... og prøvde å beskytte integriteten i kontakt med helsevesen og hjelpeapparat, fikk jeg stadig høre at jeg så på situasjonen gjennom overgrepsfargede briller.
SvarSlettJeg lurer på hva som hadde skjedd om jeg hadde trodd på det de sa i stedet for å stadig bekrefte at jeg var grensepsykotisk?
Jeg legger inn en lenke til noe jeg mener kan påvirke hva slags briller vi ser på verden gjennom:
De mange intelligenser
Men hva med behandlernes briller, sier jeg. Det er det nok mye å hente på litt brilleoppussing.
SvarSlettSå lenge pasienten skal innordne seg behandling, og ikke omvendt, ja så endrer ikke dette seg. Kjenner en som sier: De har ikke fulgt med i timen, de folka der.
Hvorfor toner de seg ikke inn på pasienten? De må snakke med barnet som dukker frem i stedet for å jage det bort. Ikke rart barnet aldri slutter å klage. Virker som de har forlest seg på atferdsterapiteori og hoppet over teoriene om betydningen av tidlige relasjoner og det livsviktige å bli anerkjent.
Jeg har vært så heldig at mitt barn har fått lov å klage, til en forstandig voksen. Noe jeg trengte da mitt indre barn insisterte. Og slett ikke ville la seg jage vekk igjen.
Kjenner godt til teorien om multiple intelligenser, en danske som heter Fredens har en versjon av dette også, han kaller det kompetanser (intelligens er et litt betent begrep).
Poenget her tenker jeg må være at vi mennesker er mer enn rasjonelle tanker atskilt fra kropp og følelser. Og terapeuter må utdanne seg til å møte folk der de er, bare det kan gjøre terapeutiske underverker, tror jeg. I stedet for å kaste bort tiden på positivt og negativt, omprogrammeringer og andre for meg suspekte ting, som jeg og mange med meg har lang trening i fra før.
Kort respons, gamle ugle, jeg må gjøre ferdig jobb: Jeg skal sjekke kompetansene til Fredens, høres interessant ut.
SvarSlettOg når det gjelder at terapeutene må møte folk der de er: Først må de møte seg selv der deres eget indre barn er. Og angsten for det er nok litt av en bøyg for mange.
Ja nettopp, terapeuter trenger å kjenne seg selv = møte sitt eget indre barn. Angsten ja, den kjenner vi til, men skal de være terapeuter hvis de ikke tør gjøre seg kjent med landskaper som ligner det de møter hos pasientene?
SvarSlettFreud kaster svært lange skygger. Hans terapeutiske grunnmur var driftsteorien = benektelse av reelle overgrep. Kan terapeuter se barndomsskader slik de er uten å bryte helt med Freud?
SvarSlettHm, dette er ikke så enkelt. Hva vil det si å bryte helt med Freud? Hvis du med Freud mener å ikke praktisere tradisjonell ortodoks psykoanalyse henger jeg med. Men
SvarSlettdet finnes jo en del bearbeidelser av Freud som smaker litt annerledes.
Alice Miller, som jeg ser du henviser til, peker jo nettopp på dette, at barnet ikke blir tillagt et eget følelsesliv, ansett som et helt menneske med krav på anerkjennelse. Noe som var i pakt med den tidens syn på barn i sin alminnelighet.
Og så er dette dette med psykoanalytisk og psykodynamisk da, fjerner vi oss fra dette havner vi fort i atferdsterapi eller religionen kognitiv terapi.
Det finnes moderne teorier om tilknytning og relasjonstraumer som bygger på psykodynamisk tenkning, men som trekker inn også andre perspektiver. Den norske psykologen Anne-Lise Schibbye har skrevet en bok om dette, Relasjoner heter den, hvor hun integrerer også eksistensialistisk perspektiver.
Jeg nevner nå noen av de teoriene som jeg selv har tydd til, når jeg trengte teoretisk støtte for meg selv. Det foreligger en antologi som heter: Dissosiasjon og relasjonstraumer (Anstorp, Benum og Jakobsen). Der har jeg opplevd noe gjenkjennelse, faktisk fått håp, satt privat diagnose på meg selv som jeg kommer til å fjerne snart, fordi jeg har jobbet meg gjennom det. Og den boka har hjulpet meg til å forstå hvorfor dette tar så lang tid. Det er også ting her som irriterer meg, f.eks. bakker jeg ut når det dukker opp begreper som kognitive feil.
Men, det er en ok kilde ja.
Ja, der fløt det ut en masse terapeut preik gitt. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg selv er utdannet og har praktisert innen et hjelperyrke. Men dog ikke innen psykiatri.
Ingrid - uten å gå glipp av ditt hovedpoeng så må jeg spørre: Er ikke begrepene konstruktiv og skadelig også merkelapper? Hvem definerer kriteriene? Jeg sier det fordi jeg vet av erfaring at næringslivet bruker begrepene konstruktiv vs negativ i stedet for positiv vs skadelig...
SvarSlettJeg tror ikke vi kommer til bunns i positiv vs negativ, konstruktiv vs skadelig uten å ta inn over oss at vi alle har begge deler i oss. Det plagsomme og urettferdige er at det er de som ikke sitter på toppen av definisjonsmakten som tar jobben. Det er på den annen side det som skaper endring. Endring til det bedre har sjelden skjedd fra solsiden.
Hei, Gerd, her kommer en svært sen respons: Jeg fikk nylig merkelappen "lite konstruktiv" ... og smilte for meg selv mens jeg tenkte på det du skrev her.
SlettEnig meg deg: Å favne begge ytterligheter i oss selv er viktig. Samtidig er det viktig å identifisere når merkelapper fra Konvensjonell Visdom - og små verbale smekk over fingrene - får oss til å justere vår oppførsel. Det aspektet er jeg blitt mye mer oppmerksom på i tiden etter at jeg skrev dette innlegget - og Twitter har virkelig vært en vekker i så måte!
gamle ugle og Gerd: Takk for tankevekkende kommentarer. Jeg har ikke noen kjapp respons på lager, må se litt nærmere på de tankene som ble vekket først. <3
SvarSlettTakk for reklame for bloggen min Ingrid.
SvarSlettPositiv eller negativ, jeg velger, realistisk.
Når det gjelder kognitiv terapi, så må det bli feil, når en terapeut kun ser diagnoser og at veien går videre gjennom positiv tankegang, og fortid skal glemmes. Da må jo terapeuten enten, "velge", og ikke tro på pasientens historie, eller rett og slett ikke forholde seg til at vedkommende er av kjøtt og blod.
Skulle sett hvilken terapeut som hadde taklet, at nå skulle de legge vekk hele sin fortid (uansett hvordan den nå var), og starte helt på nytt.
Vel, det bel litt tankespinn fra meg.
God helg til deg Ingrid.
Vennlig hilsen
Bibbi
Hei igjen Ingrid. Jeg leste igjennom min forrige kommentar til deg og kjente at jeg må utdype litt.
SvarSlettJeg har nok den holdningen at pasienten selv er den eneste som kan si om terapi funker for han eller henne. Og det betyr at de ulike metodene kan passe for forskjellige mennesker, også ut fra hva den enkelte vil ha ut av behandlingen.
Jeg for min del kunne nok aldri underkastet meg tradisjonell psykoanalyse, bl.a. av den grunn at jeg forbeholder meg retten til å tolke meg selv. Men jeg vet om andre som gjerne vil tolkes, og jeg kjenner at jeg må respektere det.
Jeg hører om mennesker som er hjulpet av kognitiv terapi også. Det vet jeg med sikkerhet at ikke hjelper meg.
Når det gjelder ulike teorier og metoder så anser jeg den største faren å være at metodene og teoriene får en slags forrett fremfor det pasienten opplever og pasienten blir den som må tilpasse seg. Teorier har en tendens til å begynne å leve sitt eget liv, selv om de opprinnelig sprang ut av mangfoldig praksis.
Jeg selv velger å støtte meg til det som til en hver tid gir gjenkjennelse hos meg. det vil si at min indre stemme går foran. Jeg forbeholder meg retten til å hente litt her og der også, hvis det kjennes rett for meg. Teorier er bare beskrivelser, slik jeg ser det, aldri såkalt objektive sannheter. Og metodene er bare redskaper som alltid må velges med omhu, ev. forkastes eller rett og slett endres i møte med den enkelte pasient.
Sånn ser jeg det. Vet ikke om jeg ble tydeligere jeg.
Gerd – jeg måtte gå en lang omvei før jeg kunne svare på dette. (Det har i grunnen vært nokså mange omveier i det siste, når jeg tenker meg om, og jeg finner mye rart i veikantene)
SvarSlettDu skrev ”Er ikke begrepene konstruktiv og skadelig også merkelapper? Hvem definerer kriteriene? Jeg sier det fordi jeg vet av erfaring at næringslivet bruker begrepene konstruktiv vs negativ i stedet for positiv vs skadelig...”
Det jeg fant på omveien min, er at alt er jo merkelapper. ”Stol” og ”himmel” er jo merkelapper, selv om alle stort sett er enige om hva ordene står for. Og når det gjelder vurdering av atferd, er det et spørsmål som jeg liker å stille: ”Hva skaper dette?”
Det er et spørsmål som har skapt store problemer for meg i årenes løp, og som samtidig har vært en viktig vei ut av angst og depresjon.
Så enig, så enig i at ”Endring til det bedre har sjelden skjedd fra solsiden.” Å identifisere hersketeknikker/overgrep/fordommer/maktmisbruk skaper frigjøring for dem som det går ut over … og er negativt/skadelig for de som sitter med definisjonsmakten.
Når det gjelder å ha begge deler i oss: Jeg begynner å helle i den retningen at det aller viktigste er kanskje å innse at vi har både makt og avmakt i oss. Og det er først når mennesker i maktposisjon BÅDE har kontakt med sin indre kraft og med sin indre sårbarhet at de har rom for anstendighet