Fin artikkel: "Kjære Mo" av Victoria

Det har etter hvert blitt en lang liste med blogger som jeg stikker innom nå og da, og i dag kom jeg over noe fint som Victoria hadde skrevet i sin blogg.

Her er lenken til artikkelen.


Victoria beskriver et av de fenomener som jeg setter aller høyest i verden: Et ekte møte mellom mennesker.

Og jeg håper at hun ikke har noe imot at jeg siterer litt:

"Før jeg gikk ut så jeg bort på ham. Han møtte blikket mitt. Og jeg sitter her nå, jeg prøver å finne ord som kan beskrive øynene hans, men jeg klarer ikke. Kan jeg si at det var den mest bunnløse sorgen jeg noensinne har sett i noens øyne noen gang? Det er ikke dekkende. Jeg begynte å gråte, sa bare helt lydløst, munnen formet ordene uten lyd: «Jeg er så lei meg!» Og da nikket han. Han nikket rolig med de tristeste øynene jeg har sett i mitt liv og så løftet han den ene hånda, slik at håndflaten var rettet mot meg, i en taus hilsen.

Det korte øyeblikket, det tok kanskje tretti sekunder, er det sterkeste jeg har opplevd fra alt jeg har sett fra Utøya. Dette er det jeg har størst problemer med å beskrive. Den sorgen i det blikket, det var så vondt, vi gikk av bussen, jeg ble stående utenfor et øyeblikk sammen med ungene. Og jeg gråt. Vi gikk mot stasjonen, vi var jo nødt til å gå, toget skulle komme om bare noen minutter. Jeg trillet barnevognen med den ene hånda, holdt seksåringen i den andre. Tårene rant og det vakreste av alt var at da vi kom gående slik, var det bare forståelse å møte i blikkene til de andre togventende på stasjonen. Det var ikke slik at folk snudde seg vekk, slik man ofte ellers gjør når man konfronteres med andres åpenlyse sorg. De møtte meg, som han hadde møtt meg og som jeg håper han forstod at jeg møtte ham."

Jeg sitter med tårer i øynene og har ikke mer å si. Les hele artikkelen her.