Hege Orefellens dissens fra 2011

redigert 29.01



Fra Hege Orefellens dissens: 

Jeg legger ut dette fordi det dessverre er like aktuelt i dag som det var for fire år siden. Kanskje enda mer. 

Og primært handler det om diskriminering av og fordommer om såkalt "psykisk syke". 

Ord og begrep som "psykisme" og "caseisme" trengs i den offentlige debatten, som en parallell til rasisme og sexisme og alle de andre (ubevisste) virkemidlene mennesker tar i bruk for å gjøre seg større i egne øyne ved å gjøre andre mindre.

Her er en lenke til en offentlig utredning: 

NOU 2011: 9: Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet — Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern

Til Helse- og omsorgsdepartementet

Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon 28. mai 2010 et lovutvalg for å utrede regler om tvang mv. innen psykisk helsevern.Utvalget avgir med dette sin utredning med forslag til endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven. Formålet med lovforslagene er å styrke selvbestemmelsesretten og rettssikkerheten til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, samtidig som samfunnets omsorgsansvar for denne gruppen, og andre mennesker i psykisk krise, fortsatt søkes ivaretatt. Videre er formålet å forebygge og begrense bruk av tvang.Utredningen er ikke enstemmig. Medlemmet Orefellen har valgt å dissentere fra innstillingen i sin helhet.

Og her er dissensen til Hege Orefellen. Jeg legger inn hele innledningen: 

1 Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre

Lovutvalg for vurdering av regler om tvang mv. i psykisk helsevern

Dissens av Hege Orefellen

«Jeg er ikke interessert i å spise smuler av medfølelse fra bordet til en som ser på seg selv som min herre. Jeg vil ha hele menyen av rettigheter.»

Kilde:  – Desmond Tutu

Lovutvalg for vurdering av regler om tvang mv. innen psykisk helsevern (Paulsrud-utvalget) hadde, i kjølvannet av den rettspolitiske utvikling og styrking av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som skjer internasjonalt, en unik mulighet til å ta et oppgjør med fordommene og diskrimineringen dagens psykisk helsevernlov bygger på. Det er dessverre i liten grad skjedd, hvilket har gjort det umulig å stille seg bak flertallets innstilling, og nødvendiggjort denne dissensen.

Jeg vil først si litt om utvalgets arbeid og rammer, før jeg jeg setter min dissens i perspektiv ved å gi en beskrivelse av utviklingen internasjonalt. Deretter går jeg over til å si noe om de premisser og menneskerettslige prinsipper jeg bygger min dissens på.

1.1.1 Utvalgets rammer og prosess

Jeg gikk inn i lovutvalgets arbeid med en tro på at utvalget skulle gjøre en grundig vurdering av legitimiteten ved dagens tvangshjemler for psykisk helsevern, og at utvalget etter en slik vurdering ville svare på om psykisk helsevernloven som tvangs- og særlovgivning kunne forsvares og opprettholdes. Likeledes om sentrale enkeltdeler av loven, som hjemlene for tvangsmedisinering og annen tvangsbehandling, kunne forsvares. I følge mandatet skal utvalget utrede etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regler og praksis om tvang innen psykisk helsevern, og særlig gjennomgå bl.a. forholdet mellom psykisk helsevernloven og menneskerettigheter, behandlingsvilkåret for etablering av tvungent psykisk helsevern og vilkårene for iverksetting av behandling under tvang. Jeg tok det som en selvfølge at dette skulle avstedkomme grundige diskusjoner.

Allerede i første utvalgsmøte ble det imidlertid gjort klart for medlemmene at utvalget «ikke hadde rammer til å foreta grunnleggende endringer». Det var det ikke tid eller anledning til. Rammene var altså lagt – vi skulle flikke på det bestående. En slik tilnærming vil nødvendigvis innebære en sterkt innskrenket mulighet for drøfting av grunnleggende problemstillinger, og sette en sperre for muligheten til en reell vurdering av gjeldende tvangsregler. Den påfølgende prosessen har således gitt lite rom for undring, refleksjon, nytenkning og debatt. Jeg har opplevd at motstrømstenkning har blitt marginalisert, og viktige diskusjoner ofte kvalt ved roten. Diskusjonene har gjennomgående vært lagt opp med det premiss at dagens lov og tvangsregler skulle beholdes. I tillegg til dette, har utvalgsleder hele veien gjort det klart at målet var å levere «en politisk spiselig innstilling, som ikke skulle havne i en skuff i Helse- og omsorgsdepartementet, slik NOU 1988:8 gjorde». Med en slik tilnærming ryker muligheten for å opptre som et selvstendig og uavhengig utvalg. Istedenfor å levere en politisk spiselig og «strategisk» innstilling, burde utgangspunktet være å levere en innstilling utvalget mener er forsvarlig og riktig basert på etiske, kunnskapsbaserte og menneskerettslige betraktninger. Politiske hensyn bør ikke legge føringer og begrensninger.

Jeg har erfart at prosessen i utvalget har vært preget av en stram konsensuslinje, med disiplineringsinnslag bl.a. i form av beskjed om at dersom man ikke underla seg konsensus ville man stå i veien for «å bringe verden videre». Takhøyden har vært lav når det gjelder aksept og respekt for alternative synspunkter og argumenter, som ofte er blitt latterliggjort, og kalt uansvarlig og naivt. Den lave takhøyden, disiplineringen og marginaliseringen er nok ganske opplagt noe som har vært mest merkbart for utvalgsmedlemmer som har utfordret bestående modell og tenkning. Utnulling av argumenter og standpunkter har skjedd proporsjonalt med graden av motstrømstenkning og utfordring av bestående maktstrukturer.

Mine skriftlige og muntlige innspill har i stor grad blitt nullet ut. Utnullingen gikk så langt at det til og med ble foreslått at begrepet «utvalget» i NOUen skulle gjelde «alle utvalgets medlemmer unntatt medlemmet Orefellen».1 Jeg er klar over at det å gå offentlig ut med informasjon som kan anses å være intern for lovutvalgsprosessen vil kunne bli ansett som et brudd på uskrevne normer, men jeg vurderer det slik at det ikke ville være forsvarlig å sitte inne med informasjon av betydning for hvordan utvalgets innstilling, og rammene for denne, kan forstås, som klart er av offentlig interesse. Ikke minst ville det være et svik mot de grupper jeg har representert inn i lovutvalget å ikke synliggjøre disse forhold.

En av mine oppgaver i utvalget har vært å være en stemme for mange av de som blir, eller har blitt, utsatt for tvang i psykiatrien, og som har erfaringer med at slik tvang skader, krenker og traumatiserer. Dette er stemmer, og en del av virkeligheten, som har vært marginalisert, benektet og bagatellisert så lenge tvangspsykiatrien har eksistert. At tvangspsykiatriens ofre og overlevere også i 2011 blir forsøkt tiet ihjel er helt uakseptabelt. Taletid i et lovutvalg hjelper lite dersom det som sies ikke blir lyttet til og får konsekvenser for innstillingen.

Utnullingen av det syn og de stemmer jeg representerer, sammen med det faktum at jeg i det vesentlige er uenig i flertallets konklusjoner og premissene for disse, gjør at jeg har valgt å ta dissens fra hele flertallsinnstillingen, og heller gi en samlet redegjørelse for mitt syn og mine standpunkter.2 Av plasshensyn må dette likevel gjøres relativt kortfattet.

Så legger jeg inn en tvitring fra Sigrun Tømmerås: 

"Disability-based #discrimination is an ongoing problem in #Norway." Statement delivered by Hege Orefellen in Geneva http://t.co/rXEJ7o9p9A
— Sigrun Tømmerås (en) (@SigNorway) 28. november 2014

Her er et klipp fra uttalelsen:

Jeg avslutter med lenke til et relevant innlegg og siterer litt: 

Respekt for enkelthistoriene!

Odd Volden

For en stund siden fikk jeg en hyggelig invitasjon. Styret i Norsk Psykiatrisk Forening (NPF) skulle ha møte i Kristiansand. Lederen lurte på om jeg kunne organisere en økt med innspill fra brukerhold. Det sa jeg ja til, og styret i NPF fikk skriftlig materiale tilsendt før møtet, slik at alle møtedeltakerne skulle ha samme utgangspunkt for diskusjonen.

Det var fem rutinerte, men likevel spente brukerrepresentanter som satt på gangen og ventet. Etter at NPFs styreleder hadde hentet oss inn, ønsket velkommen og presentert styret og arbeidet, fikk vi ordet etter tur for å si litt om oss selv og det vi brant for.

Til tross for de skriftlige innspillene vi hadde sendt på forhånd, og til tross for at vi var invitert til møtet for å presentere et brukerperspektiv på både lokale forhold og forhold av mer prinsipiell karakter, gjorde de første responsene meg nesten målløs: ”Jeg kjenner at jeg kommer i forsvar”, sa den første styrerepresentanten, ”dere må snakke respektfullt til oss”. ”Vi er så lei av disse enkelthistoriene”, sa den neste.

For meg døde møtet der og da, selv om vi selvfølgelig gjennomførte det i siviliserte former. Vi som møtte fra brukersida har vært lenge i gamet, og profesjonell arroganse vipper oss ikke så lett av pinnen lenger. Men det er klart at det aldri er hyggelig å bli møtt på den måten; det river fort opp gamle sår.

Jeg ble for eksempel minnet om den gangen jeg som fersk brukermedvirker ble hudflettet for åpen scene av en overlege jeg aldri hadde sett før. Han ville ha seg frabedt ”måten jeg snakket på”. Jeg husker tydelig hvor tøft det var å gå inn til lunsj sammen med resten av møtedeltakerne, uten at noen av dem kom bort for å spørre om hvordan jeg opplevde det som hadde skjedd.