Fra synsvinkelen til en som har vært utsatt for katolske presteovergrep, er Vatikanets angrep på kritikken fra FN-komiteen svært provoserende, om ikke uventet. Og det samme gjelder uttalelsen til talsmannen for Oslo katolske bispedømme, Andreas Dingstad: «Jeg tror at man må puste litt med magen her og kanskje tone dette litt ned»

Overgrepene jeg ble utsatt for er blitt "tonet ned" siden jeg først fortalte sokneprest om dem og fikk beskjed om å være takknemlig fordi "erfaringene" hadde gjort meg "til et klokt og varmt menneske".

Jeg ville foretrekke at både Vatikanet og Den katolske kirken i Norge fyrte opp 

om arbeidet for å beskytte barn i stedet for å tone ned.

Med tillatelse fra Hilde Harbo legger jeg ut i sin helhet en kommentar som hun skrev i Aftenposten i dag:

Vatikanets arroganse

Gjennom to tiår er omfattende overgrep avslørt i den katolske kirke. Men tilsløringen og bagatelliseringen fortsetter.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Vatikanets-arroganse-7464149.html#.UvjGhuWjLKd

En fersk FN-rapport feller en knusende dom over Vatikanets håndtering av sexovergrep.

Kirken har vært unnfallende i sin holdning overfor overgriperne. Den har vært mer opptatt av å beskytte sin egen posisjon enn å verne barna og reagere overfor pedofile prester, og har heller ikke iverksatt tilstrekkelige tiltak for å forhindre fremtidige overgrep. Dekkoperasjonene har vært mange, og kirkens samarbeid med justismyndighetene altfor dårlig.

I stedet for å vise ydmykhet og åpenhet overfor FN-komiteens kritikk, angriper Vatikanets FN-ambassadør, erkebiskop Silvano Tomasi, rapporten for å være influert av homofile grupper.

- Ton det ned

Talsmannen for Oslo katolske bispedømme, Andreas Dingstad, følger opp:

«Jeg tror at man må puste litt med magen her og kanskje tone dette litt ned», sier han til NTB. Dingstad mener kritikken er urettmessig, og at man ikke bør mistenkeliggjøre Vatikanets uttalelser om at barns beste settes i førersetet. Han mener mye er gjort for å rydde opp.

Det skulle også bare mangle at ikke tiltak er satt i verk. Blant annet har flere hundre prester de siste årene fått sparken som følge av seksuelle overgrep, og erstatninger for store beløp er utbetalt til ofre.

Oppryddingen startet da Vatikanet i 2001 erkjente at biskopene ikke fulgte reglene om å stille mistenkte prester for en kirkelig domstol. Biskopene ble derfor beordret til å sende alle overgrepssaker til Roma for gjennomgang. I desember i fjor opprettet pave Frans en komité som skal forebygge misbruk og foreslå tiltak for å beskytte og hjelpe ofrene.

Men Vatikanet og den katolske kirke verden over har gjennomgående vist en maktarrogant treghet og motvilje mot å ta tak i disse grusomhetene mot barn. Først når presset fra ofrenes organisasjoner og omverdenen er blitt for stort, har de mektige menn gitt etter og iverksatt tiltak.

Dekket over

Vanlig praksis når overgrep ble avslørt tidligere, var å dekke over og dysse ned ved å sende den pedofile presten til en annen menighet. Dette gjentok seg ved neste overgrep, slik at stadig flere barn ble misbrukt.

Vatikanet viste også begrenset imøtekommenhet under høringen hos FN-komiteen som skrev den kritiske rapporten. Komiteen ba om konkrete detaljer knyttet til overgrepssaker og kirkens håndtering av dem. Vatikanet nektet å gi annet enn generelle svar.

FN-komiteen har i sin rapport fremmet krav om at den katolske kirke fjerner alle sexovergripere fra sine stillinger, og at den gir politiet alt arkivstoff om seksuelle overgrep, slik at både overgripere og de som har vært med på å skjule forbrytelsene, kan holdes ansvarlig.

Hvis den katolske kirke skal kunne påberope seg åndelig autoritet over sine medlemmer og respekt fra den øvrige verden, bør den følge opp straks.