mandag 27. januar 2014

Røtter i British Museum

Syvende februar skal Professor James Wood holde et foredrag på British Museum, der han "...  utforsker fremmedgjøringen ved frivillig utflytting - opplevelsen av å miste et land og mislykkes i å finne et annet". 

Dessverre må jeg reise før det, for dette interesserer meg, ut fra fra min oppvekst som 
barn av frivillige emigranter, FKB - flerkulturbarn  (3CK - Third Culture Kid),  og min vedvarende prosess med å finne en plass i verden som MKV: mellomkulturvoksen.

En venninne fortalte meg en gang at hun sto sammen med noen gjester på en utsiktsplass nær barndomshjemmet - og overrasket seg selv med sin uutalte respons på beundringen deres: "Dette er mitt!"


Jeg kunne ikke gjenkjenne reaksjonen som lå bak "dette er mitt".  Jeg hadde lest "Røtter" av Alex Haley for lenge siden, og noen år senere, da jeg tekstet TV-serien sammen med mannen min, spurte jeg meg selv: Hvor skal jeg begynne, hvis jeg vil lete etter røttene mine? Og svaret mitt var: "Ikke gå dit. Mellom er et utmerket sted."


Noen få år etter det, da jeg besøkte British Museum for første gang, fikk jeg en hjemkomstklump i halsen. 

Da hadde jeg ikke tid til å utforske denne oppdagelsen, men nå er jeg tilbake med reisestipend og planer om å bruke to uker på å utforske museet og lete etter røtter.


Jeg gikk til sideinngangen ved Montague Place, som jeg hadde gjort tidligere, og allerede utenfor døren fant jeg en rot: en usannsynlig vakker og kraftfull løve. 


Jeg aner ikke hvordan eller hvorfor, og jeg tror ikke på overnaturlige løsninger, men denne løven er min. Den tilhører meg. Den prosaiske forklaringen er nok at jeg har sett et bilde i en bok en eller annen gang. 


Til høyre, rett innenfor døren, er det noen relieffer, og denne vakre kvinnen med det skøyeraktige smilet - hun hører meg til. Hun minner om en tenåring jeg var glad i og kalte storesøster i India for lenge, lenge siden. 

Alle disse skikkelsene hører meg til: 




De var en del av barndommens fargerike og forvirrende livsvev. 

Og de store kinesiske messingklokkene i trappen - som ikke er synlige nå på grunn av oppussing - de hører meg til. Og, som med løvene ved inngangen, vet jeg ikke hvordan eller hvorfor. Bok? Sannsynligvis. 



Men moaen - jeg vet i hvert fall hvorfor den hører meg til. Thor Heyerdahl var norsk, og boka “Aku-Aku" var høyt elsket av det leseglade barnet jeg engang var.

Mange av teoriene til Heyerdahl har visstnok vist seg å være feil, og en biografi har avslørt en del karakterbrister hos helten min, men fremdeles hører han meg til. 


Det gjør også moaene, og den dystre historien om Påskeøya som havforskeren Jacques Cousteau har fortalt så glimrende i dokumentarfilmen “Blind Prophets of Easter Island”  - Påskeøyas blinde profeter. 


Cousteau hører også meg til. I et par år seilte jeg virtuelt de sju hav sammen med ham mens jeg samtidig oversatte kommentarer til filmene hans hjemme på kontoret mitt. 



Denne besluttsomme romerske ungdommen - og den like besluttsomme hesten - hører meg til, og til tenårene mine i Roma.




Den rytterstatuen jeg likte aller best, 
var Anita Garibaldi på en galopperende hest, med barn på den ene armen og pistol i den andre.  

En mer realistisk avbildning av kvinner i krig er nok terrakottakvinnene til Marian Heyerdahl, som jeg så før jeg så utstillingen av terrakottakrigere forrige gang jeg var her på museet. Og jeg tenker: hvorfor er det så få avbildninger av livet til barn, kvinner og ikke-stridende i krigstid?


Alle de fem beina til den assyriske oksen med vinger og menneskehode hører meg til. Og jeg vet hvorfor - de var i en historiebok jeg hadde i Darjeeling på 50-tallet.




Disse var også i barndommens lærebøker og kosebøker. 


Harpyen (hva heter de på norsk?) med slangehale .... 




Og Ramses II ...



Som fikk meg til å tenke på en setning fra Shelleys sonett om Ozymandias 

"Betrakt mitt verk, I mektige, og fortvil." 

Og nå leser jeg at diktet kan ha vært inspirert av nettopp dette hodet.


Jeg kunne fortsette i det uendelige, men jeg skal komme til saken i stedet: Jeg hadde nok ikke riktig forstått hvor viktig Ekte Ting var. Visuelle inntrykk av tredimensjonale gjenstander i museet utløser gjenkjennelse og tilhørighet, akkurat som lukter gjør det. 


Og sammen med inntrykkene kommer fortellinger og minner om ulike forståelsesrammer. 


Jeg skulle tro at de fleste flerkulturbarn vet om slike rammer, selv om de ikke har ord for begrepet. En bok som synliggjorde dette for meg da jeg var liten, var utgitt i 1884 og het "Flatland, et evetyr i mange dimensjoner". Edwin Abbott Abbott skrev om en Firkant som lever i to dimensjoner og får kontakt med en Kule som fører ham til nye verdener og nye geometrier. Så prøver han å fortelle sin verden at det fins mer enn de er klar over, kommer i konflikt med religiøse autorieteter og ender i fengsel. 

Historien til Abbott hjalp barnet jeg var med å innse at enkelte mennesker ikke er i stand til å oppfatte andre synspunkter enn sine egne. Og som voksen har jeg lært at når folk som sitter fast i en ramme har makt i en situasjonen, blir utenforinformasjon tilintetgjort. Invadert. Kolonisert. 

I "Patriarkatets gatelykter" ("Streetlights of Normiarchy", som ikke er oversatt til norsk), skrev jeg om en gang da mine personlige kunnskaper om å være skolebarn i Norge ble overprøvd av informasjon i en britisk geografibok. Jeg lærte etterhvert å gi etter med en gang en voksen møtte meg med enrammet skråsikkerhet ... det eneste alternativet var å dunke hodet mot en vegg av aggressiv døvhet og bli stemplet som vanskelig. 

Men jeg var heldig. Jeg møtte også mange som jeg tenkte på som ORDENTLIGE MENNESKER. Mennesker som surfet behendig over og mellom ulike rammer og viste meg at det var mulig.

Og på mine vandringer rundt i museet, har tanker om rammer ført til tanker om makt. Tanker om forskjellen mellom vinn/tap makt og vinn/vinn makt, det som på fagspråk kalles statisk makt og ekspansiv makt. 

Vi ser mange hyllester til vinn/tap makt her. Og jeg har lett forgjeves etter et menneskeansikt med kraftfullheten til løvene utenfor sideinngangen. 


Ramses II har ansiktet til en gutt. 

Kong Edvard VII ser bare ut som om han kjeder seg, selv om han er plassert så høyt at vi må se opp til ham.  










Wikipedia-artikkelen om Ozymandias fant jeg en annen sonett om det samme temaet, av Horace Smith, med en annen avslutning, her meget fritt oversatt: 


Vi undres, og en jeger kan fornemme

undring som vår, på vandring i en villmark
der London engang var, 
når han møter et gigantfragment
og stanser for å tenke
på det forgagne folkeslag
som var på dette øde sted. 


Det kan være en passelig gravskrift til tap/vinn makt.

Nå leter jeg etter spor etter vinn/vinn makt her i museet. Ekspansiv makt, makt som vokser når det brukes og deles med andre. 

Og  den vinn/vinn makten jeg ser her, lever videre i skaperverket til håndverkere som laget hverdagsgjenstander med dyktighet, oppfinnsomhet og ... noen ganger ... humor. Som denne lille muggen, som også kan brukes som dynkeflaske.

På grunn av en fortid som middelmådig keramiker, hører mugger meg til i aller høyeste grad. Og jeg kunne vandre omkring her i et år og bare utforske mugger, se på utformingen, se hva mennesker gjorde for lenge siden, for å unngå de irriterende dryppene når man skjenker - uten at muggen ser sidleppa og furten ut.

Det er kunst her også, selvsagt, og mye av det synes å overgå det som burde være mulig å lage med redskapene som kunstnerne hadde til rådighet. 

Og for meg er kunstnerne og håndverkerne de virkelig udødelige her på museet, mennesker som kanskje levde under radaren og utenfor rammene til mennesker med makt, mennesker som bare sto i det og laget gjenstander som taler til oss mange hundre år senere, gjenstander som imponerer, som vi undres over, og som noen ganger vekker et smil. 

Gjentander som får meg til å avslutte med å feilsitere Shelley: 


Betrakt deres verk, 

I mektige, 

og fortvil.




2 kommentarer:

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.