Selvinnsikt er viktigere enn fagkunnskap.

Først vil jeg legge inn en lenke som jeg fikk av Gerd Nilsson, en coach med selvinnsikt som jeg helhjertet kan anbefale. 

"Hjernen formes av bruken"

http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/Hjernen+formes+av+bruken.9UFRrK2X.ips



Artikkelen får tale for seg selv. Her er  et utdrag: 

Uten selvinnsikt, ingen empati

Det nye fagområdet mellommenneskelig nevrobiologi forener utviklingspsykologien, nevroforskningen, stressforskningen og traumeforskningen. Den vektlegger relasjonens betydning i arbeidet med å lindre smerte hos krenkede mennesker. Den fokuserer på viktigheten av at klinikeren, fagpersonen, hjelperen, kjenner seg selv. Arbeider med seg selv. Klarer å regulere seg selv for å kunne regulere dem han skal hjelpe.

–  Vi står overfor et paradigmeskifte der vi ser på menneskelig smerte på en helt ny måte. I stedet for å dele den opp i hundrevis av diagnoser, ser vi fra forskningen at alt handler om regulering av følelser, om den mellommenneskelige nevrobiologien. Om å endre hjernens grunnstemning ved å gi mennesker det de ikke har fått, for å bli trygge, sier Mogens Albæk og Heine Steinkopf.

Vi må gå fra å spørre fagpersoner: Hvilken metode kan du?
Til å spørre: Hvor godt kjenner du deg selv?

–  Den som kjenner seg selv, kan regulere egne følelser, kan istandsette andre til å regulere sine. Vi trenger tillitsbyggere. De som vet hva de skal gjøre når ingen metoder er tilgjengelige. Uten selvinnsikt, ingen empati, sier Mogens Albæk.

–  Et krenket og slått barn, blir alltid på vakt, blir redd for verden, redd for andre, tar avstand. Et barn som har fått kjærtegn og trygghet, vil utforske verden og våger nærhet til andre. Arbeidet består i å endre grunnstemningen i hjernen. Vi kan bygge den om. Ved å gi mennesker overdoser av det de ikke har fått, la dem få erfare det de aldri har erfart, det som virker helende. På den måten kan vi være med å skape lekende optimistiske erobrende mennesker som hopper ut i livet og blir rause med andre, mener de to psykologspesialistene.