Et av de mest positive øyeblikkene i livet mitt var i 1988, da jeg snakket med en liten gutt på rommet hans og en annen liten gutt kom inn. Jeg ble presentert med disse ordene: "Dette er Ingrid. Hun har også vært utsatt."
Minnet lyser fremdeles i sinnet mitt, med et ekstradryss av Tingeling-glitter: Tiden sto stille, og vi nøt følelsen av gjenkjennelse, av tilhørighet, av å se hverandre og bli sett.
Denne bloggen er opprettet for disse guttene, og for alle andre som trenger å se og bli sett.
De to guttene sa : "Vi må fortelle folk at slike ting er sant!" Og dette er min måte å gjøre det på, samtidig som jeg vil dele det jeg ser fra min synsvinkel ... og vise noen av mekanismene i samfunnet som hindrer oss i å se "at slike ting er sant".
Jeg har et inderlig ønske om en framtid der overgrep mot barn blir sett og stoppet, og der både barn og voksne som bærer usynlige sår og byrder kan være "hele elefanten" i kontakt med samfunnet, helsevesenet og hjelpeapparatet, og erfare ...
- at vi har rett til å vise både svakheter og resurser, problemer og lyspunkter
- at "realistisk" er det nye "positiv" og ...
- at JEG er ikke ALLE
Bonivard la inn en betimelig lenke i kommentarfeltet som jeg embedder her:
JEG er ikke ALLE
JEG er ikke VI
Dette må jeg minne
meg selv på hver eneste dag.
Og videre ...
VI er ikke MEG
VI er ikke ALLE
NOEN er ikke ALLE
Ikke engang MANGE er
ALLE
Og ikke DE FLESTE
De er heller ikke ALLE
Har du funnet en livsoppskrift
som passer for deg?
Som passer for deg
og andre du kjenner?
Som passer for
noen?
Som passer for
mange?
Som passe for de
fleste?
Som passer for
nesten alle?
Da har du et valg:
Du kan oppføre deg som om din livsoppskrift passer
for alle.
Eller du kan,
gjerne mens du forteller om din livsoppskrift,
vite at menneskesinnet er ukjennelig.
Du kan vite at alle
er forskjellige.
Og det gjelder faktisk
for ALLE.
Alle har ulik
egenart, ulike styrker og svakheter, ulike behov.
Noen har usynlig
bagasje, usynlige sår.
Og en livsoppskrift
som passer for deg …
for noen …
for mange …
for de fleste …
for nesten alle ...
for nesten alle ...
Den passer ikke for
alle.
Vet du det?
Viser du at du vet det?
Vet du det?
Viser du at du vet det?
Så utrolig sant, det som passer for meg passer ikke for deg og motsatt.
SvarSlettDet som kanskje kan være ved å fortelle hva som kanskje fungerer for meg er at andre kanskje ser at det finnes veier ut, og at noe kanskje kan være verdt å prøve noe lignende,eller finner ut at det passer overhodet ikke
Ja, det du skriver er viktig.
SlettKanskje det er en tanke å begynne med å understreke at "dette virker for meg" når vi forteller om noe som virker?
Og kanskje "dette hører ikke meg til" er en bedre reaksjon enn "dette er feil/negativt/dumt"?
Jeg er heller ikke alle.
SvarSlettTrives på din blogg, for her finner jeg gjenkjennelse, og da blir jeg ikke så alene, om å kjenne på det jeg kjenner på, litt løselig sagt:)
Løselig, kanskje, og svært så forståelig. Mandagsklem til deg <3
SlettSier JA!
SvarSlettOg assosierer, som den akademiker jeg er, til god akademisk skriveskikk. Å holde orden på hvem som sier hva og hvem som tolker hva og hvem, mener jeg. Og gjøre tydelig når du snakker for deg selv -
Takk Ingrid.
Det er ein flokk som samlast her med jamne mellomrom som syng:
SvarSlettDu er deg
og eg er meg
og saman er vi
vi!
Marit Elisabeth, den teksten vekket ubehagelige reaksjoner fra min misjonsbarndom. Hvordan er resten av sangen? Jeg fant den ikke på nettet.
Slett
SvarSletthttp://www.youtube.com/watch?v=jVygqjyS4CA
TAKK! Den hadde jeg helt glemt! Nå er den lagt inn i selve teksten.
SlettGlemmer i blant at min oppskrift for livet ikke passer som fot på pose for andre.
SvarSlettTakk for påminnelsen.
Mormor
Jeg må minne meg selv på det hele tiden :)
Slett