Oppdatering i desember: Kroppsbasert livskontakt og strykebrett i ryggen

I tilfelle noen tror at jeg skal skrive om luftige New Age-greier, begynner jeg med å lenke til en bok:

Eldri Steen; Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen

 «Forfatterne, som har tatt doktorgrad på pasienter med kroniske muskel- og skjelettsmerter, presenterer her sitt behandlingsopplegg som ikke går på medisinering, men på økt bevissthet om hvorfor kroppen roper så høyt. Gjennom pasienthistorier viser forfatterne hvordan man kan lære å forstå og fortolke tegnene fra egen kropp, og bli inspirert til å gjøre noe selv.»

Jeg har ikke tatt doktorgrad på noe som helst, men jeg har lest denne boka. Og det Eldri Steen og Liv Haugli beskriver, det er noe jeg gjør selv. Noe jeg har gjort selv i snart 30 år. 

Noe jeg fant ut på egen hånd. 

Noe en psykiater hørte som «Vil ikke ha hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene», da jeg sa at jeg var i stand til å se om det var samsvar mellom mine følelser, fantasier og virkeligheten helt uten hans hjelp. 

Jeg sa at jeg godtok det han kalte "realitetene" som psykiatriske tolkninger av virkeligheten, og jeg sa at jeg ikke var enig i de tolkningene. Jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige. 

Jeg var kanskje så udiplomatisk at jeg sa at hans opplegg ... å innse at han hadde rett og jeg var feil ... ikke handlet om hjelp, men var et krav om underkastelse. 

Jeg vet at jeg var så udiplomatisk at jeg sa at jeg ikke ville være dopen til psykiateren - og det er en annen historie. 

Tilbake til Steen og Haugli: Jeg har ikke boka deres for hånden og får ikke sjekket, men så vidt jeg husker, syntes deres opplegg å være relativt luftig  i forhold til Pizzaprosessen som var mitt alternativ til psykiatrisk help.  

Det er også en annen historie.

Dagens historie begynner med at Hjelpevesenet saboterte min kroppsbaserte livskontakt i senk på 80-tallet, da det i et anfall av psykiatrisk allvitenhet borderlinet meg i stedet for å gi meg det jeg trengte og ba om: Ro til å gå mine egne veier og la tiden vise hvordan det gikk.

Og jeg tenker: Hva er evidensbasert viten verd når  faktsajekking er irrelevant?

Er det slik at bedringsprosesser bare er relevante hvis de er psykiatriske "realiteter"? Eller hvis de er annen "hjelp" fra helsevesenet? Eller et "tiltak" eller en "aktivitet" i NAV?

Forlanger Hjelpevesenet at jeg skal være passiv mottaker av noe som andre har funnet ut? 

Er Hjelpevesenet i stand til å vite at mennesker selv kan finne ut hva som hjelper dem, at de selv kan gjøre det som trengs for å hjelpe seg selv? 

Er "Vi gir mennesker muligheter" et vakkert NAV-selvbedrag, der virkeligheten er at NAV setter mennesker på sidelinjen og gir dem tiltak og aktiviteter som NAV har funnet på og ikke noe annet enn det?

Jeg har nylig ventet i over 2 år på en fibroutredning, og i ventetiden jobbet jeg intenst med kroppsbasert livskontakt. 

Mine «utbredte muskelsmerter» ble så mye bedre at jeg avslo tilbudet om utredning da jeg endelig fikk det, og det avslaget likte ikke en ekstern lege som skrev en intern NAV-rapport. *

Dessuten er ikke det jeg driver med, slik det er beskrevet her:  http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/nav-oppdatering-17102012.html 
«en aktivitet», ifølge den eksterne legen. 

Men jeg vil påstå at kroppsbasert livskontakt i aller høyeste grad er en aktivitet … en isbrelangsom, tilsynelatende inaktiv, selvstyrt aktivitet som er mest effektiv når Hjelpevesenet samhandler i stedet for å sabotere.

NAV er opptatt av samhandling. Men samhandling er som samleie ... når ikke likeverdige parter gjør det med like stor respekt for hverandres integritet, er det i beste fall ydmykende for en av partene. 

Og det kan være skadelig. Svært skadelig. Noen ganger uten at noen av partene merker det. 

***

For meg er det lettest å få livskontakt via kroppen når jeg har alenetid på et sted der ingen kjenner meg, der jeg ikke trenger å forholde meg til andre mennesker og til hverdagens måogskullekunneburder. 

Når jeg er ferdig med min egen avfloking og energiopplading, skal jeg kanskje tilby slik alenetid til mennesker som trenger det, kombinert med det-er-lov-tid ... tid som tillater at man merker hvordan kroppen har det.

Noen av oss merker ikke det. For lenge siden utbrøt en fysioterapeut oppgitt da hun jobbet med skuldrene mine:  «Hva er det med dere som bare holder på og holder på? Kjenner dere ikke at det gjør vondt?» «Nei,» sa jeg. «Jeg lærte i hvert fall å kople ut for lenge siden.»

Overlevelse var det motsatte av å ta vare på kroppen. Overlevelse var å ignorere den. Og det var jeg flink til.

Når jeg omsider får kontakt med kroppens vondter, kan jeg gjennom dem få kontakt med gamle minner og frosne følelser. Og når jeg har tint følelsene og tatt noen runder med pizzaprosessen, får jeg det bedre, både i kropp og sinn.

Men i sommer var det lite alenetid, og jeg fikk et grundig tilbakefall av «ikke merke». 

Jeg merket ikke at jeg hadde et strykebrett i rygg og nakke. Ble plutselig klar over det da jeg kom på at det ville være lurt med avslapsningsøvelser … og det viste seg å være umulig. Strykebrett kan ikke slappe av.

Nå vet jeg fra gammelt av at strykebrett i ryggen kan være et tegn på at livskartet mitt ikke stemmer med terrenget, så jeg begynte å se på kartet.

Fint liv, deilige sommerdager med familie og venner, energipåfyll i lange baner. Interessant jobb og nok penger. Dårlig konsentrasjonsevne og litt vondt her og der, riktignok, men ellers var alt bra og glasset var nesten fullt. På solsiden stemte kartet fint med terrenget.

Så var det et stort hvitt felt på livskartet som jeg ikke hadde merket på en god stund. Det var et område der det sto …

HCSVNT DRACONES

Skyggesiden. Dit jeg ikke ville. Nytter ikke å tvinge eller presse seg bort dit heller, når det er sånn, må bare vente og tillate dragene å komme fram. Og det gjorde de først da jeg omsider fikk innsyn i den interne rapporten fra den eksterne NAV-legen.

Den største og styggeste dragen heter Borderline, og den hoppet ut av den interne NAV-rapporten.** Jeg fikk diagnosen i 1988. Og slik så jeg ut i Hjelpevesenets øyne da jeg ble borderlinet som verst: 

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/borderlining.html

Riktignok har diagnosen forsvunnet fra den elektroniske mappa mi, men ennå har ingen tatt stilling til den. Og nå har jeg tegnet en Borderliner inn i det hvite feltet på kartet.  Der skal den være inntil Hjelpevesenet melder at «det vi gjorde på grunn av diagnosen skadet deg». 

Jeg holder ikke pusten. 

Det er sunnere å ha en synlig drage foran meg enn et strykebrett i ryggen.

I oktober snakket jeg med fastlegen. (Oppdatering til fastlegen 18.10.12) Og jeg spurte om han noen gang hadde vært i en situasjon der han var forventet å krumme ryggen og bøye nakken. Det hadde han ikke. Jeg forsøkte å forklare hva Hjelpevesenet indirekte forventet av meg. Tror ikke jeg nådde fram.

En annen drage heter Skrekk. Den tegner jeg også inn i det hvite feltet på kartet. Det er bedre å ha en redsel jeg er oppmerksom på, kan forholde meg til, enn å ha et strykebrett i ryggen.

Jeg er redd. 

Jeg er redd for å rette ryggen og løfte hodet i kontakt med Hjelpevesenet. 

Sist jeg rettet ryggen og løftet hodet, ble jeg halshogd. 

En borderliner har ikke hode, ikke tanker, ikke synspunkter, ikke erfaringer … bare følelser og fantasier og symptomer og uhensiktsmessig atferd. 

Jeg ble oppfordret til å «ta ansvar» - det vil si blindt underkaste meg ekspertene på psykisk helsevern. Som lever i et alternativt ekspertunivers der de er beskyttet mot ansvar for konsekvensene av sine ekspertvurderinger og eksperthandlinger.

Der konsekvensene er pasientens uhensiktsmessige atferd som bekrefter at ekspertvurderingene var korrekte. 

Jeg har grunn til å være redd. 

Grandiosa heter den tredje dragen. For ti måneder siden skrev jeg «Jeg vil ha tilbake "grandios", og jeg avsluttet med:

Sykgjøringen av dette begrepet skremmer meg. Det dukker opp som troll av eske når jeg retter ryggen og får meg til å krype sammen i skrekk.

Jeg kan se at mine medmennesker er praktfulle, storartede, storslagne. Og tør ikke se at jeg er det.

Gradvis, i løpet av dette året, har jeg trosset den skrekken. 

Uten å merke at strykebrettet kom tilbake på plass ... kroppens gamle forsvar mot redselen for å bli halshogd hvis jeg retter ryggen og løfter hodet.  

Den redselen, redselen for å rette ryggen, den er gammel, den … jeg kan ikke huske når den ikke har vært en del av meg.

Den interne NAV-rapporten var den utløsende faktoren som oppløste strykebrettet. Det er fint å kunne se skrevne ord og konstatere at: "Ja, akkurat så ille er det. Det er ikke jeg som bare overreagerer og er feil. Det er en avgrunn mellom den personen jeg er i resten av livet mitt, og den Hjelpevesenet ser."

I NAV er jeg ikke et selvstyrt individ med styrker og svakheter, resurser og problemer … jeg er satt på sidenlinjen. En innfødt. NAV gir faen i hva jeg trenger for å komme i full jobb igjen, NAV er bare opptatt av hva NAV kan gjøre for meg – som et makabert ekko av min barndoms rasistiske misjonærer.

Kanskje dette er overdrivelser og urettferdige og borderlineske tanker. 

Jeg håper det. Jeg kommer til å bli både lettet og glad om det viser seg at jeg tar feil.

Foreløpig ser jeg nå veien videre: Bli kjent med min indre benektede Borderliner og min indre Skrekk og Grandiosa, møte dem med respekt og anerkjennelse, høre hva de har å si, slik jeg møtte den indre kritikeren som mente at verden ville bli bedre om jeg var død.

Indre Borderliner er en variant av Indre Kritiker, som, for å sitere fra «at vi alle vil leve», formidler «et etsende konsentrat av tilbakemeldinger jeg hadde fått av andre. Om at jeg var feil.» For å hjelpe meg med å overleve. 

De andre har også sine budskap til meg, og – med deres hjelp –  skal jeg oppføre meg som om jeg har anledning til å ta ansvar i kontakt med Hjelpevesenet.

Og se hva som skjer.

* Jeg skal legge inn et bilde av rapporten etterhvert.
** Ordet er ikke nevnt, men sykgjøringen er tydelig.