Og her er en artikkel på engelsk ...
http://www.radio.cz/en/section/special/vaclav-havel-from-bourgeois-reactionary-to-president
... der det blant annet står:
"Et av Havels sentrale prinsipper som dissident var å oppfordre mennesker til å leve i en tilstand av indre frihet, prøve å oppføre seg som om de levde i frihet. Det var en enkel, men frigjørende tanke."Svært frigjørende, ja, og den oppfordringen skal jeg følge. Men jeg har ikke lyst til å snakke om mangel på frihet her i superdemokratiet Norge, for jeg er redd det kan bekrefte at det var korrekt å borderline meg.
Jeg bruker ordet "ansvar" i stedet, og beslutter å oppføre meg som om jeg har anledning til å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med Hjelpevesenet.
Lenke til innlegg om frihet og ansvar på engelsk:
http://freudfri.blogspot.no/2011/02/freedom-is-opportunity.html
Jeg skal oppføre meg som om jeg har anledning til å ta ansvar for å lære å stole på og utnytte resursene mine, bli kjent med mine svake sider, beskytte grensene og integriteten min, arbeide for å løse problemene mine, foreta valg og ta standpunkt i henhold til tankene og synspunktene og erfaringene mine.
Det har jeg anledning til i hele resten av samfunnet ... men har jeg det i Hjelpevesenet?
Jeg låner noen ord av Stein Mehren:
Jeg spør ikke lenger så ofte
hvem jeg er
Jeg viser det
så andre kan vise meg
hva jeg betyr for dem
Da jeg levde "som om" i 1988, betydde jeg Borderliner.
Det har nylig gått opp for meg hvor redd jeg har vært etter at jeg vendte tilbake til Hjelpevesenet.
Og nå?
Vi får se.
Desverre ble mitt inntrykk av hjelevesenet: "nå ta vi ansvaret, for hvem du var, er og kommer til å bli".
SvarSlettDette har fylt meg med avmakt i mange år etter, og jeg kommer til å fortsette å skrive/snakke om det, til jeg vet, at de som burde høre, hører, og det kan jo bli resten av mitt liv, kan det se ut som.
Krysser fingre for dine møter med helsevesenet Ingrid.
Klem.
Takk, Bibbi. Og jeg krysser tilbake, med varme ønsker om god støtte til alle som trenger hjelp.
SvarSlettEN ung kvinne skrev nettopp: "Både når det gjelder NAV og leger så føler jeg meg som en tilskuer på sidelinjen til livet mitt."
Tenk på de enorme mengdene med menneskeresurser som går i dass når mennesker blir møtt på den måten???!!!!!
En tilskuer på sidelinjen til sitt eget liv, det var godt sagt, og jeg tror vi er noen, som har fått kjenne på det.
SlettInnimellom går årene, og som du sier Ingrid, det er nok en god del ressurser, som går rett i dass, og fremdeles skal det helst ikke sees, eller snakkes om.
Akkurat det gjør meg forbannet.
Jeg er overbevist om at det er sunt å være forbannet over slike ting ... og den mest konstruktive harmen er nok den som også har kontakt med sårbarhet. Det er fint å ha noen å være sint sammen med, også via sosiale medier <3
SlettIngrid, jeg krysser både fingre og tær, for deg. Og tror på deg.
SvarSlettJeg merker meg at du skriver:
"Jeg skal oppføre meg som om jeg har anledning til å ta ansvar for å lære å stole på og utnytte resursene mine, bli kjent med mine svake sider, beskytte grensene og integriteten min, arbeide for å løse problemene mine, foreta valg og ta standpunkt i henhold til tankene og synspunktene og erfaringene mine."
Spesielt dette med å beskytte grensene og integriteten. Det er her jeg kjenner at jeg ikke kan ha noe med en del type hjelpere å gjøre, for da kan det hende at jeg ikke klarer dette. Jeg har erfart at det ikke gikk, den gangen. Som om jeg må ha løst problemet jeg trenger hjelp til; bl.a. å sette grenser, før jeg får hjelp til det. Rart.
Og det bekymrer meg, ikke bare for egen del, at hjelpesystemet nærmest forutsetter dette, av folk som trenger hjelp. At ikke hjelpesystemet forstår virkningen av makt av alle sorter.
Takk, gamle ugle, og vet du hva? Jeg har ikke tenkt på det sånn, men jeg tror på meg, jeg også. Det blir som stå fram med sin historie eller sette grenser overfor familie/venner ... det kommer en tid da ubehaget ved å IKKE gjøre det er større enn ubehaget ved å gjøre det. Og der er jeg nå.
SlettBeskytte grensene og integriteten, ja. På 80-tallet trodde jeg at det var en selvskreven rett i kontakt med Hjelpevesenet, at man antok at jeg beskyttet integriteten inntil det motsatte var bevist.
Nå er utgangspunktet mitt at jeg blir gledelig overrasket hvis det viser seg å være mulig å ta ansvar og beskytte integriteten.
Makt, ja ... det var noe jeg tok opp på SMI uten å nå fram: Misforholdet mellom makten en hjelper har overfor enkeltpersoner som trenger hjelp - og følelsen av avmakt man som hjelper har overfor den samlede tyngden av behov som presser på hele tiden.