BARNET SOM IKKE VIL DØ

(skrevet i 1986)

Jeg ser et barn. Et krigsskadd barn som har overlevd tortur og forræderi. Det synes ikke på henne, men jeg ser det i hånden jeg holder. En skjelving, som om hun vil rømme. Jeg kjenner bølger av mistillit og behov. Det hun ønsker, aller mest, er å kunne stole på noen. Hun er alltid blitt forrådt.

Jeg sitter med ryggen til et tre. Hun står foran meg. 

En del av henne er langt, langt borte, et sted der ingen kan nå henne. Den delen hun skjuler for å overleve.

En del av henne lengter etter å sette seg i fanget mitt og gi etter for sin lengsel etter kjærlighet. Men hun vet at hun ikke kan stole på meg. Jeg har forrådt henne tidligere, og jeg kan gjøre det igjen.

Hun rømmer ikke. Det kan hun ikke. Hun er meg.

”Jeg elsker trær, ” sier jeg til henne. ”Trær forandrer seg aldri. De blir aldri borte. Hvis du hogger et tre, står stubben igjen i lange tider. Trær og fjell bare er der, de gjør oss ikke noe vondt.”

Hun nikker. Taus.

”Jeg har såret deg. Det vet jeg nå. Jeg ville det ikke, jeg mente det ikke, men jeg har gjort det. Jeg kan ikke be om tilgivelse, det ville være å bagatellisere skadene dine og mitt ansvar for dem. Jeg kan bare si at jeg ser deg. Jeg kjenner smerten din. Jeg ser arrene du har skjult så lenge. Jeg ser hva jeg har gjort, og jeg tar ansvaret for det, og da kan jeg se din styrke og ditt mot.”

Hun snur seg bort. ”Jeg er ingenting.”

”Du har alltid trodd at du var feig. Og det har jeg også. Men tenk på hva du har levd. 

Torturister vet at den beste måten å bryte ned foreldre på, er å skade dem så barna ser det. Eller å skade barna så foreldrene ser det. Et barn trenger sine foreldre, Barnets eksistens avhenger av foreldrene og andre pålitelige voksne. Å se at foreldrene er hjelpeløse, blir skadd eller ikke kan hindre at barna blir skadd, er det verste et barn kan oppleve, sier lederen for senteret for torturskadde i Danmark. Du og jeg vet om noe som er verre – å være hjelpeløse og bli skadd av mennesker vi trenger.”

Hun setter seg foran meg. Halvt på flukt fremdeles. ”Jeg var redd hele tiden.”

”Ja, du var redd. Og du hadde god grunn til å være redd. Men du ga ikke opp. Og hva er mennesker som ikke gir opp, selv om de er redde?”

Sta? Modige?” Skyggen av et smil. ”Jeg er modig.”

”Du er veldig modig.”

”Jeg er modig. Men jeg blir redd når jeg sier det.”

”Det blir jeg også. Husk at du er meg. Jeg har rømt fra deg i hele mitt liv, men vi hører sammen, du og jeg. Din smerte er min smerte, din ensomhet er min ensomhet, din sorg er min sorg.”

Hun rister på hodet. ”Dette er feil. Du er aldri redd. Du greier alt mulig. Jeg er mislykket.”

”Nei. Jeg har prøvd å miste deg, glemme deg, stenge deg inne i sjelens mørke kjeller, men det er umulig. Vi er den samme. Vi er ett.”

”Men hvorfor har du, som jeg trengte å stole på mer enn noen annen, forrådt meg? Vet du hva som er aller, aller verst? Å være usynlig. Uberørbar. Å skrike så høyt jeg kan – inn i ingenting.”

”Jeg kan ikke forklare hvorfor. Skal jeg prøve?”

Hun nikker.

Nå er det jeg som vil se bort, men jeg tvinger meg til å se på henne. ”Husker du alt det der med å smile verden, så smiler verden til deg; de mente ikke noe vondt med det; ikke tenk på det, så går det nok over; barn glemmer så lett; det er sikkert min skyld, alt sammen? Jeg trodde på det. Jeg trodde virkelig at hvis jeg sluttet å tenke på deg, ville du bare visne bort og forsvinne.”

Et skarpt smil. ”Men det gjorde jeg ikke.”

”Nei, du gjorde ikke det. Og jeg er glad for at du ikke gjorde det, for du er min sjel. Jeg har møtt mange som har greid å stenge bort det verkende barnet de har i seg, og det får dem til å stenge av for smerten til alle barn. Takk for at du nektet å bli stengt bort. Hva gjør det deg til?”

”Uoppdragen? Masete? Mener du det alvorlig? Får jeg lov til å si … utholdende?”

”Du er et modig og utholdende barn. Og mye mer enn det. Og jeg elsker deg.”

"Går det an?"

”Ja. Jeg elsker deg. Det har vært en mur av skyldfølelse mellom deg og min kjærlighet til deg. Nå vet jeg at det eneste som kan få denne muren til å falle, er ansvar. Jeg må ta ansvar for det jeg har gjort mot deg. Se hvor mye jeg har såret deg. Ikke gjemme meg bak en mur av forklaringer og logikk. Jeg har vært redd deg, prøvd å rømme. Hva blir jeg da?”

”Feig.”

”Det stemmer. Jeg er feig. Og jeg skal ikke be deg tilgi meg eller stole på meg eller noe som helst. Jeg skal ikke love å ikke såre deg mer heller. Men nå skal jeg se deg. Høre på deg. Oppleve det du har opplevd.”

”Lover du at du ikke stenger meg i kjelleren igjen?”

”Jeg tror jeg må love noe annet. Jeg lover at hvis jeg ser eller hører eller opplever så mye at jeg stenger, skal jeg si ifra. Da vet du at det ikke er din skyld. Da kan vi fortsette en annen gang.”

”Det er vondt. Jeg har levd dette. Vondt å bli gjort usynlig av en som bare skal høre det.”

”Det er vondt. Veldig vondt. Og du er modig.”

”Jeg er modig. Jeg trodde jeg var feig, men jeg er modig. Jeg trodde jeg var syndig og slem også. Ikke le av meg. Det gjør også vondt. Hvorfor ler dere?

”Jeg tror vi ler for å gjøre barn usynlige. Vi ler av sånt som vi prøver å rømme fra. Og vi ler av det vi ikke forstår. Egentlig er du helt sannsynlig. Du har overlevd.”

”Ja. Jeg har overlevd. Og nå vet jeg hva du skal gjøre for meg. Du skal høre på meg. Tro på det jeg sier. Gjøre noe med det. Du skal vise at jeg kan stole på deg.”