Oppdatering til fastlegen 18.10.12

Den første delen er her: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/nav-oppdatering-17102012.html

Legger også ut et skriv jeg leste høyt for fastlegen dagen etter møtet med NAV. Det som står her er fremdeles vondt og vanskelig å berøre. Jeg hørte at stemmen min var svært presset da jeg leste det, og jeg hadde aldri greid å holde tråden uten manus.. 

Etter en innledende runde med "Dette har vi snakket om før" og "Kan du ikke legge det bak deg?", ble det en fin dialog, og det vi snakket om hører foreløpig til i det private rom. Men jeg får i hvert fall sykmelding. Og vi er enige om at jeg ikke har fibromyalgi. 

Jeg tenker på pionerene som kjempet for å få fibro godkjent som diagnose ... og syns det er litt rart at jeg kjemper mot den. Men den hører ikke meg til. Jeg begynte å behandle problemene mine som senvirkninger etter overgrep i 1987. Helsevesenet valgte å torpedere prosessen jeg var i den gangen, og den har ligget i dvale i 20 år. Nå har jeg valgt å gjenoppta den - og nå er  senvirkninger etter  helsevesenets retraumatisering det største problemet. 

                        

Kommentarer og anonymiseringer i rødt. 

Oppdatering til fastlegen 18.10.12: 

Konklusjon:

• Jeg har behov for mer tid (se brevet til NAV, vedlegg A) 
• Jeg har også behov for å være åpen om at jeg behandler senvirkninger etter overgrep. Jeg har ikke det minste imot diagnosen «utbredte muskelplager», for det har jeg, men «fibromyalgi» er en nedoverspiral som fører til uføretrygd. Og slik jeg ser det, er «senvirkninger etter overgrep» konkrete livsproblemer som kan løses – og som kan føre til forbedret arbeidsevne. 
• Jeg er redd i kontakt med helsevesenet. Ikke paranoid. Det er ikke paranoia hvis det har skjedd før. Det som har skjedd før, var at en prest gjorde meg til sexobjekt da jeg var liten, og at helsevesenet senere gjorde meg til objekt for psykisk helsevern. Nå trenger jeg å være subjekt i mitt eget liv, også i kontakt med helsevesenet. Og jeg trenger å vise redselen min. 
• Det eneste konstruktive jeg kan komme på, er å spørre pasientombudet om det som står i vedlegg B ("Realitetene") fremdeles er sannheten om meg i helsevesenet. Er det foreldelsesfrist på psykiatriske skråsikkerheter? 

Jeg legger ved brevet jeg tok med til NAV i går, sammen med vedleggene. Og siterer det jeg skrev der: «det er slett ikke nødvendig å lese alt. Jeg vil bare dokumentere at jeg jobber seriøst, med seriøse hjelpemidler, selv om det jeg gjør er utenom det vanlige.»

Jeg måtte be NAV om en ny AAP-periode. I det siste halvåret har det gradvis gått opp for meg at jeg, helt siden jeg vendte tilbake til helsevesenet i 2005, har vært livredd for å vise mine reelle symptomer og problemer, mine reelle resurser og sårbarheter. Og årsaken er den behandlingen jeg fikk da jeg sto fram som incestutsatt – da Overlege DPS fortalte Kommunelege eks-primærlege at jeg var «et tungt tilfelle». Det var ikke mine problemer som ble behandlet etter det, men psykiatriske fordommer om incestutsatte.

Og for alt jeg vet, er det slik fremdeles. Det er ikke dokumentert, men i vårt første møte ga Overlege DPS meg valget mellom å innse at han hadde rett, eller klage og få bekreftet at han hadde rett. Klemma han satte meg i den gangen er ikke borte. Han har den samme maktposisjonen, og ingen i helsevesenet har vist at det er plass til mitt tredje alternativ: Å godta det Overlege DPS sa som hans tolkninger av virkeligheten, være uenig og foreslå at vi kunne enes om å være uenige.

Overlegen er fremdeles overlege, kommunelegen er fremdeles kommunelege, en psykolog har erklært at behandlingen deres var «psykoterapeutisk korrekt» og fylkeslegen har slått fast at overlegen hadde rett.

http://ingridvaa.blogspot.no/2011/02/brev-fra-fylkeslegen.html

Jeg evner ikke å forstå hvordan atferden til legene og psykologen vernet min psykiske helse, men jeg godtar at det de gjorde er i samsvar med psykiskhelsevernloven.

Samtidig er det opp til meg å gjøre noe med skadene jeg fremdeles sliter med etter årene med korrekt og lovlig psykisk helsevern.

Helsevesenskadene, som rev opp og forsterket barndommens skader, var så store at det har tatt disse tre sykmeldingsårene å oppheve fortrengningene og forsvarene jeg automatisk tok i bruk for å kunne jobbe og fungere på 90-tallet. Og årsaken til alle skadene kan beskrives med to ord: Avmakt og skam. Som barn var jeg slem og syndig når jeg beskyttet integriteten. Helsevesenet satte meg i en liknende situasjon ved å vite at det var sykt å beskytte integriteten. Og i begge situasjoner var mennesker med makt skråsikre på at de gjorde det rette.

Uten å være klar over det, har jeg vært redd for at også du skal bli veiledet i å gi meg lov til å innse at jeg kan komme til kort … og ikke si noe til meg. Og jeg er fremdeles redd for det. Det satt langt inne å innrømme dette, og jeg håper du ikke blir fornærmet over denne mangelen på tillit. I utgangspunktet hadde jeg like stor tillit til Kommunelege eks-primærlege som jeg har til deg, og jeg klandrer ham ikke så veldig for at han gjorde som kommunens psykiatriske veileder anbefalte.

Hvordan hadde du reagert i en liknende situasjon? Hadde du vært like autoritetstro? Et ekkelt spørsmål, men jeg stiller det allikevel. Og forventer ikke svar.

Takk for at du sa «De har nok ikke sett hvor resurssterk du er» da jeg først fortalte om det som hadde skjedd. Det setter jeg stor pris på, jeg får klump i halsen hver gang jeg tenker på det. Og det alene er ikke nok til at jeg kan stole på deg – eller på helsevesenet.

Jeg har omsider sluttet å spy når jeg ser det helsevesenet mente å vite om meg: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/02/realitetene-1991.html. (Vedlegg B)

Men ingen har fortalt meg at dette ikke lenger er gyldig informasjon om meg og mine problemer. Og nå spør jeg direkte: Er det fremdeles gyldig?

Du har sagt at jeg ikke kan klage fordi «saken er foreldet».  

Og hvordan er det med skråsikre, feilaktige  og skadelige psykiatriske sannheter, som de i vedlegg B? Blir de foreldet? Har pasienten i så fall rett til å vite det? Er det sykt og kontrollerende av meg å rippe opp i dette?

Jeg spør deg direkte: Hva mener du om det som står i vedlegg B?  Gjelds påstandene der fremdeles? (Selv etter gjentatte gjennomlesninger kom dette spørsmålet to ganger. Det viser vel hvor viktig det var for meg å vite hvor fastlegen står. Det vet jeg nå, og svaret hans forblir mellom oss to.)

Kan de plutselig bli gyldige hvis jeg får en hjernesvulst som gjør at jeg oppfører meg merkelig?

Jeg har gjort mye for å finne ut av situasjonen:

Jeg har spurt hvor det ble av borderlinediagnosen man var så sikker på at jeg hadde, uten å få svar.

http://freudfri.blogspot.no/2011/02/flokerydding-i.html

Jeg har bedt om mekling, og det ble avvist.

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/reprise-nske-om-mekling-sendt-270211.html

Jeg har bedt Overlege DPS og Kommunelege eks-primærlege om svar på spørsmål, uten respons. http://ingridvaa.blogspot.no/2012/02/jakten-pa-borgerrettighetene-fortsetter.html

Er det forventet at jeg skal legge det som skjedde bak meg og late som ingenting? En slik reaksjon er kanskje normal innen psykisk helsevern, men den er ikke psykisk sunn. Dette er et vanlig atferdsmønster i dysfunksjonelle familier.

Og inntil helsevesenet viser meg noe annet, velger jeg å betrakte helsevesenet som en dysfunksjonell familie. http://ingridvaa.blogspot.no/2011/12/avfloking-vi-helsevesenet-som.html.

Mens jeg fremdeles leter etter grunner til å stole på helsevesenet. 

Hilsen Ingrid