tirsdag 3. juli 2012

Grenser og voldtekt


Fra min synsvinkel viser dette hvor viktig det er at barn får vokse opp med intakte grenser, intakt integritet:

"Allereie sårbare grupper er meir utsette for valdtekt"

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8229870

Sitat:
Oddfrid Skorpe Tennfjord meiner forsking som syner at valdtekt rammar skeivt må ha konsekvensar for korleis me forebygger valdtekt.
– Me må la det synke inn at det er nokon i samfunnet vårt som er meir utsette for overgrep enn andre, seier ho.
– Spørsmålet er kva me skal gjere med den kunnskapen. Det må i alle fall ikkje brukast for å leggje stein til byra for dei valdtekne, seier ho.


Noen tanker og et spørsmål:

Det å bli voldtatt og det å voldta er to sider av de samme integritetsskadene.  

Integriteten er vår psykiske hud.
Når vi er flinke til å fortrenge våre integritetsskader,
utvikler vi en psykisk rustning i stedet.
Vi merker ikke når integriteten blir skadet,
Og vi merker ikke at vi skader andres integritet.

Når den psykiske huden er sterkt skadet, merker vi ikke faresignaler, og når vi har lært som barn å være objekter for voksne, kan det mønsteret følge oss inn i voksenlivet.
 
Eller vi går over i den motsatte rollen, og bruker andre som objekter for å rømme fra det hjelpeløse barnet vi var. Fordi vi ikke merker når vi går over andres grenser.

Blir det forsket på sammenhenger mellom integritetsskader i oppveksten og det å voldta/bli voldtatt?




Relevante lenker:




(Jeg får ikke bort den hvite bakgrunnen enkelte steder. Er det noen som har en løsning?)

13 kommentarer:

  1. Fjerne den hvite bakgrunnen:

    Klipp ut hele teksten i innlegget. Klikk så på Rediger HTML over innlegget. Fjern all tekst som da kommer fram. Lim så inn teksten du klippet ut. Klikk på Skriv, og gjør så lenkene klikkbare. Ferdig.

    SvarSlett
  2. Jeg tenker du tar opp noe veldig viktig når du sier at den integritetskadede ikke merker faresignaler. I det alternative miljøet snakkes det iblant om The Law of Attraction. (Boken The Secret, for exempel.) Med det menes det at likt tiltrekker likt. Det kan tolkes som om offeret har vært som en magnet og trukket til seg overgriperen. Det er en helt forferdelig skyld og skambelastning!
    Det er noe helt annet å si at man ikke har lært seg å se faresignalene, og dermed noe konkret å lære seg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så enig. Så enig! Og hva med "The work", der man skal snu "Han voldtok meg" til "jeg voldtok ham" og dermed føle seg bedre?

      Integritetsskader er noe vi kan kartlegge og gjøre noe med uten å bli syk-gjort.

      Slett
    2. Håper det, men jeg er redd for mye av forskningen og hva som kommer ut av den. Det begynner som regel, med veldig gode intensjoner, men kan lett ende med at man syk-gjør det som burde heles.
      Ha en god søndag.
      Mormor på muren

      Slett
    3. Sant nok, mormor. Jeg leste nettopp en artikkel i psykiatribloggen om "unnvikelse av opplevelse" som jeg ble helt uvel av:

      http://www.psykiatribloggen.no/?p=140

      Anna-Lena - hvordan ser påstanden om at "unnvikelse av opplevelse er en kjernekomponent i psykiske lidelser" ut fra en psykologs synsvinkel?

      Jeg ble fysisk uvel av denne artikkelen. Fra mitt ståsted er det offerklanding satt i system: Alle de historiene om skadelig terapi som jeg vet om handler om en hjelper som blokkerer sin kundes opplevelse fordi den ikke stemmer med hjelperens tolkning av virkeligheten.

      Kanskje det er på tide å ta fram Alice Miller igjen? Særlig "Du skal ikke merke" og "Den forbundte viten"?

      Slett
    4. Det var et interessant spørsmål. Unnvikelser av opplevelser kan jeg være enig i. Det er en del av å overleve en traumatisk situasjon, noe som jeg mener er grunnen til mange psykiske lidelser.
      Det kan være at den her modellen passer noen, ikke minst de som ikke har slitt med psyken så lenge. Når man sliter vil man ofte prøve forskjellige behandlinger.
      For de som har mye traumaer i sin historie er det her ikke nok, tenker jeg. Det er så viktig å ha noen som ser og bekrefter en nåpr man sliter. Det handler om å plassere skylden der den hører hjemme, og hvordan traumene har påvirket en. Når overgriperen har brukt mye manipulering, og psykisk mishandling, på den skadelidende, da er det mange floker som må løses opp.
      Det er lenge siden jeg leste noe av Alica Miller, men jeg husker godt hva hun skrev. Jeg har, som den kvinnlige psykologen på mine arbeider, møtt mange med traumer. Mindfulness metoder er interessante, men de er ikke nok, tenker jeg. Folk kan være jævlige mot hverandre, og hvis barnets grenser har invaderts gang på gang, da mener jeg, som du, at bevisstgjøring er viktigt, og å arbeide med det her.
      Når det handler om barn som vokser opp i en familje der de er konstant redde, når foreldrene misbruker alkohol eller stoff, mishandler hverandre og barnen, forgriper seg på barnen, og så videre, da har kropp og sjel vært i en kronisk stressberedskap i mange år. Hva gjør det med en kropp og psyke i lang tid? Stressforskning viser mer og mer på hvordan stress i lang tid skader oss. Det er meget interessant når vi kommer til traumer. Det er bare synd at man i Norge likestiller det med ME. Jeg har møtt personer som har vært i kronisk stress i lang tid, og de er ikke sjelden utslitt. Da trneger de en kjærlighetsfull miljø, der de får rom til å slappe av.

      Siden tenker jeg på overgriperne. Hva er det de gjør om ikke unnvike sine smertesomme følelser? Kanskje det er tid for å fokusere mere på deres psykologi. Det er jo dem som skader og traumatiserer andre!

      Den som ønsker å prøve den her typen terapi kan gjøre det, men den kan være for overfladisk for andre som sliter med vonde opplevelser og som har blitt utsatt for mye manipulasjon og psykisk mishandel.
      Jeg lurer på om det gjøres noen studier på langtidseffektene av de her terapiene. Hvis en pasient går i en slik terapi, og ikke blir bra etterpå, da blir det et til mislykkende. Vi må ta opp det her i lyset når traumatiserte opplever at deres sår blir kapslet inn enda mere etter en behandling.
      Psykologer har i flere år vært bekymret over den her quick fix trenden, og det har de tydeligvis hatt rett i. Ja psykiatere også. Politikere er med om å bestemme hvordan helsevesenet skal organiseres og hvor mye penger som skal brukes. De har makt, men har de tilstrekkelige kunnskaper til å se konsekvensene av deres beslutninger.

      Slett
    5. Du skriver: "Stressforskning viser mer og mer på hvordan stress i lang tid skader oss. Det er meget interessant når vi kommer til traumer. Det er bare synd at man i Norge likestiller det med ME."

      Gjør fagfolk virkelig det? Jeg har en utmattelsestilstand som ble utløst av traumatisering, men i det offentlige rom synes jeg traumer og utmattelse svært sjelden kobles sammen.

      Slett
    6. Når det handler om ME plasserer psyko somatikken ME med stress og opphengte stress responser. Når det handler om traumer tror jeg de er inne på noe viktig.
      Dessverre kan det virke slik at mange i helsevesenet tror det handler om å snu sine tanker, og å ta seg i kragen. Her må jeg dessverre gi deg rett, Sigrun.
      Det gir en meget motsigelsesfull bilde.
      Når vi kommer til traumer, da blir det også en motsigelsesfull bilde.
      Det handler i realiteten ikke kun om unnvikelser av opplevelser, arbeide med psykiske forsvarsmekanismer og å snu tankegangen.
      Det er tid for å akseptere at psyke og soma hører sammen. Det er ikke "bare" noe som finns mellom ørene, og å snu tankegangen. Man må se hva traumer gjør ikke bare psykiskt, men også fysiskt.
      Jeg mener vi allerede har så pass mye forskning at vi får en god forklaringsmodell, hvis folk åpner opp for å ta inn nye kunnskaper.
      Quick fix reklamen har hatt fremgang, men realitetene ikke like gode.
      Når jeg var i arbeide informerte jeg mye om de her sammenhengene, og det var mange som kjente seg igjen. Jeg fikk både klienter og leger å lese den svenske legen Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?"
      Når jeg skrev erklæringer til NAV, fortalte jeg om den her stressforskningen og at de kunne lese om det her i Christina Doctares bok. Når jeg gjorde det fikk klientene være i fred fra stress. Jeg kan med varm hånd anbefale den boken til deg og mange andre som kan kjenne seg igjen i stressmodellen.
      Det finns et behov av at fortsette å informere om traumer, stress og utmattelse. Det er jeg enig i.
      Det her er en viktig grunn til å rydde opp i forskjellige diagnosesekker.

      Slett
    7. Mange takk for innspill, Anna-Lena og Sigrun. Jeg har ikke tid til å svare så grundig som jeg ville, men vil skyte inn noe her om stress: På Attfrøingssenteret i Rauland, der jeg var i 2010, fikk vi beskjed om at stress og utslitthet ikke var diagnoser som NAV godtok. Stress, utslitthet, mobbing på jobb, psykisk og fysisk vold i hjemmet ... alt var "depresjon".

      Skriver mer senere ...

      Slett
    8. Rettelse: "attføring", selvsagt!

      Slett
  3. Det ser ut til at depresjons diagnosen kan være en til sekkediagnose. Jeg synes ikke at diagnosen depresjon er dekkende for en utmattelse etter trauma og kronisk stress/alarmberedskap.
    I Sverige har man diagnosen utmattningssyndrom som er en konsekvens av kronisk stress. Her går utmattelsestilstandene inn i depresjonsdiagnosen og ME diagnosen, og det blir veldig rotete.
    Jeg har også vært på Rauland, og der var gruppen viktig. Alle skulle delta i de obligatoriske aktivitetene. De dårligste fikk seile i sin egen sjø, ettersom man skulle satsa på resurser, og å snu om tankemønstrene. Når mange var sluttkjørt den siste uken snakket de om hjemreisesyndromet. Det tror jeg ikke stemte på alle, selv om de sikkert også fantes.
    Det kan være at NAV må lære seg mere om kronisk stress, som kan lede til mange typer av sykdommer. Når NAV har slike regler, da innebærer det at mange får en depresjonsdiagnose som kanskje i stedet burde fått utmattelsesdiagnose. Noe må legen skrive for at pasienten skal få en sykemelding godkjent.
    Jeg kan godt tenke meg at personer som egentlig skulle hatt diagnosen utmattelsesdiagnose, men i stedet har en ME diagnose. Nå lever vi i det samfunn vi gjør, og NAV må ha en diagnose når de skal godkjenne en sykemelding. Man kan ha en depresjon i tilegg til utmattelsen. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg tenker det blir veldig vanskelig å ikke være deprimert om man er utslitt men fortsatt må presse seg til å oppfylle egne og andres krav. Det hadde jeg også blitt om jeg ble presset til å gjøre mer enn hva jeg tåler.
    Når vi kronikere snakker med hverandre, da blir diagnosen ikke så viktig. Vi kan snakke om forskjellige livstemaer og kjenne igjen oss i hverandre, selv om vi sliter med forskjellige ting.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk igjen, Anna-Lena! Jeg var svært heldig med min gruppe i Rauland - vi holder fremdeles kontakten via en lukket gruppe på Facebook, og en del av oss møtes innimellom. Det var mange sprekinger i gruppa, og jeg var avgjort den som var i dårligst form, men jeg følte bare støtte og godvilje fra resten av gruppa hele veien. Og det var mulig å trekke seg helt ut av aktivitetene hvis man trengte det - jeg bevilget meg noen "sovedager", for eksempel.

      Legger bare inn en tanke her som jeg ikke har tid til å utdype: Hva om "Senvirkninger etter overgrep" hadde vært en mulig diagnose?

      Stress og utmattelse skyldes dårlig kontakt med grenser og kropp, fra min synsvinkel, og det er nok mange som har vært nødt til å kople ut slik kontakt for å overleve psykiske og fysiske overgrep av forskjellige slag.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.