oppdatering 06.06.12: Postkort fra komfortsonen

Egentlig burde denne bloggen hete "Utenfor komfortsonen". Det innså jeg nylig, og jeg kommer ikke til å gjøre noe med det. 3-4 navneskift på vel et år får greie seg, og jeg trives med elefanten.

I stedet skal jeg endelig få skrevet et "om meg" innlegg. Og om meg er det å si at jeg har ett bein i komfortsonen. Uten solid bakkekontakt der, tror jeg ikke at jeg hadde greid å synke ned i gørra slik jeg har gjort i denne bloggen.

Jeg har et godt liv.

Jeg har ekorn på terrassen ...

Kort vei til fjellet ... Dette bildet ble tatt 17. mai.

Og gamle morelltrær i hagen.

Jeg bor i en vakker bygd med stor toleranse for annerledeshet: Da jeg sto fram som incestutsatt, var det bare i det lokale helsevesenet at jeg ble møtt med fordommer og forskjellsbehandling.

I mer enn 40 år har jeg hatt et fint forhold til en mann jeg trives godt sammen med, og jeg er rik på god kontakt med familie og venner.

Jeg er så heldig at jeg har en jobb der det eneste som teller er kvaliteten av arbeidet jeg gjør - jeg slipper å tenke på status og image og nettverksbygging og sånt.

Avflokingen min er for det meste ferdig, og om jeg ville, kunne jeg nå bli her i komfortsonen, tørke støv av gyngestolen og vie resten av livet til barnebarn, hygge og håndarbeid.





Og ... "Rikketi dikketi plopp, livet bør være noe mer." Syns nå jeg, da.

Jeg trives i komfortsonen.

Samtidig mistrives jeg ikke utenfor komfortsonen. Jeg må ha et bein der også, det trenger jeg for å finne klarhet, få balanse, være hel. Livet er ikke som i Star Wars-universet, der det fins en mørk og en lys side, og hvis man blir oppslukt av det mørke, blir man til Darth Vader.

Mørke og lys hører sammen og trenger hverandre, som dag og natt, yin og yang, sommer og vinter. Som Ole Brumm ikke sa: Lys eller mørke? Ja takk.

Og nå vil jeg ta en bloggepause 

mens jeg samler løse tråder 

og ser om jeg greier å veve dem sammen til noe vettugt.