lørdag 23. juni 2012

Ingen er det de gjør -
om ondskap, stempling og ansvar

Aller først: Det kan være viktig for en som er i ferd med å frigjøre seg fra overgrep å stemple: En som har levd i mange år under kontroll fra en annen eller andre, trenger sterke virkemidler for å bryte ut. Og …

Hva skjer hvis samfunnet gir beng i stempler som ond, psykopat, pedofil, narcissist?
Og i stedet har som utgangspunkt at alle har ansvar for det de gjør?

Uten redselen for å ”dømme” blir det lettere å se på handlinger:
Vi eier det vi gjør.
Det er en del av oss.
Det gjelder oss alle.
Så enkelt er det.
Eller?


”Vik fra meg, satan!”
Jeg var med som støtte i en incestrettssak en gang, og en av de tiltalte hveste dette til meg da vi gikk forbi hverandre i korridoren. En psykolog hørte det, og hun sa at jeg var en av de få der som ga ham ansvar for det han hadde gjort og samtidig kunne se den sårede lille gutten han selv hadde vært. En del av ham lengtet kanskje etter å snakke med noen som så begge delene.

Jeg har erfart liknende reaksjoner fra andre som ikke fikset tvisynet mitt, blant annet Overlege DPS, som forvandlet denne hendelsen til et symptom på grensepsykose uten å spørre om jeg kunne bekrefte det jeg sa. 

Det er min vinkling på overgrep.
En tvisynt vinkling.
Vi skader andre når vi selv er blitt skadd.
Det er en forklaring, ikke en unnskyldning.
Vi har allikevel ansvar for det vi gjør.


Hva er din vinkling?
Hvis du får vite at en treåring har sagt at "pappa stikker tissen sin i rumpa mi" ... hva er din første reaksjon?

"Vi må ikke dømme." Da jeg var aktivt med i Støttesenter mot incest på 80-tallet, reagerte  forstemmende mange i familien eller vennekretsen slik.

Ikke "et lite barn har det vondt og trenger beskyttelse", men "den som anklages må beskyttes og forsvares".

Jeg var vitne til hvordan samfunnet sviktet barn i nød av frykt for å "dømme" - uten å tenke på at de derved dømte et barn. For løgn og fantasier. Og til en straff som i beste fall var usynliggjøring og mistenkeliggjøring - og i verste fall var videre overgrep og tortur.  

Under samtaler med venner og pårørende av incestutsatte fikk jeg et innblikk i tankegangen deres:

En som voldtar et barn er OND.
Han/hun jeg kjenner er SNILL og HYGGELIG og HELT NORMAL.
Derfor kan ikke han/hun ha gjort dette. 

Og noen ganger ble det en fruktbar dialog der jeg fikk snudd på tankegangen:

Barnet sier ”pappa stikker tissen sin i rumpa mi”.
Barnet sier ikke ”pappa er ond”.
Barnet beskriver noe en voksen gjør. Gjør, ikke er.
Koblingen mellom barnevoldtekt og ondskap skjer i hodet på de som hører dette.
Og det er en refleks som beskytter den sterke mot den svakes anklager.

Det blir så mye enklere hvis vi hører det barnet sier.

Barnet beskriver noe pappa gjør.
Barnet vil ikke at pappa skal gjøre dette mer.
Barnet vil sette grenser og slippe framtidige overgrep.

En som blir anklaget for overgrep er fremdeles den man kjente før man fikk vite om overgrepene.
Med tilleggsinformasjon: 
For en som blir anklaget for overgrep kan allikevel ha gjort det han/hun blir anklaget for.
Og det er den svake som trenger beskyttelse.

***

Dette er bare høyttenking, og jeg er svært interessert i tilbakemeldinger.
Jeg legger det ut nå fordi det var det jeg ønsket å invitere til dialog om i forrige innlegg.




15 kommentarer:

  1. Min første tanke ble, ingen er bare ond, men det finnes gjerninger, som jeg har definert som ondskap. Likevel, ut i fra egne erfaringer har jeg sett mennesker, som har gjort handlinger mot meg som gjør ondt, og jeg definerer som onde. De som har gjort det har flere sider. Sider der de helt sikkert vil kunne beskrives, som snille og gode, der de også gjør ting som er bra. Da jeg fortalte til enkelte i min familie, hva som hadde blitt gjort mot meg, så var jeg voksen, og jeg opplevde at dette ble vanskelig for andre familiemedlemmer, og det "enkleste" var å snu ryggen til meg, og fastholde kontakten med overgriper.

    Jeg har mange ganger tenkt, det ble som å slippe en bombe løs, og for omgivelsene ble det for vanskelig å forstå, eller våge å sette seg inn i dette komplekse, som hadde skjedd over år.

    Det ble mye unnlatende atferd fra familie, og "dette vil vi ikke ta stilling til". På en måte forstår jeg, på en annen måte vil jeg ikke forstå, for jeg hadde trengt noen i det øyeblikket "bomben sprang".

    På en måte blir det å gå gjennom to typer helvete. Det ene ligger oppgjøret med overgriper, og det neste er utestengelsen fra nær slekt, venner m.m.

    Et tredje helvete er, hvis man søker hjelp i behandlingsapparatet, og ikke blir trodd.

    For å si det svært enkelt: dette krever sin mann!

    SvarSlett
    Svar
    1. "Slippe en bombe løs", ja - den som våger å true en gruppes livsløgn, oppleves nok slik.

      Og jeg kjenner meg svært godt igjen i lengselen etter noen da bomben sprang.

      Og i de tre helvetene dine : jeg har skrevet om mine i "Tre lang med ingenting"

      Jeg valgte å bruke ordet "skade" i stedet for "ond" og "ondskap" i min tid på Støttesenteret på grunn av reaksjoner som de jeg beskriver i dette innlegget ... det henger så mange floker på o-ordet.

      Slik jeg ser det, går "jeg/du ble skadet", "de skadet meg/deg" direkte på handlingene, uten noe element av moralisering. Anklage på sak, uten fordømmelse.

      For meg er det å finne slike ord som kan erstatte "flokete" ord og begreper en viktig del av frigjøring og avfloking:

      "De skader fordi de selv er skadet, og de eier det de gjør" : i mitt hode blir dette ryddig og klart, uten ansvarsfratakelse og også uten fordømmelse.

      Slett
  2. Jeg er litt ordfattig for tiden. Vil bare si at jeg følger tankegangen din Ingrid. Og har hatt mine parallelle opplevelser av dette yrkesmessig, med barn som noen mente var slemme.

    SvarSlett
    Svar
    1. Glad for at du følger den. Takk for at du sier det.

      Slett
  3. Kjære Ingrid. Takk for deling.Jeg ser det slik at når vi forholder oss til fakta uten å vurdere: Når du/han/hun/de gjør slik, så oppstår det en følelse i meg, fordi jeg har et behov. Følelsen avhenger av om mitt behov blir oppfylt eller ikke. Når mine behov blir oppfylt så har jeg type følelser som glad, lettet, energisk, tillitsfull, forbundet. Når mine behov ikke blir dekket så har jeg følelser av typen trist, ensom, trøtt, frustrert, irritert. Når jeg atskiller andre mennesker som ansvarlige for mine følelser og behov og tar det ansvaret selv så skjer det en forandring. Hvis vi antar at vi med enhver handling vi utfører prøver å dekke behov vi har. Når vi så får vite at andre får det vondt ved at vi gjorde det vi gjorde, så kan vi prøve å finne andre måter å dekke våre behov på. På den måten ansvarliggjør vi både oss selv og andre og slipper rett/galt-tenkningen, som jeg tror er grunnlag for mye ulykke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig å se deg i kommentarfeltet, Åse!

      Jeg trenger tid til å tenke gjennom det du har skrevet her. Respons kommer etter hvert.

      Slett
  4. Åse, vi kjenner hverandre fra en ramme av Ikkevoldskommunikasjon, og jeg kjenner igjen IVKs fokus på følelser og behov i det du skriver.

    Før jeg kan svare deg, må jeg sjekke om jeg har forstått det du skriver. Jeg skal prøve å gjenta det med mine egne ord:

    Når vi beskriver det andre har gjort, uten å vurdere, får vi en følelse, enten god eller vond.
    Følelsen vi får avhenger av om våre behov blir oppfylt eller ikke.
    Dekkede behov gir god følelse, udekkede behov gir vond følelse.
    I utgangspunktet gjør vi andre mennesker ansvarlige for våre følelser og behov
    Det må vi slutte med, og i stedet må vi selv ta ansvaret for våre følelser og behov.
    Alt vi gjør, gjør vi for å dekke våre behov.
    Når vi får vite at andre får det vondt på grunn av det vi gjør for å dekke våre behov, kan vi prøve å dekke våre behov på måter som ikke fører til at andre frå det vondt.
    På den måten ansvarliggjør vi oss selv.
    Vi ansvarliggjør andre.
    Og vi unngår rett/galt tenking, som er grunnlag for mye ulykke.


    Har jeg forstått det du skriver?

    SvarSlett
  5. Du treffer så rett,noe jeg tenker men ikke klarer å formulere eller skjønne "voksent".
    Minner på noe jeg opplevde med terapauten min.Jeg fortalte at jeg som barn sloss med mine andre søstre om å få leie min far og tilogmed var så glad for å ha slike foreldre som jeg ikke kunne klare meg uten.Jeg fortalte at da jeg begynte å forstå at det sletts ikke var slik,jeg begynte å huske,kunne jeg også tenke på far som et dypt ulykkelig menneske med selv en tragisk barndom med en voldlig far og en gal mor,kunne forstå hvordan det var mulig at han ikke maktet å gripe inn i sitt eget liv at han bare "drev frem",men ikke av ondskap...
    Typisk overgrepstanker,sa han.Jeg ble helt paff,hva mente han?Prøvde å forklare hva jeg mente(Skulle hatt ditt innlegg med altså!)Men han bare lukket av.Mistet tilitten jeg,skjønte jo jeg hadde en dypere forståelse for dette eller iallafall et helt annet ståsted...

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Anonym. Jeg ber om unnskyldning for sent svar, jeg har vært borte fra Nettet det meste av tiden.

      Jeg blir så glad når noen skjønner det jeg skriver! Og det du tar opp her er viktig. Jeg forstår godt at du mistet tilliten - og det du forteller er et skremmende eksempel på hvordan terapeuter usynliggjør barnehjertets klokskap.

      Jeg hadde et liknende tvisyn når det gjaldt overgrepspresten i mitt liv ... jeg trengte ham som "snill onkel", også etter at overgrepene begynte: Foruten foreldrene mine og søsteren min, var han det eneste mennesket i verden som kjente meg BÅDE fra India og Europa. Så han var Kontinuitet.

      Dessuten så jeg tydelig ynkeligheten hans, og selv som barn visste jeg hvor den kom fra ... en liten, engstelig gutt som hadde vokst opp i skyggen av en aktiv storebror som alle beundret, og som ble krigshelt som voksen. Og jeg unnskyldte og unnskyldte og unnskyldte.

      Hvis du vil fortelle mer om historien din, kan du sende den til meg på
      freudfri @ gmail.com. Da kan jeg legge det ut som et eget innlegg, og lenke til "lenker til beretninger om skadelig terapi".

      Slett
  6. Jeg klarer ikke fortelle som en helet,det må komme som fragmenter.Jeg har mange overgripere,deriblandt min bestemor(fars mor).Hun passet den litt eldre søsteren min og meg som små og det selvom mine foreldre visste hun ikke var kapabel til å ha ansvar for barn...
    Jeg er det "værste" tifellet han har vært borti og den mest fragmenterte...
    Så nå står jeg uten behandler,han kom til konklusjonen kronisk PTSD.
    Det handler om så mye,Ingrid,min tid i behandling hos ham.

    Det er alltid så interessant det du skriver,så reflektert og,hm ja,modig.
    At jeg våger å skrive svar...og så angrer jeg,men kan jo ikke slette,er ingen mulighet for det!

    Og så var det en ting til.Utenforstående ser kun en side av saken,tenker ikke det er barns lojalitet,kjærlighet og avhengighet av de voksne som ligger til grunn...og det er helt utrolig at de ikke "begriper" det,at de ikke ser smerten i det.
    Leser,sakte,en bok som heter vi er våre relasjoner av Tor Wennerberg.
    Det burde flere behandlere gjøre...?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har visst mer i sakens anledning...
      Han hadde en riktig måte å forstå dette på,men det finnes ingen riktig måte.
      Barnet må selv finne sin genuine måte å tolke sin virkelighet på og det er det som gjør det problematisk,men ikke feil...!

      Slett
    2. Jeg er på vei ut avdrag, Anonym ... Ville bare nevne at jeg kan slette en kommentarer i denne bloggen. Bare si ifra, i så fall.

      Slett
    3. Unnskyld, Anonym - autokorrekturen slo til igjen: "på vei ut av døra" ble til "på vei ut avdrag". Ikke helt det samme.

      Du skrev: "Barnet må selv finne sin genuine måte å tolke sin virkelighet på" Jeg skulle ønske det gikk an å tatovere dette inn i hjernen på alle som driver med psykisk helsevern!

      Slett
    4. Jeg har vært bortreist i flere dager, til steder med elendig nettforbindelse, så det er først nå at jeg endelig får svart på alt det viktige du tok opp her:

      Du kan fortelle det du vil, når det føles riktig for deg. Og fragmenter ... det er det nok mange av oss som har, hver på vår måte. Gamle ugle skrev nylig et fint dikt om det. Hvis du ønsker det, kan du få din egen side her i bloggen som heter "Fragmentene til Anonym" eller noe sånt. Og selv om jeg foreslår det, vil jeg understreke at det viktigste er dine behov.

      Dette gjør vondt å lese, og jeg blir skikkelig sint: ”Jeg er det "værste" tifellet han har vært borti og den mest fragmenterte... Så nå står jeg uten behandler,han kom til konklusjonen kronisk PTSD.”

      Først: At en terapeut kan få seg til å gjøre noe så krenkende! Først klistre på deg en verst-merkelapp, og så stemple deg med en uhelbredelig-diagnose!

      Du skrev: "Det handler om så mye,Ingrid, min tid i behandling hos ham." Det har jeg ingen problemer med å tro! Og jeg håper du finner en hjelper som virkelig hjelper!

      Takk for vakre ord - og mange takk for kloke innspill, Anonym. Jeg håper å se mer til deg her, samtidig som jeg minner om muligheten for å si ifra hvis du vil ha noe slettet. Det er en evig dans, vekslingen mellom formidlingstrang og engstelse.

      Her skriver du noe veldig viktig:

      "Og så var det en ting til.Utenforstående ser kun en side av saken,tenker ikke det er barns lojalitet,kjærlighet og avhengighet av de voksne som ligger til grunn...og det er helt utrolig at de ikke "begriper" det,at de ikke ser smerten i det."

      Boka du nevner: "Vi er våre relasjoner" av Tor Wennerberg, ser svært interessant ut. Jeg skal få tak i den!

      Håper å høre mer fra deg når det er riktig for deg.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.