Historien til Ting

Jeg vet ikke helt om det bør være triggevarsel til dette.

Barnet Ingrid bar Pollyanna Positiv som ansikt utad. Kan dere se det på dette bildet?

Smilet er jo lett å se. Og jeg var like heldig som Askeladden, jeg møtte gode hjelpere som også så angsten, ensomheten, forvirringen. Barnet jeg var fikk noe viktig av disse menneskene: taus aksept og et vennlig nærvær, et fristed der jeg kunne legge bort smilet og hvile litt.

Jeg fikk taus aksept og et vennlig nærvær. Derfor vet jeg hva det er. Og fordi jeg vet hva det er, kan jeg nå gi taus aksept og et vennlig nærvær til Ting.

Ting er en del av meg. Hun kan ikke snakke; hun har ikke munn. Og jeg har skammet meg over henne og benektet henne så lenge jeg kan huske, så hun er nesten livløs. Og nylig hindret jeg Action Man, som er en annen del av meg, i å kvele og begrave henne. Og jeg har ikke tørna, jeg har livaktige drømmer, og jeg bruker arketyper og metaforer for å finne og fortelle en historie det ikke finnes ord for.

Etter mange, mange år, har Ting fått slippe fram. Og hun vil skrive sin egen historie med sine egne ord. Og nå er det endelig greit for Pollyanna og Action Man … og for meg.

***

Om å være Ting.

Ingrid tror hun vet, og hun vet ikke.

Ting har munn.

Ingrid ser den ikke.

Munn er lukket med store sting av skam.

Være Ting.

Og bli kneblet.

Og skammet.

Ingrid vet ikke.

Ingrid gjorde det.

Kneblet og skammet meg.

Ting har ikke liv.

Ting har ikke forsvar.

Ting har ikke grenser.

Ting har ikke stemme.

Ting har ikke følelser.

Ting har ikke.

Ting er ikke.

Ting er til.

Ting er til å brukes.

Tannhjul i andres maskin.

Brikke i andres spill.

Statue i andres landskap.

Dokke i andres liv.

Krumtapp i andres drøm.

Ting er ikke.

Ting er til.

Ting er til å brukes.

Mange trengte Ting.

For at hjul skulle gå rundt.

For å pynte landskap.

For å spille spill.

For å leve drøm.

Pollyanna var der.

Pollyanna smilte.

Pollyanna smilte ABB smilet.

Action Man var nesten død.

Ikke plass til Action Man i Ingrid.

Ingrid sydde munnen til Ting

Ting var ikke.

Ting var til.

Ting var til for andre.

Ser Pollyanna Ting nå?

Ser Action Man Ting uten å ville

drepe Ting?

Ser Ingrid Ting?

se meg se meg se meg se meg se meg

se munnen min

se stingene

ta bort stingene

***

Jeg tar den virtuelle kroppen i et virtuelt morsfang. Klipper over de virtuelle stingene som har snurpet den virtuelle munnen sammen. Holder om og elsker den kneblede, slitne, skadde lille virtuelle skikkelsen med verkende hjerte.

Og jeg sier:

Ja. Jeg gjorde det.

Jeg sydde sammen munnen din.

Og mente å vite at du ikke hadde munn.

Jeg gjorde det.

Jeg eier det.

Det er mitt ansvar.

Jeg skammet meg over deg.

Så jeg forsvant deg fra livet mitt.

Du ble skammet bort.

Det gjorde jeg.

Jeg eier det.

Det er mitt ansvar.

***

Og der stopper historien foreløpig. Begrepet tilgivelse er langt utenfor tankerammene til Ting. Går det an å tilgi et liv i knebling og isolat?

Tilgivelse er langt utenfor mine tankerammer også. Å be om tilgivelse ville være å gjøre Ting til krumtapp i et manus der jeg føler meg bedre.


Å være i nærværet. 
Det kan jeg.
Eie det jeg gjorde.
Det gir ro.

"Slik er det."

De vakreste ord i verden.

Det vakreste i verden: å se det som er. 
Uten løgn. 
Uten floker. 
Uten filter.

Og være.