2013: Om å flytte inn i livet

Stress og utslitthet er ikke diagnoser, så jeg ble sykmeldt med diagnosen fibromyalgi i 2009. 

Jeg sa til fastlelgen at jeg ikke var enig i den diagnosen; 

jeg mente at jeg var på randen av utbrenthet: 

Hjernen og kroppen nektet å samarbeide med viljestyrken min, 

og nå trengte jeg å bruke de siste kreftene på å bygge meg opp. 

Symptomene på fibro er nå borte, og jeg er i gang med å jobbe igjen. 

Og jeg har samlet noen gamle blogginnlegg 

for å vise den siste fasen av prosessen: 

17. mars 2012:
Jeg ser uskrevne julekort. Og tenker: Der ligger de.
Jeg ser tykke støvlag. Og tenker: Der er de.
Jeg ser en skog å gå tur i. Og tenker: Der er den.
Jeg ser berg av rot. Og tenker: Der er det.

Alt er DER.
Der jeg ikke er.

Jeg er her.
Synker inn i livet mitt.
Tar imot det jeg finner.
Prestasjonen er ikke-prestering.




19. april 2012:
For meg gjelder det å flytte inn i livet mitt.
Og kroppen min.
Millimeter for millimeter.
Ikke med press og viljestyrke.
Med tillit og tillatelser.
Tillit til motstanden.
Tillatelse til å lytte til motstanden:
"Endelig hører du meg," sier den.
Og slapper av. Litt.

Tillate dødsangsten å slippe til,
tillate alle tanker og redsler som motstanden skjuler
i kroppsvevets mange millimetere.
Tillate alle de bittesmå, spinkle reaksjonene og følelsene
som redselen har skjult.
Millimeter for millimeter,
tre millimeter fram og to tilbake,
blir kroppen en del av meg.
Ikke lenger et gissel for normalsamfunnets fasader.




12. mai 2012
Nå begynner kroppen å vise at den er klar for endring.
Den legger merke til støvrotter og rothauger.
Den begynner å vaske og rydde.
Litt.
Den er rastløs.
Vil bevege seg.
Litt.

Vi har vært der før, kroppen og jeg, og nå er vi enige.
Det er på tide å flytte inn i Gjøremodus.
Litt om gangen.
Flytte inn i huset og helsa.
Litt om gangen.

Denne gangen vil jeg gjøre noe nytt.
Følge kroppen inn i Gjøremodus.
Ikke legge planer eller mål.
Stole på kroppen.
Se hvilken vei kroppen tar
innover i huset og helsa.
Jeg gleder meg til å se hvor vi kommer.



17.06.2012: Veien blir til mens jeg går mot den jeg er

I løpet av denne bloggen har jeg – blant annet – arbeidet meg langsomt mot "her står jeg". Jeg har avklart visse grunnleggende tanker og verdier.

Jeg har avklart den retningen jeg velger å gå. Igjen. Det er ikke akkurat noen firefelts motorvei jeg følger, det er ikke engang en sti. Jeg følger ingen terapi eller læremester eller profet eller universell lov.

Jeg følger en retning. Bare en retning. En retning som fører mot "gjenfinning", som jeg skrev litt om i går. Som fører mot den jeg er.

"Veien blir til mens jeg går mot den jeg er," tenker jeg og fortsetter trøstig bortover. Eller mistrøstig. Etter som.

Det går litt opp og litt ned med motet, og jeg har mistet GPS-en og gått meg vill noen ganger. Men retningen har aldri sveket meg.

Tankene har heller ikke sveket meg.

Tanker som barndommens gode hjelpere ga meg.

Tanker som et mangfold av tenkende, snakkende og skrivende mennesker har gitt meg.

Tanker som gir kraft til GPS-en, som bekrefter retningen min.

Retningen er den samme som den jeg valgte på 80-tallet. Da hadde jeg to klare alternativer: For å gå i retning av psykisk sunnhet ... måtte jeg snu ryggen til ”psykisk helsevern”.

Psunnhet er et nyord som jeg herved lanserer. Verdens helseorganisasjon (WHO) har forsøkt seg på en definisjon:

“En tilstand av velvære der et individ er klar over sine egne evner, kan hanskes med livets vanlige stressfaktorer, kan arbeide produktivt og er i stand til å bidra til samfunnet. Psykisk sunnhet er grunnlaget for at individer har det bra og for at et samfunn fungerer effektivt.”

Jeg har noen betenkeligheter til dette, uten helt å kunne sette fingeren på det. Er det ordet ”velvære” som trigger positivalarmen min? Hadde jeg foretrukket ”En tilstand av visshet om egen kompetanse …”? Lar det ligge inntil videre.

Om jeg var blitt spurt, ville jeg foreslått å føye til dette:

Psykisk sunnhet er en tilstand av tillit til at mennesker ikke må hemmes, slipes, dresseres, beskjæres, belæres, blokkeres og normaliseres for å utvikle seg til samfunnsnyttige borgere.

Slik planter trenger lys, vann og næring for å utvikle sitt potensiale, må visse grunnleggende behov bli dekket for at menneskers medfødte sunnhet kan utvikle seg: 

• behov for å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli.
• behov for å føle det vi gjør, i stedet for det vi burde føle.
• behov for å formidle det vi tenker og føler, i stedet for det vi burde tenke og føle.  
• behov for å kunne be om det vi ønsker, i stedet for å vente og se om vi får det … eller be om noe vi tror vi kan få. 
• behov for å ta sjanser på egne vegne, i stedet for å alltid være på den sikre siden.

Og, siden mennesker ikke er planter, er det aldri for sent å begynne prosessen med å dekke disse behovene.

Psykisk helsevern synes dessverre ikke å ha noe særlig med psunnhet å gjøre. Det er en annen historie, en historie om hjelperes behov for å hemme, slipe, dressere, beskjære, belære, blokkere og normalisere mennesker som ikke passer til hjelpernes normer. 

Jeg er der jeg er nå fordi jeg snudde ryggen til psykisk helsevern for lenge siden og valgte å gå i retning av de grunnleggende behovene mine.

Det skapte store problemer for meg, og likevel angrer jeg ikke, selv om det er mye jeg i ettertid ser at jeg kunne gjort annerledes. Det er også en annen historie.

Og nå … nå står jeg ved et annet veiskille. Et som er mye mer smertefullt:

For å fortsette i retningen der veien blir til mens jeg går, må jeg gi slipp på illusjonen av tilhørighet. Jeg må legge fra meg lengselen etter å være ”en av oss”. Og gå mot alenehet.

Jo mer jeg gjenfinner den jeg er, desto mer viser andre at de finner noe å like der. Det er jo hyggelig.

Samtidig innebærer retningen jeg har valgt at visse deler av meg ikke blir sett av andre som har valgt andre retninger.

Jeg må stadig minne meg selv på at ”noen ser meg ikke.” Det er ikke jeg som er usynlig.

Å ikke bli sett kan gjøre vondt, men det er ødeleggende å være usynlig. Det første handler om hva andre gjør. Det andre griper inn i min identitet, i den jeg er, og tåkelegger den.

Og i retningen jeg har valgt er det også slik at det noen ikke ser, er det andre som ser. Andre som også er ”den mest ensomme”. Jeg gir videre en hilsen jeg har fått av Theodore Sturgeon: 

Visse levende sjeler eier

en ensomhet som ikke har ord,

så stor at den må deles

slik andre sjeler deler samvær.

Slik en ensomhet er min; og vit med dette

at i uendeligheten 

finnes en som er ensommere enn du.

Men også ensomhet tar slutt 

for den som er ensom nok, lenge nok.