Nå legger jeg ut lenke til en artikkel i bloggen til Linnéa Regnlund, som blant annet skriver:
Detta är inte en blogg som lyfter fram ”patientperspektivet”. Jag tror det finns lika många patientperspektiv som det finns patienter. Men detta är från ett patientperspektiv, med grunden i de upplevelser jag haft. Jag tror det finns saker och tolkningar av det som hänt som andra patienter kan känna igen sig i, men det finns såklart många andra historier och många andra tolkningar av dem.
Hennes syn på inkompatible behandlinger er svært relevant:
http://ett-annat-perspektiv.blogspot.com/2012/03/kan-behandlingar-vara-inkompatibla.html
Takk for tips Ingrid.
SvarSlettJeg har ikke lest så mye i denne bloggen ... men liker det jeg leser.
SlettDette var interessant, men er et stort tema, for meg. Jeg har ønsket å kommentere, men har lett litt etter ordene, spiller inn noen nå.
SvarSlettJeg blir egentlig bare mer og mer opptatt av at hjelpsøkere selv skal kunne velge behandler og behandlingstype. For mange av disse retningene virker uforenlige i grunnsyn tror jeg. Selv om jeg bruker mitt akademiske metaperspektiv (ha ha).
Samtidig vet jeg at det finnes terapiretninger som integrerer ulike perspektiver, og også behandlere som ikke må gjøre det på en måte. Og som respekterer andre vinklinger selv om de ikke selv praktiserer det.
Så innen denne bransjen gjelder det å være oppegående som pasient, kunne orientere seg og gjerne være stinn av gryn, ser det ut for.
Selvfølgelig er det like mange pasienthistorier som det er pasienter. Jeg er helt enig med denne bloggeren om det. Det er nettopp det som er poenget, selv om noen later som om alt kan generaliseres.
Enig med deg, den som søker hjelp skal kunne velge terapitype. Kan man oppnå "medvirkning" uten at det foreligger reelt fritt og informert valg?
SlettSamtidig syns det å være nokså utbredt å IKKE informere om hva slags terapi man bedriver på forhånd. Det er det jo flere av oss som har erfart.
Og så lurer jeg på noe: Blir begreper snurpet inn for å passe til forskningen, i stedet for at man går aktivt inn for å favne mest mulig av "Hva har de gjort mot deg?"
Det synes å være tilfelle i det Bibbi siterer her:
http://skrotliv.blogspot.com/2012/03/prognose-ang-sosial-angst-hvor-mange.html
Og jeg har bare skummet raskt i dette, men syns jeg ser en slik tendens her også:
http://www.psykiskhelsearbeid.no/content/3467/Oppsummerende-forskning-om-recovery
Jeg var verdensmester i rasjonalisering før jeg begynte å tine det jeg hadde frosset ned for å overleve. Og mye av det jeg ser av forskning og fagprat minner svært om det jeg drev med den gangen. Har andre noen tanker omkring dette?
Kjenner meg igjen i det med rasjonalisering ja. I tillegg er jeg jo akademiker med påbegynt forskerutdanning. Fra det perspektivet kan jeg si at forskningens verden til forveksling er lik resten av verden, den består av mennesker med ulike interesser og agendaer. Og det finnes ulike paradigmer i forskning, men det snakkes det lite om. Det er liksom noe som tas for gitt. Forskeropplæringen avslører dette for mange av oss, men in real life, da må man tilpasse seg makta. Som finnes der også, både faglig, politisk og økonomisk.
SlettDerfor vil jeg alltid undersøke nærmere hva som kan ligge bak resultater som flagges, metoder, verdier osv. Og media kommer også inn her, med sine agendaer.
I det hele tatt, det gjelder å stole på seg selv. Når det gjelder terapeuter som ikke forteller om metodene sine så kan vel det handle om flere ting. De tiltror kanskje ikke pasientene vett og forstand? Eller som min behandler, han sa at det var best å ikke vite for mye. I ettertid har jeg tenkt at han drev med en slags manipulerende placebobehandling. Som ikke ville virket hvis han hadde fortalt meg om det. Nå virket det ikke, dvs. det slo kontra, av den enkle grunn at jeg ikke tåler uredelighet og skjulte agendaer. Det hadde han ikke tatt høyde for. Vel, vel.
Jeg har sagt det mange ganger, sikkert til det kjedsommelige. Hvis vi skal snakke om medvirkning, ja da må det være hjelpermedvirkning. Pasienten er vel sjef i eget liv? Medvirker vel ikke i eget liv?
Jeg griper bare fatt i en bit her, for jeg vil vekk fra skjermen:
Slett"Pasienten er vel sjef i eget liv?"
JA! OG DET KAN IKKE SIES FOR OFTE!!!
På 60-tallet var det mye snakk om forskjellen mellom å være "other-directed" og "inner-directed" (selvstyrt og andrestyrt).
Er medvirkning i andrestyring blitt det nye pasientidealet?
Manipulerende placebobehandling? Ja, mener jeg, med røtter tilbake til psykoanalysen, som ikke var annet. Jeg er stolt av min mor, som ble brukt som eksempel på et uhelbredelig tilfelle på en psykiaterkongress - fordi hun hele tiden forutså hvor de prøvde å lure henne og kom dem i forkjøpet.