Jeg søkte etter en norsk omtale av Amishai Margalits bok "A Decent Society" i dag, og kom over en artikkel av ROLF RØNNING, professor i sosialpolitikk.
Her er lenken:
Den institusjonelle ydmykingen
Professor Rønning skriver riktignok om sosialarbeid og ikke om psykisk helsevern, likevel er det han skriver svært relevant - med tanke på nyere kommentarer i denne bloggen og i Sigruns blogg.
Jeg siterer litt:
"Amishai Margalit (1996) definerer i sin tankevekkende bok "A Decent Society" et sivilt samfunn som et samfunn hvor enkeltindivider ikke får ydmyke andre enkeltindivider. Et anstendig samfunn sier han, er et samfunn uten strukturell ydmyking av borgerne. Når det gjelder behandlingen av våre sosialklienter er vi, i Margalits betydning, formodentlig ikke et anstendig samfunn."
Og litt lenger ned:
"Lennart Lundqvist (1998) har lansert begrepet "civilkurage" for å understreke at offentlig ansatte ikke skal ha sin lojalitet mot sjefen, men mot det fellesskapet de er ansatt av. De har et ansvar for å si fra om uverdige forhold og slik være lojale mot fellesskapet. En kunne se vår behandling av de fattige som en sak som ville utløse den overordnede lojalitet mot fellesskapet. Leder for Kirkens Bymisjon i Norge, Helen Bjørnøy, vet noe om hvordan verden ser ut for dem som er lavest på rangstigen. Hun ga i et intervju uttrykk for opprørthet over måten vi behandler de fattige på. "Toleranse og verdighet" var overskriften (Kartellnytt 2003). Et påtrengende spørsmål er om de som arbeider i den kommunale sosialomsorgen er like opprørte. Hvis svaret er nei, - kan det fortolkes som manglende respekt for de personer vi på denne måten unnlater å stå fram for, enda vi vet om deres situasjon."
Når det gjelder psykisk helsevern, er det vel mer snakk om å være lojal mot sin egen terapiretnings realiteter enn mot individets opplevelser og behov; mer "Hva er det som feiler deg?" i stedet for "Hva er det som har skjedd?"
Så spennende at du tok opp dette temaet. Jeg tenker at i tillegg til det du skriver om psykiatrien og dens tunge tradisjon av undertrykkelse, ja så handler dette om at vi lever i en tid hvor kontroll av mennesker i alle mulige situasjoner bare øker. A4-kravet er påtrengende.
SvarSlettOffentlig virksomhet innvaderes av økonomer med skjemaer i hånd, som overstyrer fagfolk, også de som ser annerledes på det enn den foreldede tradisjonstunge. For det handler om å oppfylle måltall og bruke rett manualer, når det gjelder det meste. Slik er det i NAV og slik virker det som psykiatrien også lammes av. For menneskene og deres individuelle behov blir ikke tatt hensyn til, du må bare ta deg sammen. Kun det som ikke tar tid, ikke handler for mye om følelser, for det tåler vi ikke, men som kan effektivt programmeres bort (tilsynelatende, sier jeg) er godkjent behandling. Ja, det finnes selvfølgelig private alternativer, for de som har penger, de kan kjøpe seg det de trenger.
Det handler om rovdrift på mennnesket. Så lenge vi kan utnytte arbeidskraften din, er det ok. Vi reparerer deg raskt hvis du ikke yter, og du har å innordne deg, ellers ingen hjelp fra oss. For feilen ligger i deg, som ikke klarer oppfylle våre krav, barndommen din må du bare glemme og offer, det har vi ikke plass for.
Denne kommentarer kan du lese i forhold til begge dine siste innlegg.
Og ja, jeg er enig med deg, noen må snart spørre: Hva har hendt? Men jeg er bekymret, i denne ulvetiden...
Takk for innspill, Gamle Ugle. Jeg skal straks legge ut en ny artikkel av professor Rønning, der han utdyper dette temaet.
SvarSlettApropos "hva har hendt?", så har jeg snart klar respons til deg om dette med Freud som vi har vært borti tidligere i en annen sammenheng ... hovedtrådene blir kanskje "krav om lydighet" og "virkemidler som ikke virker".
Det kan virke som om Hjelpevesenet graver seg ned i en dyp brønn av offentlig hjelpeløshet og klientpassivitet, og det fører til en strøtanke når det gjelder positiv tenkning og erfaringskompetanse.no: Skilles det mellom positiv tenkning og benektelse?
Nå må jeg slutte, jeg skal ut av huset snart. Mer senere. <3