26.10 videresendte Klassekampen biskopens tilsvar til oss; biskopen hadde ikke sendt oss en kopi. Dette kom i KK dagen etter, under overskriften "Vi står på ofrenes side"
I dag, 31.10, er vår respons å lese i KK. Fordi jeg vil bruke denne korrespondansen som utgangspunkt for ting jeg skal skrive senere, kommer begge de åpne brevene her:
Fra biskop Bernt Eisvig til KK, 26.10:
Kari-Anne Pedersen og Ingrid Johanne Vaalund, som for noen tiår siden ble utsatt for overgrep av en katolsk prest, stiller meg en del spørsmål i Klassekampen 25. oktober.
Spørsmålene gjelder et møte som ble avholdt i Katolsk Akademi i Oslo 18. oktober.
Først og fremst vil jeg få uttrykke min dype sympati med Pedersen og Vaalund. Deres og andres overgrepserfaringer er skampletter på Kirken, som burde stå fremst i arbeidet med å beskytte barn.
Vaalund har sendt meg en referanse til sin blogg. Her forteller hun selv offentlig at de overgrep de ble utsatt for, ble begått av en prest i India og ved denne prestens private besøk hos familien i Norge. Da overgrepet i 2010 ble meldt til Oslo katolske bispedømmes fagetiske råd, meldte det fra om saken til prestens overordnede, men fikk til svar at vedkommende hadde vært død i nesten tyve år. Juridisk kunne vi ikke forfølge saken videre, men det sjelesørgeriske ansvar er vårt. Søstrenes tilbud om å møte fagetisk råd for å bidra med sine erfaringer, skulle straks ha vært fanget opp.
Det stemmer forøvrig at hverken Pedersen, Vaalund eller andre ofre var særskilt invitert til møtet i regi av Katolsk Akademi. Nå har arrangørene ingen oversikt over hvem som har vært utsatt for overgrep, så de kunne heller ikke inviteres. Katolsk Akademi drives også uavhengig av meg, så mine svar får stå for min regning.
Min erfaring er entydig, at de jeg kjenner, vokter over sin anonymitet, og ville føle ubehag ved en slik invitasjon. Møtet – som var åpent for alle – har imidlertid vært kunngjort på katolsk.no siden juni og i augustutgaven av tidsskriftet St. Olav, som går til alle landets katolske husstander.
Møtet dreide seg om overgrepssaker i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift. Her har foreløpig ingen av de utsatte ønsket å stå frem med sin historie. Imidlertid beskriver Davids (pseudonym) bok «Ingen vei utenom» ganske detaljert et norsk offers opplevelser, både av virkningene av overgrepet og Kirkens behandling av hans sak.
Mitt manus fra Katolsk Akademi er lagt ut på katolsk.no, likeledes samtaler med Tormod Kleven og Jon Magne Lund. Møtet var ikke ment som den eneste og definitive konklusjonen rundt dette tema, og det er ganske sikkert at det ikke blir siste gang overgrepssakene vil bli behandlet i våre fora.
Vårt pågående arbeid for forbedring av bispedømmets beredskapsplan og forebyggende arbeid gjøres for øvrig i samarbeid med eksterne fagpersoner. Som jeg også presiserte i mitt foredrag, må de utsattes egne erfaringer veie tyngst.
Derfor: Mitt tilbud om en samtale – og anledning til å unnskylde forsømmelsen søstrene påpeker – står ved lag.
***
Vår respons:
I biskop Eidsvigs åpne svar på vårt åpne brev i KK 25.okt, uttrykker han sin dype sympati overfor oss og andre som har vært utsatt for overgrep. Det setter vi pris på.
Vi setter også pris på at han skrev: ”Søstrenes tilbud om å møte fagetisk råd for å bidra med sine erfaringer, skulle straks ha vært fanget opp.”
Og vårt tilbud står fremdeles ved lag, men ikke i et lukket møte.
Vi ønsker en åpen dialog, gjerne skriftlig, og fra vår synsvinkel er biskop Eidsvigs innledning til boka han nevner: ”INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop” et svært godt utgangspunkt. Den inneholder klassiske eksempler på det vi betrakter som kirkelig uvitenhet om overgrep.
Er biskopen interessert i å være med på en slik åpen dialog?
Det var avklarende å få presisert at: ”Møtet dreide seg om overgrepssaker i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift.” Det blir noe helt annet enn den opprinnelige ordlyden: "En gjennomgang, oppsummering og analyse av overgrepssakene i Den katolske kirke."
Ellers opplever vi en del av biskopens svar som nokså forvirrende. I vår korrespondanse med Fagetisk råd, som er gjengitt i freudfri.blogspot.no, har vi ikke ytret noe ønske om sjelesorg, så vi forstår ikke hvor ”sjelesorgansvar” kommer inn i bildet.
Og hva er Vatikanets nye retningslinjer når en prests overordnede får beskjed om overgrep? Mister man interessen hvis vedkommende er død? Sett fra vår avmaktsposisjon helt utenfor den kirkelige rangstigen, hadde det vært naturlig å sjekke om andre også hadde varslet og gi beskjed hvis det hadde skjedd … det ville jo gjøre en anklage mer troverdig.
Mener biskopen at vi må følge med i ”St Olav” og katolsk.no om vi ønsker å delta i eventuelle andre møter om overgrep i regi av Katolsk akademi?
Mener biskopen at Kirkens eksterne fagpersoner ikke har bruk for kompetansen til Støttesenter mot incest?
Og hvordan har biskopen tenkt å la ”de utsattes egne erfaringer veie tyngst”?
Biskop Eidsvig sier noe svært relevant i Aftenposten 20. oktober: ”Det som bekymrer meg, er at vi ikke vet noe om overgrep de siste 20 årene. Man kan jo håpe at det ikke har vært noen overgrep, men det vil nok være naivt.”
Overgrep må tales i hjel. Vi har valgt å stå fram i håp om at det kan bli lettere for andre å varsle om overgrep når de ser at det er mulig å komme ut av offerskapet.
Og vi mener at Kirken kan være med på å åpne døren til dette skapet ved å samle stemmene til det mangfoldet av ulike ofre som allerede har varslet.
Kanskje biskop Eidsvig kan gå offentlig ut og invitere de som ønsker det til å bidra med sin historie, hver på sin unike måte, med sin unike stemme, fra sitt unike ståsted?
Kari-Anne Pedersen, Oslo
Ingrid Johanne Vaalund, Tinn i Telemark
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.
Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?
Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.
Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.