redigert reprise: NEGATIV ER DET NYE SLEM

Jeg har mange problemer med vår tids bruk av begrepene ”positiv” og ”negativ”, og det største er kanskje at dette er subjektive, dømmende ord. Det fins ingen objektive kriterier for å vurdere om noen har en positiv eller negativ innstilling – målestokken er de kollektive sannhetene til en VI, uansett hvilken VI det er snakk om.

Det er ”negativt” å si ting som VI ikke vil høre, som vekker ubehag hos OSS.

Når en kollektiv sannhet i en familie er at ”vi har det så hyggelig sammen”, for eksempel, er det negativt å si ”jeg har det ikke hyggelig”.

På en arbeidsplass der ”Dette greier vi” er en kollektiv sannhet, er det negativt å si ”Jeg tror nok at vi trenger mer tid”.

Denne mekanismen kan ha store konsekvenser i det offentlige – tenk om "negative" stemmer var blitt hørt før gjennomføringen av store reformer som har vist seg å være ikke helt vellykkede?

Mitt alternativ til ”positiv” og ”negativ” er ”konstruktiv” og ”skadelig”. 

Åpner vi for muligheter, eller stenger vi av? Bygger vi opp eller river vi ned? Kartlegger vi reelle problemer som kan løses, eller dekker vi over dem, later som om de ikke fins og gir dem videre til framtiden?

Det kan være ubehagelig å være konstruktiv. Å si ”jeg har det ikke bra i denne situasjonen” kan bli møtt med benektelse i en gruppe med et skadelig handlingsmønster:  "Du er negativ, alt er bra, det er bare dine reaksjoner som er feil."   

En konstruktiv gruppe ville kanskje reagere med: "Når du ikke har det bra, er det en grunn til det, og vi skal finne den grunnen og se hva vi kan forandre."

 Det kan være lettvint og skadelig å være "positiv": Å benekte sine egne sanser,  rette seg etter gruppepress og bare se og oppleve det VI vil se og oppleve … det er så positivt som bare faen, det. Og ikke særlig sunt.