søndag 10. februar 2013

Morsdagsreprise: EN HYLLEST TIL MOR


Lagt ut for første gang 6.2.2011




Det har vært mange helter i livet mitt, 
og mor er en av dem, 
trass i alle problemene hun ga meg. 
Søsteren min og jeg skrev dette sammen, 
og vi leste det opp i kirken under begravelsen. 
Jeg tar bare med slutten:



SØSTER
Heldigvis hadde mor det fredelig den siste tiden hun levde – det var som om hun var kommet til et sted i sitt indre landskap der hun kunne slappe av, hygge seg … og si ”jeg er glad i dere”.

INGRID
Slik har det ikke alltid vært – og man hedrer ikke sine foreldre ved å bare se dem i et pastellfarget eventyrlys … man hedrer dem ved å se dem slik de var, så langt det lar seg gjøre. Og mor var eventyrlig nok, men man kan ikke se henne i en aura av duse pastellfarger.

SØSTER
Da jeg var liten, mente jeg at den egentlig moren min var fange i et tårn, og bevoktet av en soldat …

INGRID
Og som voksen har jeg betraktet mor som en kriger med post-traumatisk stressyndrom. Jeg vet ikke hvilke fiender hun har hatt å kjempe mot, men for meg er det enklest å forstå henne hvis man sammenliknet henne med veteranene fra vietnamkrigen som fremdeles kjemper i øde fjellstrøk på Hawaii. 

SØSTER
Mye av livet var hun fanget i et sted inni seg der det var krig og fare, og der hun måtte slåss for livet, ikke bare for seg selv, men for barna sine og for andre. Og hun kjempet – og ga aldri opp. 
Og selv om ingen, kanskje ikke hun selv engang, visste hva den egentlige fienden var, gjør dette henne til en helt i mine øyne; en kriger. Og den kampviljen hennes kan jeg hedre og beundre av hele mitt hjerte.

INGRID
Noen av dere har sett henne på film som misjonæren som deler ut mat til hungersrammede og tar imot hyllest og blomsterkranser … men arbeidet hun gjorde i den lille klinikken i huset vårt ble aldri filmet. Folk ventet tålmodig i kø utenfor – med grusomme åpne sår og verkebyller av et omfang man aldri ser her i den vestlige verden, og hun stelte og renset og bandasjerte som om det var en hverdagslig sak – og den heltemodige innsatsen fortjener hun også heder og beundring for. 

SØSTER
Det har ikke alltid vært enkelt å være mors døtre, men hun har gitt oss så mye verdifullt – ikke minst opprørets gave: Hun viste oss at det går an å sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og finne egne svar; og om hun etter hvert mislikte at vi gjorde det samme, er ikke det noe helt ukjent fenomen blant opprørere. 

INGRID
Vi er svært stolte av moren vår, og vi  lyser fred over hennes minne.

4 kommentarer:

  1. Sterkt å lese Ingrid.
    Takk for at du deler.

    Klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for tilbakemelding. Jeg får klump i halsen selv av å lese dette; kanskje mest over hvordan hun ble sveket av psykiatrien.

      Tenk om hun hadde fått hjelp til å få kontakt med den indre krigen sin?

      Jeg vet ikke hva som har skjedd henne, men utfra det hun sa da hun var psykotisk, kan jeg gjette på svært tidlige overgrep, ikke fra den nære familien, med smerte og blod og skyld og skam. Og synd. Som psykotisk var hun rasende på meg fordi jeg hadde fortalt om overgrep:

      "Det er den som snakker om sånt som er den syndige!"

      Og kanskje det er den setningen som aller best beskriver krigen hennes?

      Slett
    2. Tror det finnes flere som din mor Ingrid, og ut i fra den settningen hun sa: "Det er den som snakker om sånt, som er den syndige", så tenker jeg det ligger mye skam og skyld følelse.
      Mine tanker rundt psykiatriens svik da blir, at den sviker ikke bare ett menneske, men en hel familie.
      Noen tanker en kveldstime.
      Klem.

      Slett
    3. Ja, det har du helt rett i! Gjemt under alle problemene var det et gnistrende fint menneske ... tenk om hun hadde fått hjelp som hjalp tidlig i livet!

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.