Jeg har lenge visst at jeg var en menneskelig gruvekanari: Jeg reagerer på usunne stemninger og dobbeltsignaler i en situasjon lenge før de fleste andre, og mange av de store konfliktene i livet mitt skyldes at jeg har trodd at andre også ville merke det hvis jeg varslet.
Det skal jeg skrive mer om senere.
Mange av de psykiske symptomene i livet mitt kan spores tilbake til omgivelsesreaksjoner som også jeg har hatt sperre mot å innse. Det skal jeg også skrive mer om senere.
Nå vil jeg skrive at jeg begynner å innse at mitt behov for bakkekontakt kan være større enn behovet for kjærlighet, tilhørighet, medmenneskelig varme.
Og det behovet blir dekket når livskartet mitt stemmer med omgivelsene. Jeg har skrevet mer om det her: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/12/oppdatering-i-desember-kroppsbasert.html, og innser at jeg må gå videre i den retningen. Jeg har ikke lyst. Fordi neste skritt er identifisering av en ny drage, og den heter "skyld og skam" og ble skapt av reaksjonene til mennesker jeg er glad i, mennesker som er glad i meg, mennesker som står meg nær.
Jeg har ikke ordene nå, men kjenner meg svært godt igjen i Kristin Oudmayers kjærlige og varme beskrivelse av sin bror:
Aldri bra nok. For alltid ensom?
Her fant jeg faktisk en lenke om gruvekanarier med referanse til en fagbok:
Thrush, Paul W. A Dictionary of Mining, Mineral, and Related Terms, p. 168; U.S. Bureau of Mines. Bulletin No. 42,1913,p. 66.
Og her er en lenke fra en Wikiartikkel om kanarifugler:
