Når Catch-22 er psykisk helsevern

endret 19.05

Catch-22 er en flokete situasjon

som sikrer at de som har makt alltid får rett

 

Litt mer om CATCH-22 her: http://no.wikiquote.org/wiki/Catch_2

Har jeg grunn til å stole på helsevesenet?

I et forskningsprosjekt om krenkelser i helsevesenet var jeg den eneste deltakeren som ikke hadde vært tvangsbehandlet. Men mangel på alternativer skaper indirekte tvang når fagfolk har enerett på "realitetene" og ...

Jeg forsøkte i det lengste å unngå å klage. Å klage ville være å polarisere problemstillingen, fra min synsvinkel, mens jeg mente at det bare var snakk om uenighet - at jeg mente noe annet om mine problemer, mine behov og om psykoterapi enn helsevesenet mente. Da jeg ga opp å lete etter rom for den tilnærmingen og sendte en klage, ble den avvist fordi uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.

Da klagen ble avvist sa en advokat at det eneste jeg kunne gjøre var å finne en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi overlegen i en rettssak. Jeg hadde nektet å diskutere hvem som hadde rett i 4 år, så det var ikke aktuelt. Jeg valgte i stedet å unngå helsevesenet helt.

Det begynte med tillit ...

Jeg fikk god kontakt med distriktslegen som ble min primærlege (PL) allerede i vårt første møte i 1986, da jeg ba om psykoterapi på grunn av tunge vinterdepresjoner. Og han viste allerede da tillit til selvinnsikten min. 

Psykologen jeg møtte satte seg oppå skrivebordet og ruvet over meg, langt innenfor fluktavstanden min, spurte "Hva vil du at vi skal gjøre for deg?" og avbrøt mine svar med "Det vi kan hjelpe deg med, er ..."

Jeg fikk en posttraumatisk frys-reaksjon som det tok flere uker å tine opp. Psykologen sa til primærlegen at jeg var for aggressiv til å ha nytte av terapi. To helt ulike tolkninger av situasjonen, altså, og sannheten ligger et sted mellom dem.

Så det ble ikke terapi, og jeg jobbet på egenhånd i stedet, i dialog med det krenkede barnet jeg engang hadde vært.

Etter å ha sett PL an en god stund og vurdert ham som tillitverdig, sa jeg at jeg hadde vært utsatt for presteovergrep som barn. Reaksjonen hans var forbilledlig. Dette skrev jeg til ham senere:

PL og jeg avtalte at jeg skulle jobbe videre med egenterapi og psykosomatiske reaksjoner, i samarbeid med Støttesenter mot incest og en psykiater jeg hadde jobbet som hushjelp hos på Modum Bad, som nå var forsker ved Senter for krisepsykiatri. Hun kjente meg godt, jeg hadde hatt en lang samtale med henne om overgrepene, og hun hadde tilbudt seg å "være til stede" når jeg trengte en å snakke med.

"...hennes tilfelle er 'alt for tungt for undertegnede'."

Jeg var jevnlig hos PL og fikk akupunktur og annen hjelp mot myalgier på denne tiden. Så begynte psykiatrisk poliklinikk, helt uten realitetstesting, å fortelle PL hva mine problemer var, og hva jeg trengte:

Etter dette begynte PL å mase om at jeg måtte gå i terapi for å "lære å leve med problemene" mine.

Det var ikke plass til meg i incestgruppa. Jeg hadde ikke behov for individualterapi da, for jeg var godt i gang med å frigjøre meg fra senskader etter overgrep - med den grunntanken at jeg hadde reagert med sunne og naturlige forsvar mot skader fra et sykt samfunn.

"... klart frivillige tilbud om behandling ..."

Etter en stund sa PL at han ikke lenger torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en terapeut. Han forsikret at terapi var helt valgfritt; jeg kunne bare si nei hvis jeg mente at jeg ikke hadde bruk for tilbudet.

Da var jeg midt i en opplevelsesfase og tenkte at det kunne være fint å ha en terapeut med i den prosessen, og siden det var valgfritt, ville det ikke skade å ta noen prøvetimer. Dessuten var jeg med i en gruppe på Støttesenter mot incest som skulle søke om billighetserstatning, og jeg trengte jeg en bekreftelse på at symptomene mine kunne skyldes overgrep.

Jeg visste ikke at overlegen på Psykiatrisk poliklinikk innledet terapien i det første møtet og fikk demonstrert både overføringsreaksjoner, projeksjon og omnipotent kontroll den første gangen han så meg.

Helsevesenet begynte å utvise samme reaksjonsmønster som min dysfunksjonelle familie: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/12/avfloking-vi-helsevesenet-som.html

Da overlegen omsider oppfattet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, begynte han å veilede PL i å behandle meg som grensepsykotiker uten at jeg visste om diagnosen. 

"... hun mente at hun ikke hadde fritt valg av terapi/terapeut ..."

Jeg var sykmeldt og trodde at diagnosen var myalgier. Ble mer og mer forvirret hver gang jeg snakket med PL, som først lyttet til det jeg sa om funksjonsevnen min uten å si at han trodde jeg fantaserte - og så maste om at jeg trengte langvarig terapi for å lære å leve med problemene mine. 

Jeg avviste "de tror at jeg er gal" som en paranoid tanke. Jeg stolte på at PL hadde sagt det, om han mente at jeg var utilregnelig, for jeg var vant til å kunne kommunisere med PL. Og min første reaksjon da jeg omsider leste journalene i 1992, var enorm lettelse: "Jeg er ikke paranoid, de tror virkelig at jeg er gal!"

Mitt største behov var å kunne begynne å jobbe igjen, så jeg lette desperat etter behandling som kunne hjelpe mot myalgiene. En fysioterapeut foreslo psykomotorisk behandling, men jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne få det  hvis jeg gikk med på å gå til psykolog.  

Jeg følte meg svært utilpass hos psykomotorikeren uten å ane at både hun og psykologen visste at jeg var grensepsykotisk og paranoid ... noe jeg fremdeles ikke visste. 

Til psykomotorikeren sa jeg at jeg fikk så mange forvirrende ikke-verbale signaler fra henne at jeg ikke kunne fortsettte. Hennes tolkning er: "Etter 3 ganger følte Ingrid at hun heller vil klare seg selv, og synes det går bedre enn å få så mange inntrykk (eller noe sånt) fra andre. Vel, det var det!"

Jeg hadde bestemt meg for å bare dilte blindt og ukritisk med i psykologens føringer. Det var en alvorlig feil, for jeg ble suicidal: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/11/at-vi-alle-vil-leve.html

Tidligere hadde jeg spurt PL om valgmulighetene mine. 07.01.91 foreslo han at jeg skulle bytte lege, samtidig som han forsikret at alle andre leger i kommunen også ville bli veiledet av overlegen visshet om at jeg ikke kunne greie meg uten langvarig terapi - inntil jeg fikk medhold i en klage. Uten å fortelle at jeg var grensepsykotiker.

Et år senere innså jeg at det ikke fantes konstruktive muligheter, så jeg sendte en klage der jeg la vekt på min uenighet - bl. a. i at jeg hadde gått i terapi hos overlegen.

Klagen ble avvist.

Jeg sendte klagen fordi mitt eneste alternativ til å bringe fylkeslegen inn som "oppmann" var å "velge" å bli behandlet som grensepsykotiker. Det var det ingen som registrerte.

Året etter ba jeg om et nytt møte med PL. Han har tatt seg bryet med å skrive av hele brevet i journalen:

PL svarte ikke på dette brevet. Da jeg omsider våget meg tilbake til helsevesenet mange år senere og fortalte den nye fastlegen hvorfor jeg hadde holdt meg unna - etter å ha vurdert at han var til å stole på - fikk jeg vite at "saken er foreldet". 

Overlegen er fremdeles overlege, PL er kommunelege, og jeg ønsker fremdeles ikke noen "sak", jeg vil bare ha rett til å være uenig i psykiatriske "realiteter". Jeg lette etter noe konstruktivt jeg kunne gjøre for å føle meg tryggere i kontakt med helsevesenet, og valgte mekling som et alternativ til de polariseringene som helsevesenet tilbød: 

http://ingridvaa.blogspot.no/2011/02/epost-til-konfliktradet-jeg-ber-om-et.html

Men mekling er visstnok ikke i samsvar med psykisk helsevern:

Vi har mottatt en henvendelse fra deg om et møte i konfliktrådet med ulike instanser. Vi beklager, men ut fra den informasjonen som er oppgitt, kan vi ikke se at dette er en sak som egner seg for behandling i konfliktrådet. Det er mulig at det er en sak som bør tas opp med pasientombudet, men vi er ikke sikre. En henvendelse vil avklare dette.

Fastlegen har lovet å aldri vite noe om meg som han ikke sier til meg, og jeg stoler på ham, for jeg har erfart at vi kan være ærlige overfor hverandre, og at han hører det jeg sier, sier rett ut det han mener og spør hvis det er noe han ikke forstår. 

Jeg har fremdeles ingen grunn til å stole på helsevesenet.