Avfloking II

anonymiseringer i [klammer]

2.2.2011

Hei, [Fastlege]

Nå har jeg vært 50 % sykmeldt i 3 måneder, og jeg vil gjerne si litt om hva jeg driver med  i tillegg til fysioterapi.

     Prosessen likner på den som beskrives i boka ”Når livet setter seg i kroppen” av Eldri Steen og Liv Haugli – det handler om å se på muskelproblemer som psykosomatiske plager, og å jobbe med de opprinnelige integritetsskadene som skapte muskelspenninger.       

     Og det aller vanskeligste ved denne prosessen er å finne den indre roen som gjør det mulig å tillate fortrengte, bortgjemte følelser og reaksjoner å slippe til – det er derfor jeg sa sist vi snakket sammen at det noen ganger er viktig å ikke ta seg sammen.         

     Nå er det i ferd med å løsne mye sorg, og jeg begynner endelig å få tilbake den kontakten med ”Barnet som ikke vil dø” som jeg beskriver i vedlegget.

     Jeg sørger over eldgamle greier, og over den jeg var da jeg skrev ”Barnet som ikke vil dø”, som jeg mistet da [Kommunelege] ble veiledet i å gi meg lov til å innse at jeg kunne komme til kort. 

     Før jeg ble "et tungt tilfelle" i 1987, samarbeidet [Kommunelege] og jeg om å behandle muskelspenningene mine som psykosomatiske problemer, samtidig som jeg jobbet med å ta ansvar for å ha fortrengt mitt indre barn og reparere integritetsskadene etter gamle overgrep.

     Jeg ante ikke hva jeg hadde mistet før jeg nå så smått begynner å finne veien tilbake til den jeg var for mer enn 20 år siden. Men jeg trenger ro og tid. Jeg syns det er flaut å innrømme det,  men det tok meg hele tre år å vikle meg ut av forvirringen etter det psykiske helsevernet jeg fikk i forrige århundre. Nå er jeg på vei ut av den, tror jeg, men jeg trenger en lang sørgetid.

     Den beste kuren mot bitterhet og stress er å slippe til innestengt smerte og sorg, men det er ikke lett. 

I det siste har jeg tenkt mye på begrepet overføring … som helsevesenet brukte for å overprøve synspunktene mine og grensesettingen min i forrige århundre.

     Ifølge "Store Norske"  er overføring "et uttrykk lansert av S. Freud for å betegne det forhold i psykoterapi at pasienten overfører følelser som tidligere gjaldt f.eks. foreldre eller overordnede på terapeuten; det kan da oppstå en sterk emosjonell tilknytning til terapeuten."

     Jeg hadde slått opp med Freud, men det ble ikke registrert. Det ble heller ikke den ikke-freudske terapien jeg valgte. Sånt kommer ikke til å bli registrert så lenge psykisk helsevern bygger på et freudsk verdensbilde – det har jeg omsider innsett.

     Reaksjonene mine kunne se ut som overføringsreaksjoner fra en freudsk synsvinkel, men fra min synsvinkel fikk jeg posttraumatiske stressreaksjoner da min psykiske helse ble vernet på en (lovlig og freudsk korrekt, for all del) måte som krenket grensene og integriteten som var blitt krenket da jeg var barn.

     Da jeg sa dette til [Overlege DPS], ble han uprofesjonelt rasende: "Dere incestofre er opphengt i krenkelser!" Det er selvsagt ikke dokumentert. Men han hadde rett – det er det vi er. Og gamle integritetsskader kan ikke repareres når integriteten krenkes i psykoterapi.

Så til poenget: Fysioterapeutens dyktige behandling av ryggen min har løsnet på gamle reaksjoner, og prosessen har vært reneste sjelevandringen bakover i livet mitt.

     Kortversjonen er:

RYGGEN: Å vokse opp som det friske barnet  til en Munchausen-by-proxy-mor ga meg en innebygd automatbryter som stengte av for egne behov. Det har jeg jobbet intenst med i det siste. Og i det siste har det også slått meg at jeg har grunn til å være stolt over at jeg greide å sette grenser for [Overlege DPSs] freudske behov for tillit og enighet. … selv om det førte til at jeg fikk sterke posttraumatiske reaksjoner og årevis med lov til å innse at jeg kunne komme til kort.

SKULDRENE: Da jeg var 7, ble jeg revet bort fra hjemmet mitt i India og alle jeg var glad i, og plassert i Norge, der velmenende voksne stadig spurte om ikke det var deilig å være hjemme igjen. Det falt meg ikke inn å si: "Hallo? Jeg var 18 månder gammel sist jeg var i Norge! Jeg er ikke hjemme, jeg er hjemløs!" Men jeg visste at dette måtte jeg finne ut av alene, det var ingen som kunne hjelpe meg.

     Jeg hadde ikke engang ord som kunne beskrive problemet mitt. Min løsning den gangen var å lage "hemmeligheter" – bygge opp små gravhauger omkring et dødt insekt eller en blomst og pynte med blomster og steiner. Et barnehjerte har sin egen klokskap – den gangen markerte jeg fortrengt smerte med en grav og pyntet den. Nå, 54 år senere, får det barnet jeg den gangen var omsider anledning til å gråte. 

     Jeg visste også at jeg var alene om det da forfølgerpresten kom inn i livet mitt, og mange andre ganger gjennom oppveksten. Og det har vært en tungt og vondt å erkjenne hvor lenge jeg var alene om å vikle meg ut av helsevesenets tillatelse til å innse at jeg kan komme til kort.

     Støtten fra deg og fysioterapeuten og og familie og venner har vært svært viktig, men det fantes ingen Hercule Poirot som kunne trå til med sine små grå hjerneceller og sortere i forvirringen – det måtte jeg gjøre selv.

KORSRYGGEN: Verden er delt inn i 'oss' og 'du', der den eneste 'du' i verden er meg.

     Hva skal jeg kalle dette? De normales autisme overfor den som er annerledes? ”Det eneste som teller, er det vi kan og vet, annet finnes ikke.”

     Da jeg var 12, var jeg internatelev på en fransk nonneskole i København. (En lang og komplisert historie, som så mye i livet mitt.) Skal vi se … det var 7. gang jeg byttet skole siden 1. klasse, og det tredje språket jeg ble undervist i. Etter en måned ble jeg kalt inn til rektor, som hadde karakterkortet mitt foran seg og påpekte at jeg bare hadde fått "knapt tilfredsstillende" i skriftlig dansk. Det var ikke bra nok, og jeg måtte virkelig skjerpe meg!

     Jeg sa ikke: "Hallo? Jeg har fått 'meget tilfredsstillende' og 'tilfredsstillende' i alle de andre fagene, og det er godt gjort med tanke på alle kultursjokkene jeg har vært gjennom de siste fem årene. Du får heller sammenlikne min skiftlige dansk med den til andre som bare har  skrevet dansk i en måned."

     Liknende ting har jeg opplevd ofte som barn. Jeg ble fysisk straffet av en britisk lærer som trodde at jeg tullet da jeg ikke kunne  divisjon – men på min forrige skole i Norge var vi ikke kommet lenger enn 2+2=4. Ved det sjette skolebyttet var jeg tilbake i Norge igjen, og da ble regnestykkene mine merket som feil fordi jeg gjorde dem på feil måte.

     Så da jeg var 40 fikk jeg sterke posttraumatiske stressreaksjoner da min avvisning av Freud ble behandlet som følelser og overføringsreaksjoner, og ikke som synspunkter. Det står mye sykgjørende og sårende i de gamle notatene til [Overlege DPS], og det som gjør aller mest vondt er den konsekvente avvisningen av tenkeevnen min: ”Når hun føler for noe, mener hun at det er slik.” Det var den eneste gangen ordet ”mener” forekom etter at jeg ble et tungt tilfelle.

LYSKEN: Jeg gikk og haltet i flere dager før det gikk opp for meg at denne muskelstrekken hadde noe med bakkekontakt å gjøre. Med behovet for å kartlegge hvor jeg står nå, i forhold til meg selv og omgivelsene.

     Det var en brutal erkjennelse, men muskelstrekken ga seg brått og jeg sluttet helt å halte da jeg innså at freudbasert psykisk helsevern faktisk er lovlig til det motsatte er bevist. Uansett hvor skadelig det er. For skadene er freudske symptomer og utelukkende pasientens problem ... til det motsatte er bevist.

     Og det motsatte kan ikke bevises, for de lovlige psykisk helsevernende påstandene er så upresise at de verken kan bevises eller motbevises – til gjengjeld egner de seg svært godt til å bli bekreftet innenfor rammen av freudske paradigmer.

     "Slik er det." Det er tre av de vakreste ordene jeg vet, for når jeg sier dem, vet jeg hvor jeg står.