Jeg fant nylig et gammelt notat jeg skrev i 1989: "Ikke si at du trenger kontroll over livet ditt - kontroll er et triggeord. Si heller at du trenger bakkekontakt. Det betyr det samme." Dette er en forkortet og redigert versjon av et gammelt innlegg som heter "Helsevesenet som dysfunksjonell familie". Om behov for bakkekontakt i journalen.
Det er ikke rart at jeg føler et intenst ubehag ved min situasjon i kontakt med helsevesenet nå, for den er svært lik situasjonen i den dysfunksjonelle familien jeg vokste opp i.
Da jeg var 20, ble jeg utstøtt av min katolske familie fordi jeg forlovet meg med en fraskilt mann. Foreldrene mine tok kontakt igjen da jeg var 23, da vårt første barn ble født. Og etter det var "alt som før".
Utstøtelsen og all annen familiegørr ble sopt under teppet - det var forventet at jeg skulle være ferdig med det og være positiv og ikke rippe opp i fortiden. Og under teppet dannet gørra store usynlige hauger som jeg snublet i hele tiden. Det er jammen ikke rart at jeg er opptatt av bakkekontakt!
Riktignok ble jeg ikke utstøtt fra helsevesenet i 1988, jeg ble bare satt i avmakt. Og her forventes det også at jeg skal være positiv og ferdig med fortiden, men det kan jeg ikke uten å rive opp igjen skader jeg har brukt så mange år på å reparere.
I kontakt med helsevesenet snubler jeg fremdeles i hauger med gørr som er sopt under teppet. Bortsett fra at jeg ser dem. Jeg vet om dem. Og jeg innser at påstander som dette er lovlig psykisk helsevern. (Fylkeslegen bekreftet det i 1992, og ingen i helsevesenet har sagt noe annet):
"24.01.90: Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere. Hun sitter igjen med en følelse som om jeg nekter henne å ha de følelsene hun har. Hun forstår at hun er sårbar. Hun har vært vant til at andre har benektet at hun reelt har de følelsene hun har fordi de ikke har funnet rimelig grunn til å ha slike følelser."I denne ekspertuttalelsen blir ordet ”følelse” brukt om både uenighet og mistillit og grensesetting.
Og det stemmer at mine dysfunksjonelle foreldre og barndommens overgriper benektet min uenighet og mistillit og grensesetting fordi de ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig, ikke stole på dem og sette grenser overfor dem.
Helsevesenet benektet også min uenighet og mistillit og grensesetting fordi det ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig med kommunens psykiskhelsevernekspert, ikke stole på ham og sette grenser overfor ham.
Hovedpoenget mitt i klagen til Fylkeslegen var uenighet med eksperten. Klagen ble avslått fordi uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.
I vårt første møte fikk eksperten "til fulle demonstrert omnipotent kontroll". Og jeg fikk et valg: Jeg kunne innse at han hadde rett, eller klage og få bekreftet at han hadde rett.
I dette første møtet greide jeg ikke å "innse" at jeg hadde "hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten". Jeg ville jobbe med senvirkninger etter seksuelle overgrep. Jeg kunne heller ikke "innse" at min uenighet var overføringsreaksjoner, og det var umulig å "innse" at eksperten ikke gikk over grensene mine fordi "dere incestofre er opphengt i krenkelser".
Jeg fikk aldri svar på hvordan jeg både kunne hatt "et seksuelt forhold i oppveksten" og være incestoffer. Kanskje spørsmålet bekreftet at "Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer ..." ?
Eksperten mener at jeg "gikk her i terapi", jeg mener at jeg avviste terapitilbudet hans etter to prøvetimer fordi han ikke hadde noe å tilby meg som jeg trengte. Reelt sett er det påstand mot påstand, men i Helsevesenet er det ekspertuttalelse mot "setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten".
Jeg har ikke hørt noe annet, så helsevesenet mener sannsynligvis fremdeles at det er helt greit at eksperten benektet min uenighet og mistillit og grensesetting og visste, med korrekt og lovlig psykoterapeutisk logikk, at han ikke krenket grensene mine fordi grensene mine var blitt krenket tidligere:
"Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi."
Helsevesenet mener visstnok fremdeles at jeg avviste "hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene" da jeg nektet å la psykiskhelseverneksperten 'utnytte' min uenighet og mistillit og grensesetting i psykoterapi. Jeg har ikke hørt noe annet, i hvert fall.
I tillegg til å godta benektelse av uenighet og mistillit og grensesetting, godtar helsevesenet noe annet som var vanlig i min biologiske dysfunksjonelle familie – polarisereringer:
"Jeg sier noe om at jeg forstår at hun har hatt slike følelser, men er ikke sikker på om dette er mitt eller hennes problem."
Hver gang helsevesener tok opp denslags polariseringer, nektet jeg å være med på dem. Det ville bli en diskusjon om hvem som hadde rett, og i slike diskusjoner har den svakeste part bare to alternativer: Underkastelse eller opprør. I stedet la jeg fram et tredje alternativ som ga rom for ansvar og verdighet for begge parter:
Hvis ett individ i en situasjon merker at noe er galt,
da er det en grunn til det,
det er ikke vedkommende som er gal.
da er det en grunn til det,
det er ikke vedkommende som er gal.
Den første gangen jeg sa det, ble det tolket slik: "Når hun føler for noe, mener hun at det er slik." Og det var den eneste gangen eksperten skrev ordet "mene" om noe jeg har sagt.
Her er en annen tolkning av det jeg sa:
Her er en annen tolkning av det jeg sa:
"31.01.89: Når hun føler at noe er galt mellom henne og terapeuten, da er det noe galt. Mitt svar tilbake var at dette har hun helt rett i, men det spørs bare hva som er galt. Hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten, mens jeg ser at svært mye av hennes problem går på hennes uttalte tendens til projeksjon."I stedet for å se på hva som var galt i situasjonen, konstaterte helsevesenet at jeg var gal. Helt bokstavelig. Dette ble skrevet den første dagen jeg ble "borderlinepsykotiker" uten å bli informert om diagnosen. Mannen min ringte til primærlegen etter å ha lest journalen og spurte hvorfor de ikke snakket med ham før de stilte denne diagnosen. Det var fordi han kunne vært revet med i fantasiene mine.
Et år senere visste jeg fremdeles ikke om diagnosen. Men da jeg ble klar over at grensene mine fremdeles ble krenket, gjentok jeg grensesettingen, for jeg trodde at jeg ikke hadde vært tydelig nok. Da dokumenterte eksperten et ultimatum:
"Jeg sier at dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening, men dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen."
Her får jeg et valg mellom å klage eller fortsatt bli fradømt ansvar, autonomi og integritet. Muntlig sa eksperten noe han hadde sagt tidligere også: "Du har fritt valg: Du kan innse at jeg har rett, eller klage og få bekreftet at jeg har rett."
Jeg valgte det samme alternativet den gangen som jeg hadde valgt siden mitt første møte med eksperten: Jeg godtok ekspertens påstander om meg og mine problemer som hans tolkninger av virkeligheten. Jeg var uenig. Og jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.
Dette alternativet er ikke registrert noe sted. Kanskje fordi eksperten fikk "til fulle demonstrert omnipotent kontroll" den første gangen han så meg og hadde advart andre helsevesener mot denne kontrollen ... slik at de ikke hørte det jeg sa.
I min biologiske dysfunksjonelle familie var det heller ikke rom for å enes om å være uenige, men alternativet var mer kort og fyndig: ”Hvis du ikke er enig, får du flytte til et annet hotell.” Det var et sunnere alternativ, i hvert fall da jeg ble eldre: Jeg kunne gå ut av situasjonen hvis jeg ikke var enig.
Og jeg var så heldig at jeg hadde økonomi til å gå ut av helsevesenet da jeg innså at det ikke var plass til ansvar, autonomi og integritet der. Men det er mange som er økonomisk avhengige av NAV. Og hva skjer med dem når de er fanget i en journal uten bakkekontakt?
