onsdag 10. desember 2014

Sanger om sår og styrke og sol

Dette er en forhåndsomtale av diktene som presenteres her:



Jeg kunne beskrive disse diktene med ett ord, hvis det fantes et ord for «livet mellom ord», slik japanerne har et ord for «stillheten mellom toner».

Vi kan bare se styrken i et menneske når vi også evner å se sårene deres, og med sine ord har Kristin Lehne skapt en hyllest til styrke og ukuelighet, flettet sammen med glimt fra et liv som begynte i smerte, isolasjon og ekstrem avmakt.

Jeg husker ikke om ordet «sol» forekommer i diktene jeg har lest, men når jeg tenker på dem ser jeg for meg et landskap som veksler mellom solskinn gjennom lauv og tette, mørke granskygger i ulendt terreng.

Diktene treffer meg i mitt eget liv, i sår og ønsker og håp fra min oppvekst; de skaper gjenkjennelse og en bekreftelse som jeg tror jeg kommer til å trenge så lenge jeg lever: «Andre har også hatt det sånn; det er ikke jeg som er feil». Og andre som trenger en slik bekreftelse er en målgruppe for disse diktene.

Og jeg skulle ønske at boka ville bli lest og forstått av mennesker som pusher positivitet, slik jeg beskriver det i innlegget om ...


Dette gjelder ikke bare for snille og velmenende privatpersoner, men også for velmenende mennesker som arbeider med psykisk helsevern.

Det gjør vondt å lese om de psykiske helseskadene som Kristin ble påført i det offentlige helse- og hjelpeapparatet, som hun viser oss glimt av både i diktene sine og i bloggen sin:

«DET ER VANLIG FOR MENNESKER MED HENNES DIAGNOSE Å FØLE SEG KRENKET»


«PSYKIATRIEN FRA INNSIDEN» – SVINGDØRSPASIENTENS OPPLEVELSER


INN OG UT. INN OG UT. BELTESENG OG HÅNENDE BLIKK. TRYGLING, HJELPESLØSHET. DESPERASJON
Det skal gjøre vondt å vite at medmennesker blir behandlet slik i dag, det bør vekke harme at skattepengene våre noen ganger går til et "psykisk helsevern" som hadde vakt opprør om det var dyr som ble behandlet slik, og ikke mennesker som har psykiske og fysiske senvirkninger etter vold og grensekrenkelser. Dessverre er ikke "fritt sykehusvalg" noen realitet for mennesker med slike senvirkninger - man synes å være helt underlagt teoriene og opplegget til det lokale Distriktspsykiatriske senteret. (Lenker om dette tas imot med takk) 

Og det gjør svært godt å lese Kristins blogghyllester til mennesker som har sett henne, vært til stede for henne, møtt henne der hun er, som medmennesker:



KJÆRE HJELPER!

Hun viser at hun forstår forskjellen mellom skade og støttende, konstruktiv hjelp. Hun vet at det ikke er kunnskapene til yrkeshjelpere som betyr mest, det viktige er hva de vet om mørke skygger og ulendt terreng i sitt eget liv. Det vet også psykologen Mogens Albæk fra RVTS Sør:

Ingen Menneskerett Å arbeide med traumatiserte og krenkede mennesker

Han skriver:
Jeg ser Kierkegaard som en sterk påminning om at det ikke er noen menneskerett å få arbeide med krenkede og traumatiserte mennesker. Noen av oss har nødvendigvis så mye ubalanse i eget liv at vi kanskje gjør vel i å holde oss borte. Og jeg ser det som en påminning om at om vi velger å arbeide med mennesker, så har vi en vedvarende individuell forpliktelse til å holde vårt eget liv i størst mulig ligevægt.

Og kommunepsykolog Birgit Valla forstår det. I en artikkel om "Superterapeuter" skriver hun blant annet: 
Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle.







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.